Under lysekronene

Hva er det som gjør de store orkestrene virkelig store? Hva er det de gjør, hva er det de får til? Spørsmålene er omfattende og krevende å svare på. Et moderne symfoniorkester er en uhyre komplisert struktur. Mye skjer bak scenen, gjennom planlegging og på prøver. Men også i konsertøyeblikkene er mange, både menneskelige og materielle faktorer involvert i det som for den enkelte publikummer fremstår som ett, samlet uttrykk. Skal man skjønne noe av hva dette handler om, må man gå tettere på, man må rett og slett oppsøke de største.

Heller enn å anmelde, ville jeg forsøke å undersøke noe nærmere hva som rører seg bak kulissene i et av verdens fremste orkestre, Wiener Philharmoniker. Orkesteret, som ble grunnlagt i 1842, er kanskje for de fleste best kjent fra de TV-overførte nyttårskonsertene. Men dette orkesteret er mye, mye mer.

Tradisjon for ansvar Først og fremst har orkesteret sin base i Wiener Staatsoper, og musikerne medvirker fast ved ca. 280 opera- og ballettforestillinger gjennom hele sesongen. Etter opptak i operaens orkester, kan musikerne etter en tid også velges inn blant filharmonikerne, som gjennom året gir omtrent 110 konserter i inn- og utland, riktignok primært i den gylne salen til Wiens Gesellschaft der Musikfreunde (selskap av musikkvenner, grunnlagt i 1812), bedre kjent som Musikverein (musikkforeningen). I tillegg kommer ca. 20 operaforestillinger ved Festspillene i Salzburg.

Wiener Philharmoniker er en privat forening. Strukturen er demokratisk, og musikerne tar seg selv av diverse administrative oppgaver. Med det store antallet både operaforestillinger og konserter, spiller de i tillegg dobbelt så mye som andre tilsvarende orkestre. Det er et omfattende repertoar og en nesten ufattelig mengde noter å lære seg og ha oversikt over.

Orkesteret har videre ingen sjefdirigent, noe som igjen gir musikerne et særlig ansvar. Og ettersom enkelte gjester i det siste har måttet avlyse på kort varsel på grunn av sykdom, har man måttet finne løsninger raskt. Da pianisten og dirigenten Daniel Barenboim, som opprinnelig skulle ha ledet konsertene i slutten av mars, måtte melde avbud, ble det etter en intern diskusjon bestemt at orkesteret skulle spille det oppsatte Mozart-programmet uten dirigent. Konsertmester (leder for 1. fiolingruppen) Volkhard Steude overtok den kunstneriske ledelsen, noe som riktignok har en viss tradisjon. Særlig kjent er den legendariske konsertmesteren Willi Boskovksy, som ledet nyttårskonsertene fra midten av 50-tallet og helt frem til 1979. Hvordan musikerne nå kastet seg rundt og fikk gjennomført konsertene på egenhånd, vitner om en særegent fascinerende selvdrift og en ansvars- og tradisjonsbevissthet som preger dette orkesteret.

Stort rom, korte avstander Og denne konserten, som jeg heldigvis fikk med meg, var nettopp fascinerende. To symfonier (den såkalte lille g-moll KV 183 og den såkalte Prag-symfonien KV 504) samt klaverkonsert nr. 17 i G-dur (KV 453) med pianisten Kirill Gerstein, alt altså av Mozart, sto på programmet. Og nærmest som et stort kammerorkester inntok filharmonikerne det nobelt opphøyede podiet i den skinnende salen, med en akustikk som får en til å tenke på rommet som et instrument i seg selv. Atmosfæren er storslagen, men avstandene er korte, og selv den svakeste berøring av en dyp kontrabass-streng fremstår som en innbydelse til ensemblespill, selv for den som sitter bakerst på 1. fiolin, ytterst på den andre siden av scenen.

De gangene jeg har hørt Wiener Philharmoniker live, enten på konsert eller i operaen, har jeg alltid vært særlig fascinert av dynamikken i det øvre sjiktet, eller hvordan styrken alltid kan utvides med et ekstra lag, og bli enda større, uten på noe tidspunkt å virke forsert eller presset. Denne gangen var det de svake partiene som sto frem, som når treblåserne overtar etter de utadvendte innledningstaktene i den lille g-moll-symfonien, som innledet programmet. Muligheten for denne formen for konsentrert nyansespill har å gjøre med de akustiske forutsetningene i Musikverein-salen, som både åpner for en tillitt til at rommet responderer, og for en kommunikasjon på tvers av instrumentgruppene, selv i de mest intime passasjene.

Kanskje er det noe her, særlig med hensyn til musikerne i Wien. Intensiteten er høy, men samspillet er også preget av en særegen, løs fleksibilitet. Mange orkestre på tilsvarende nivå er utrolig disiplinert, med musikere som sitter ytterst på stolen, alltid parat og skjerpet. I Wien har man en litt annen slakk. Optimal, snorrett koordinasjon kommer ikke alltid i første rekke, derimot må man si at musiseringen pulserer og samler seg på en egenartet elegant måte.

Et orkester i utvikling Når jeg noen dager etter konserten treffer en av gruppelederne på 2. fiolin, Gerald Schubert, understreker han orkesterets enorme arbeidsmengde. Schubert, som er en slektning av komponisten, har vært fast filharmoniker siden 1982 (med opptak i operaorkesteret fra 1979) og dessuten med kassereransvar frem til 2009. Han forteller om hvordan forholdet mellom orkester og dirigent har utviklet seg gjennom årene siden han begynte.

– Egentlig er det veldig interessant for oss å spille uten dirigent. For orkesteret har utvilsomt en egen tradisjon, rotfestet blant musikerne, særlig for fortolkning av det wiener-klassiske repertoaret, med Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert som grunnlag. Etter hvert som tilveksten av nye medlemmer er blitt mer internasjonal og musikere reiser mer, har dette naturligvis endret seg noe. Jeg vil si at orkesteret er blitt mer villig til å tilpasse seg ønsker og ambisjoner fra nye dirigenter. Tidligere kunne vi musikere spørre hverandre før konsertene «Hm, hva står på programmet i kveld?», for så å svare, halvt på fleip, at «Tja, jeg vet ikke hva han dirigerer, men vi spiller i alle fall Beethovens femte!» Helt sånn er det ikke lenger, forteller Gerald Schubert.

Dette er jo særlig interessant som et korrektiv til bildet av dirigenten fra den eldre generasjonen, som gjerne fremstilles som streng, enerådende og autoritær. – Det hører utvilsomt til yrket som orkestermusiker å måtte tilpasse seg ulike fortolkninger fra ulike dirigenter, også slike som man selv, rent personlig, ikke står inne for, forklarer Schubert. – Men samtidig er dette et nyansert samarbeid, og ikke minst en dynamikk mellom prøver og konsert. Enkelte dirigenter har kaotiske prøver, men fantastiske konserter, andre igjen har svært strenge prøver, uten nødvendigvis å følge alt til punkt og prikke i konsertsituasjonen. De beste dirigentene – som Leonard Bernstein og Herbert von Karajan, men også senere Pierre Boulez, og Bernard Haitink – kjente orkesterets egen tradisjon; de kunne terpe på prøvene, men visste å slippe oss fri i konsertøyeblikket, forteller Schubert.

Også her spiller naturligvis akustikken i Musikverein-salen inn. Schubert forklarer at det tidvis kan være krevende å prøve i salen når setene er tomme. – Det er så mye klang i rommet at det kan være vanskelig å koordinere. Men med publikum på plass, blir det optimalt – og det er jo tross alt best at det går den veien, og ikke motsatt! Salen og orkesteret er intimt forbundet, og de beste orkestrene finner du alltid der hvor de også har de beste salene. For meg er Boston Symphony, eller Concertgebouw i Amsterdam gode eksempler, sier Schubert. – For oss her i Wien er det alltid en lettelse å komme hjem til eget hus etter turneer, forklarer han.

Så hva er det de gjør, hva er det som får frem denne magiske klangen? – Vi søker etter musikere som har en egen kombinasjon av dyp varme og lyrisk briljans, et eget fargespekter og en evne til å spille svakt og levende. De myke ansatsene er uhyre viktige, understreker Schubert, før han en siste gang kommer tilbake til atmosfæren i salen. Og det er hevet over tvil: Musikverein-salen har noe helt eget. Det dreier seg ikke bare om gull og glitter, storslagne foajeer og skinnende lysekroner. Stemningen, tradisjonen og ikke minst den alltid aktuelle og levende klangen i øyeblikket, gjør at opplevelsen av både orkestermediet og hele den såkalte klassiske musikkens livsgrunnlag alltid får styrket og befestet sin begrunnelse etter et besøk her.