Wagner på boks

For andre gang på kort tid har Ole Anders Tandberg dramatisert og regissert en opera for teaterformatet. I april hadde Tryllefløyta premiere på Det Norske Teatret, der musikken – med begrenset hell – var tilpasset musikalsangere og en liten gruppe musikere.

Denne gangen har han gått løs på Wagners storverk Der Ring des Nibelungen (1876). De fire operaene Das Rheingold, Die Walküre, Siegfried og Götterdämmerung, som vanligvis spilles over fire kvelder og har en samlet spilletid på omtrent 15 timer, skal bli teater, og det på to og en halv time (inkludert pause). Det åpenbare forhåndsspørsmålet er enda mer akutt denne gangen: Hva med musikken? Går det an å fjerne den fra Wagners Gesamtkunstwerk, der musikken er helt sammenflettet med de andre elementene, og sitte igjen med fullverdig scenekunst?

Forhåndsomtalen er sparsom med detaljer om musikkens rolle i produksjonen, utover at det skal benyttes «et scenespråk som løfter frem teksten». Ingen musikere eller arrangører er kreditert på teatrets nettsider, så jeg antok derfor at Tandberg denne gangen hadde kuttet musikken helt ut og rendyrket de teatrale og litterære kvalitetene i Wagners libretto. Dem er det utvilsomt mange av, så det er mulig å se for seg en teaterversjon som utforsker og leker seg i lagene av mytologi, ideologi, historie og påvirkning fra og på hele Vestens kultur.

Vellykket destillat

Én av de selvpålagte utfordringene er løst på strak arm: Den drastiske komprimeringen av handlingen. Det mildt sagt intrikate plotet med intriger, maktkamper og komplikasjoner mellom mennesker, guder og mytiske figurer i tre generasjoner er skåret ned til beinet. Historien er konsentrert rundt alt som har med selve Nibelung-ringen å gjøre, og dens katastrofale ferd fra finger til finger før den til slutt havner tilbake i Rhinen og verden går under for å kunne gjenoppstå. Bare de viktigste karakterene er med, for eksempel Alberich, svartalven som setter hele tragedien i gang ved å stjele Rhinens gull og smi en ring av det, og hans bror Mime som også vil ha kloa i ringen, Wotan (Odin) og hans slekt, som alle kommer i kontakt med ringen på ulike måter: valkyrien Brünnhilde som han har fått med jordgudinnen Erda, tvillingene Siegmund og Sieglinde, resultatet av en affære med en menneskekvinne, og deres sønn Siegfried, som etter hvert får ringen over på rett side ved å drepe dragen som vokter den. Jeg klarer ikke forestille meg om jeg ville hengt med i svingene hvis jeg ikke kjente historien fra før, men for en som gjør det, er det hvert fall ikke noe som mangler eller føles overflødig.

Ironisk distanse på tomgang

Utover det er vanskelig å få tak på hva denne forestillingen forsøker å være og fortelle. Scenografien er enkel og antydende: I Kanonhallens dobbeltamfi ligger scenen midt mellom de to motstående publikumstribunene, flankert av hvite vegger langs hver av scenegulvets sider. Midt på hver vegg er en døråpning der alle innganger og utganger foregår. Lyssettingen brukes effektivt, og passende bilder projiseres på vegger og gulv, som Rhinens vann og Loges flammer. Med unntak av Wotans spyd, det magiske sverdet Notung og noen andre sentrale gjenstander, er en mengde gråhvite saccosekker eneste scenografiske element.

Alle kostymene er derimot overdrevne og komiske, men de spriker i ulike retninger. Noen er tilgjort skoleteater-aktige, som rhindøtrene som er halvveis inntullet i uformelige blå skumgummiflak, og Wotan (Jan Sælid) er kledt i en prosaisk «toga» i glinsende sølvstoff som ligner aluminiumsfolie. Svartalvene Mime og Alberich har ganske enkelt bare sorte gensere over hodet, så ansiktet rammes inn av linningen og de ser ut til å mangle hals. Andre kostymer bringer tankene over på revy på Chat Noir eller Lille-Lørdag: Fricka (Olav Waastad) minner om Aud Schønemann som «moder’n» til Fleksnes, og Siegfried (også Olav Waastad) har lårkort spraglete silkeshorts, trang trenings-t-skjorte i glorete farger og blond parykk med umulig fasong, mens Brünnhilde (Maria Ómarsdóttir Austgulen) har ettersittende turndrakt med lange ermer og enda kortere ben, og en slags gammeldags hjelm fra sykkel- eller billøp. Konemishandleren Hunding (igjen Olav Waastad) og Sieglinde (Helene Naustdal Bergsholm), derimot, ligner et ektepar fra finanseliten i henholdsvis dress og sjokkrosa buksedress og stiletthæler.

Spillestilen og humoren har heller ingen felles retning. Det spilles mye med brudd på forventninger, for eksempel i form av deadpan-humor eller replikker som fremsies i et helt annet eller stikk motsatt stemningsleie av det teksten tilsier, men det er også en salig blanding av absurd humor og dypt alvor, av overdrevne parodier og ektefølt innlevelse. 

Jeg kjøper ideen med å forsøke å lage en slags dobbelthet – å både karikere det oppblåste og bombastiske ved Wagners megalomane fantasiverden, samtidig som man forsøker å ta det sarte, såre og patosfylte på alvor. Likevel blir den ironiske distansen fort ganske endimensjonal, og jeg forstår ikke hva den kommenterer, sparker mot eller tematiserer. Det er noe som virker uferdig, uforløst, som ofte blir til en krampaktig humor for humorens skyld, som ikke har noen klangbunn utenfor seg selv.

First Price-opera

Men det som virkelig er vanskelig å få grep om, er hva som er det store poenget med å fortelle akkurat denne historien som teater og ikke som opera. Flere av operaens premisser er nemlig beholdt, om enn i en slags light-versjon. Historien er altså komprimert, men likevel fortalt rett frem. Teaterteksten er basert på Eve-Marie Lunds metrisk-musikalske gjendiktning fra 2009, og aktørene snakker seg derfor gjennom operaens libretto på oppstyltede vers og i snakkefjerne, poetiske vendinger.

Rarest av alt er likevel musikkens rolle: Den er nemlig i høyeste grad til stede, ved at en allerede eksisterende innspilling av orkestermusikken spilles av over lydanlegget. Selv om musikken kommer i utdrag og er kraftig kortet ned, har den overflatisk sett samme funksjon som i en opera; den spiller nesten hele tiden, som underlag og akkompagnement til handlingen. Og da må jeg spørre meg: Hva i all verden er vitsen ved å lage teater av Wagner-opera hvis man likevel skal bruke musikken – men bare på boks?

Hvilken innspilling det er, hvem som spiller eller hvem som har sydd sammen utdragene er heller ikke oppgitt noe sted, så vidt jeg kan se, som om «Wagners musikk» bare finnes lagret et sted som et abstrakt, lydlig objekt.

Opera som teater 2.0

Tryllefløyta og Nibelungens ring er så forskjellige produksjoner at de knapt kan sammenlignes. Likevel er det umulig ikke å sammenligne dem, ettersom de har samme regissør og på hver sin måte forsøker å sette opp operaverk i et annet format. Heller ikke denne gangen synes jeg Tandberg går langt nok i å lage noe annet enn opera – et fullgodt, men vesentlig annerledes alternativ på det rene teatrets premisser – og da blir det bare en blek operakopi.