The Knife. Øyafestivalen 2013. Foto: Johannes Grønseth

2: The Knife – med mot til å utfordre

INTERVJU, del 2: – Hvis du tenker på koreografi som organisering av mennesker, tid og rom, er "Shaking the Habitual" en utvidet koreografi, sier The Knife til Venke Sortland.

Halla Ólafsdóttir: Både innen dans og musikk finnes ideen om at du må ha en viss bakgrunn og et visst talent for å kunne kalle deg selv en danser eller musiker. Vi vil utfordre slike etablerte normer for hva kvalitet er.

Selv om linken mellom dansen og musikken er å forstå, er det verre å umiddelbart skjønne motivasjonen bak det – særlig i en kommersiell musikkontekst – radikale valget om å gjøre en konsert uten å i det minste late som om man spiller eller synger. Som The Knife uttaler i et intervju med The Quietus (14. Mai 2013, Alex Macpherson) er de opptatt av å bryte normer, av å gi publikum noe annet enn det de forventer. For – som Halla Ólafsdóttir uttaler – hvis du alltid får det du forventer, vil ingenting noen gang forandres.

– We know of the performative parts of power (Hegemony! Hi!), the on-going upholdance of everything through the performance of everyone. The habitual dance of the ordinary, the narratives of the normal. We know how the norm functions. But this is not every day. We have put on our glitter, we are ready to sparkle. This is special, if we were birds, (maybe we are) our feathers would shine (they do). We are building a place, a scene, a moment. But the blocks aren’t set, the pieces move. We slipper and slide around it, under it, above. Shaking our habitat,

skriver Emily Roysdon på The Knifes offisielle hjemmeside.

Unngå personkulten
Nettopp her opplever jeg at det ligger en viktig nøkkel til å forstå The Knifes prosjekt: å bryte normer som en politisk handling for å skape forandring. Deres fokus på det kollektive og det mystiske må sees i denne sammenhengen. Det handler om å bruke potensialet til forandring som ligger i å gjøre konsert for så mange mennesker. The Knife prøver for eksempel å unndra seg persondyrkingen som preger mye av musikkindustrien gjennom å skape en felles opplevelse – i første omgang av kollektivet som utøverne på scene utgjør, og i andre omgang kollektivet som også publikum inngår i.

The Knife, Øyafestivalen 2013. Foto: Anna L. Ask

Konstant kontekst
Kan dere si litt om de politiske tankene bak showet?

SN: Det har vært inspirerende at det er en så tydelig politisk bevissthet gjennom hele prosjektet. Vi har hatt et bevisst forhold til hvem vi jobber med, hvor vi spiller, hvilke andre som spiller der, hvem som sponser arrangementet, hvem vi snakker vi med, ned til hvilket kjønn de som intervjuer oss har – altså å konstant tenke på konteksten vi er innenfor. Showet er også politisk i sitt innhold, men for meg er prosjektet mest politisk i måten det er produsert på og hvordan alt rundt ”Shaking the habitual” – albumet, kunstverkene, videoene og så videre – er skapt.

HÓ: Det er også inspirerende at The Knife som et band sier nei til mange ting.

Overflod og politisk mulighet
ZP: Ja, det er interessant å operere innenfor en kontekst av økonomisk overflod hvor dette er mulig, og ikke innenfor en kontekst av økonomisk knapphet som innenfor samtidsdansmiljøet – der vi oftest befinner oss – der du må si ja til alt mulig, selv om du ikke engang alltid får betalt. Innenfor en kontekst av økonomisk overflod har du mulighet til å gjøre valg basert på politisk overbevisning. Dette er en privilegert posisjon. Samtidig tenker jeg at det å oppleve slik politisk bevissthet kan inspirere oss til myndiggjøring innenfor vårt eget felt. Innen de kunstfeltene som nå om dagen blir kuttet ned finansielt, hersker det en følelsen av knapphet – av at man ikke har nok. Dette kan være veldig utfordrende for et miljø. Jeg lurer på hva som hadde skjedd om vi isteden hadde begynt å tenke at vi har masse, som vi kan dele og gi til hverandre.
 

"Alt er koreografi"
I intervjuet med Quietus beskriver dere blant annet prosjektet som koreografi i seg selv, der dansen er et virkemiddel i koreografien?

ZP: Hvis du tenker på koreografi som organisering av mennesker, tid og rom, så kan man si at dette prosjektet er en slags utvidet koreografi. Man kan se på de ulike koreografiske elementene i prosjektet – koreografien av bevegelsesmaterialet, koreografien av showet, koreografien av prosjektet i sin helhet. Da er det samtidig en fare for at man vipper over til å tenke at alt er koreografi, at også denne samtalen er koreografi, og da blir i hvert fall jeg litt forvirret. Flere av oss er interessert i å bruke koreografi som et redskap til å tenke igjennom visse ting, enten det er en bok eller et foredrag eller et forhold – eller en konsert.

The Knife som samtidsdans
Selv om The Knife gjør radikale grep sett fra en konsertvinkel, er ikke prosjektet deres vanskelig å se inn i en samtidsdanskontekst. Der har fokus på det kollektive og ikkehierarkiske, på det ikke-flinke, på opphevelsen av skillet mellom publikum og utøvere eller mellom ulike uttrykksformer  – vært utforsket i utallige prosjekter. Eksempler på dette er blant annet Ingri Fiksdals forestilling Band, (M)imosa av blant annet Trajal Harrell og Juli Reinartz seneste arbeider. Likevel skiller ”Shaking the habitual show” seg ut ved at prosjektet utforsker tematikken i en musikkontekst. Jeg spurte utøverne om deres erfaringer med konserten som ramme, og om dette utfordret hvordan de utførte materialet eller relaterte til publikum:

Maryam Nikandish: Sammenlignet med andre danseforestillinger spiller vi jo for veldig mange publikummere. Og vi har en direkte kontakt som man vanligvis ikke har i et teater.

Hva publikum hører
ZP: For meg er det omvendt, jeg opplever at jeg har mer direkte kontakt når jeg har et mindre publikum, når jeg kan se deres reaksjoner. I konserten føler jeg meg, i hvert fall gjorde jeg det i begynnelsen, litt isolert. Vi hører jo ikke hva publikum hører, for vi har sangene i ørene våre.

SN: Jeg har også tenkt mye på det at publikum er glade når vi kommer på scenen. Vi kommer opp der og de jubler til oss. Men jo lengre vi kommer ut i showet jo mer skuffet kan de virke – de fleste får ikke det de har forventet.

Roller
HÓ: For meg handler den umiddelbare responsen mer om å være i øyeblikket sammen samtidig, at vi sier ja til å spille rollen som bandet og de sier ja til å spille rollen som konsertpublikummet. Når du går på en konsert så er det heller ikke alltid fordi du liker bandet, du kan også bare ha lyst til å danse og skrike og være glad.

På Øyafestivalen i Oslo var de fleste i publikum med og danset sammen med dere – er dette vanlig?

MB: Det er faktisk vanskelig å få et inntrykk av hva som skjer ute i publikum fra scenen. Men min personlige følelse er at publikum i stigende grad er med på det vi innbyr til, og at responsen er mye bedre nå enn på de første showene. Jeg tror det er fordi folk har mer bakgrunnsinformasjon nå, forventningene er mer reelle.

Fjerde vegg
HÓ: Øyafestivalen var for meg den beste festivalen hittil. Publikumsområdet var ganske kompakt og publikum var veldig nær scenen – jeg har ikke opplevd en slik konkret kontakt på tidligere konserter. Det er teit å snakke om en fjerde vegg, men jeg følte virkelig at den fjerde veggen var tatt ned der. De var så glade også.

ZP: Det er fint når man kan se ansiktene deres. Det blir mye mer som en samtale da. Men vi fikk også noen interessante tilbakemeldinger fra en venn av oss i Oslo, som sa at han flere ganger ønsket at han bare kunne ha sittet ned og sett på, for å ta inn showet kritisk og intellektuelt.

Har forestillingen utviklet seg underveis i turneen?

Spille rockestjerne
SN: Ja, jeg tror det. En av de første spørsmålene jeg hadde var hvordan jeg skulle relatere til publikum – hvordan jeg for eksempel skulle ta inn publikum når de applauderer eller roper takk. Denne situasjonen var vanskelig å forestille seg på forhånd. Det handler om balansen mellom hvor mye vi skal spille rockestjerne – jeg kan lett føle at vi vipper over til å være konvensjonelle  på scenen.  Samtidig opplever jeg at vi noen ganger er ekskluderende, og at vi blir sjenerte av applausen. Vi er rett og slett ikke vant med å si takk på den måten artister gjør. Jeg tror vi etter hvert har blitt mer ekstroverte. Dette er også påvirket av at vi fikk flere tilbakemeldinger om at det så ut som vi hadde det gøy på scenen men at vi egentlig ikke var interessert i publikum. Vi behøvde å skape en mer direkte situasjon enn jeg på forhånd hadde trodd.

– Vi fortsetter å forandre på og prøve ut ting. Vi har egentlig ikke tid til å jobbe med dette nå mens vi er på turné, men vi tar sjanser og prøver direkte på scenen. I oktober har vi igjen noen prøver i studio – vi samler opp ting vi har lyst til å jobbe videre med.

Større avstand
Et spørsmål jeg sitter igjen med etter på ha sett showet er: Greide de å bevege oss? Eller var det bare musikken, spilt fra Øyafestivalens flotte høyttalere, som fikk publikum til å danse? Gjorde danseforestillingen virkelig noen forskjell for The Knifes publikummere? Og i de øyeblikkene, som dessverre finnes, der dansen går over til å bli vakker form, eller bilder som underbygger musikkens innhold, glipper flytfølelsen for meg, jeg føler at det er større avstand mellom meg og scenen enn det er på en vanlig konsert.

Som en helhetlig opplevelse, som en annerledes konsertopplevelse, og fordi det er fantastisk å se noen som tør ta dansen på alvor – som bevegelse i en politisk forstand – tenker jeg likevel tilbake på ”Shaking the habitual show” med et smil om munnen.

– Its time to move. To fly, sies det i en video på ”The Knifes nettside.

Første del av dette intervjuet kan leses på denne siden.


Intervjuet er foretatt på engelsk. Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance og Landing – en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst.
 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER