Tre dagers mestermøte

At klassiske musikere kontinuerlig søker den ideelle presentasjonsformen, er kjent. Det Norske Kammerorkester lyktes i forrige uke godt med det de kalte en minifestival: tre konserter av passe varighet, uten pause og med et variert program på tre etterfølgende kvelder i Universitetets aula. Selvfølgelig hjelper det å ha navn som Leif Ove Andsnes på plakaten. Den internasjonale stjernepianisten deltok både som solist og kammermusiker, godt støttet av ham som nå omtales som orkesterets «leader laureate», den fascinerende, men smått uutgrunnelige fiolinisten Terje Tønnesen.

Egentlig er det tankevekkende – og imponerende – at to så vidt forskjellige musikertyper finner sammen. Mens Andsnes er sober og bunnsolid, men også forutsigbar inntil det firkantede, er Tønnesen uvøren og spøkefull, men like fullt dypt hengiven i sin jakt på urealiserte forbindelser i det musikalske materialet. At arbeidet tidvis slår ut i temmelig aparte sprell, må forstås i relasjon til alvoret og nødvendigheten i Tønnesens overordnede eksperiment, som alltid strekker seg utover den enkelte konserten. At vi har å gjøre med en musiker som med pensjonsalderen bare mer og mer synes å finne sin form, underlig formidlet gjennom blyge vitser til publikum, er i seg selv verdt å nevne.

Renstemt spennvidde Tønnensens karakteristiske stil kom tydeligst til uttrykk på den første konserten onsdag 15. juni. Den åpnet med hans eget arrangement for strykere av Richard Wagners forspill til musikkdramaet Tristan og Isolde, og jeg hadde nær sagt «intet mindre». For dette er et av senromantikkens virkelig store og symboltunge verk, både eruptivt i sin emosjonelle velde og harmonisk spissfindig på grensen til tonalitetens sammenbrudd.

Strykerne i Det Norske Kammerorkester låt sjeldent renstemt og balansert, homogent samlet i et uttrykk som spente fra det fjerneste pianissimo til de mest svulmende høydepunkt. I tillegg var arrangementet virkningsfullt og kyndig utført uten å skjemmes av effekter. Overgangen til Mozarts krevende klaverkonsert i c-moll – som begynner i den samme svake dynamikk som Wagner ender – gikk sømløst. Det må kalles en typisk tønnesensk idé, som her fungerte fint, om enn muligens mer til Wagners enn til Mozarts fordel. Solisten Leif Ove Andsnes måtte nemlig entre podiet diskret under orkesterets innledning før han så – tilsvarende sømløst – tok over ledelsen av ensemblet.

Underlig fordypning Andsnes’ Mozart-tolkninger er nå videre et eget kapittel. Her fikk vi i første omgang klaverkonsert nr. 24 i c-moll, KV 491. På konserten fredag ble den supplert med det lettere verket i Ess-dur, nr. 22, KV 482. Andsnes har gjennom de siste årene viet seg til Mozart gjennom prosjektet «Mozart Momentum», noe som blant annet har resultert i to mye omtalte plateutgivelser sammen med Mahler Chamber Orchestra. Jeg har tidligere undret meg ikke så rent lite over hvordan et så oppriktig og fordypende arbeid med denne bunnløst fascinerende musikken ender i et så gjennomkontrollert og tradisjonalistisk resultat som det Andsnes presenterer.

Etter disse to fremføringene – som utvilsomt var virtuose, med sitt høyreiste og elegante uttrykk, utført med et pianistisk overskudd de fleste bare kan drømme om – slår det meg at jeg rett og slett har problemer med Andsnes’ tilnærming til Mozart. Slik jeg etter hvert forstår det, handler det for Andsnes først og fremst om et overordnet, samlet og helhetlig temperament, en uttrykksramme preget av skinnende briljans, rank stolthet og flott karakter, selvsagt koblet med mer innadvendte og ettertenksomme stemninger i de langsomme satsene. Poenget er imidlertid at disse uttrykkene er gjennomgående og slik danner en nærmest ufravikelig ramme, som de enkelte og partikulære frasene og detaljene så utspiller seg innenfor. Det er den samlede rammen som danner premisset for utformingen av enkeltfrasene i en slags top-down-struktur, heller enn at frasenes individuelle detaljer, med sine finurlige sprang og stavelser, punktuasjoner og avbrudd funderer musikkens uttrykkskraft, da motsatt etter et bottom-up-prinsipp.

Tempo og artikulasjon Omfanget og konsekvensene av slike overordnede perspektiver, gjør at det her rett og slett dreier seg om en grunnleggende estetisk uenighet, og jeg respekterer selvsagt Andsnes’ valg og påfølgende finsliping av sitt ideal inntil en perfeksjon av de sjeldne. Ikke desto mindre medfører tilnærmingen noen vesentlige utfordringer, problemer som vi også fikk merke i fremføringene det handler om her. Tydeligst er det kanskje med tempovalgene, som – underlagt helheten – ofte blir akkurat for hurtige. Hvis det samlede uttrykket er det primære, er dette lett og forsvare. Samtidig er de akustiske forholdene i aulaen, som er av det sjenerøse slaget, umulig å se bort fra. For raske tempi her gir lett en sammensausing av detaljer – det blir rett og slett ikke mulig å skjelne figurer og enkelttoner fra en overordnet klang – og etterklang.

I tillegg kommer at Andsnes, som leder, har vendt flygelet inn i orkesteret, samtidig som han ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til balansen i orkestersatsen. Som det tekniske i pianospillet, er tydeligheten i Andsnes’ direksjonsgester overbevisende og fremstår med naturlig autoritet. Arbeidet med balansen, både i mellomspillene som han dirigerer, og i de akkompagnerte solo-partiene (som han selvsagt spiller, og ikke dirigerer) fremstår derimot uforløst. Det blir gjennomgående for tjukt og utydelig, ja, rett og slett uartikulert. Og det er synd, særlig med en pianist som er i det absolutte toppsjiktet når det gjelder å kunne artikulere på et moderne Steinway-flygel.

Det skal sies at enkelte lyspunkter fantes, ikke minst i samspillet med en strålende gruppe treblåsere. Særlig klarinettist Björn Nyman viste, diskret og lyttende, men samtidig med utsøkt ekspressivitet i noen lysende dialoger i c-moll-konsertens langsomme sats, hvordan detaljene i en Mozart-melodi kan utformes, så å si fra innsiden. Besvaringen fra Andsnes blir naturligvis velklingende, men samtidig påfallende flat. Derimot skulle det løsne i Ess-dur-konsertens siste sats når solisten, som en sjeldenhet, tillater seg en ørliten slakk i fraseringen av hovedtemaet. Tempoet senkes hårfint, og med ett kan vi både høre og følge buktningene i Mozarts like ømme som frapperende melodikk.

Franske sprell Nyanser, innfall og ideer er på den annen side ikke akkurat mangelvare når Terje Tønnesen som avslutning på den første konserten tar for seg Jean-Philippe Rameaus orkestersuite fra operaen Dardanus. Etter en kort og fornøyelig verbal introduksjon, både elevert og nedpå i ett og samme sveip, fulgte de franske barokke figurene utformet som outrerte gester i et forløp jeg tror man bare kan høre akkurat her, med Det Norske Kammerorkester under nettopp Terje Tønnesens ledelse. Det låter storslagent og rart på samme tid, sjarmerende forførerisk, men samtidig grundig og helt igjennom genuint. At kantene til tider blir noe ruskete og homogeniteten mer sprikende enn i Wagner-forspillet, skal unnskyldes dels av sjangeren, dels av tilnærmingens fundamentale ambisjon og impliserte fallhøyde.

Mindre ekstremt, men like genuint, var Tønnesens grep om Benjamin Brittens tidlige mesterverk for strykeorkester, Variasjoner over et tema av Frank Bridge, som innledet konserten fredag. Dette hører til Det Norske Kammerorkesters glansnumre, og jeg vet om publikummere som har fått endret syn på den klassiske musikken takket være orkesterets fremføringer av dette verket. Det er imidlertid krevende, ikke minst med tanke på de raske skiftene, som trenger den optimale balanse mellom ro og flukt. Versjonen fredag lyktes i det store og hele, selv om enkelte ujevnheter i intonasjon og gjennomsiktighet tidvis forstyrret skarpheten.

Ny- og gammelromantikk Som en mellometappe var det torsdag duket for et fint utvalg kammerverk. Igjen la Andsnes et suverent fundament i en nærmest ekstatisk avslutning med Robert Schumanns vinnende Klaverkvintett i Ess-dur op. 44. Åpningsverket Entr’acte (mellomspill) for strykekvartett av den amerikanske komponisten Caroline Shaw (f. 1982) var derimot mer lavmælt. Med solid teknisk overskudd, skriver Shaw ut en lydhør dialog med historien, selv om verket fremstår mer nyromantisk enn egentlig postmoderne. Distinksjonen kan synes spissfindig, men det er noe med inderligheten som, uten å virke svulstig og essensialistisk, likevel beveger seg på et annet nivå enn det kynisk ironiske. Stemningen med de fire strykerne i den store salen ble fortettet og intens, også takket være strålende musikere. Verket fikk ebbe ut med en like sårbar som suveren konsentrasjon i den langstrakte cellosoloen til Ole Eirik Ree, som stadig og på fascinerende vis utsatte avslutningen.

Etter en blendende, men i mine ører aldri riktig gripende fremføring av Beethovens fjerde cellosonate op. 102 nr. 1, med cellisten Audun Sandvik og Andsnes, var det altså rigget for Schumann, denne gang med fiolinisten Johanne Haugland som primarius. Med Atle Sponberg på en lyttende 2. fiolin, kunne også bratsjisten Aine Suzuki og cellisten Jun Sasaki utfolde seg, noe de også gjorde mot mesterpianistens solide bakteppe.

Det er lett å tenke seg at Schumanns romantiske og klangfulle Ess-dur-verk tilbyr en annen grunnstruktur i forholdet mellom del og helhet enn det som er tilfelle i Mozarts mer klassisistiske reisverk. Derimot tror jeg ensemblet hadde hatt mye å vinne på å lese Schumann mer klassisistisk, altså mer som en åndfull retoriker enn en endimensjonal sirkusdirektør. Igjen gjør salen det vanskelig straks tempiene blir for hurtige og dynamikken for statisk. Så vel transparens som formmessig moment går tapt, og den lett støyende bravuren blir muligens det eneste som står igjen. Og selv om publikum er i ekstase, må Schumann, med sine subtile – og for oss muligens smått fremmede – talemåter, liste seg ut bakdøren. Lettere oppgitt blir det fristende å be om en pause for dette verket. Om det ikke skal bli totalt utspilt, trengs i alle fall et nytt blikk.

Til tross for enkelte diskutable punkter, må man likevel si at denne minifestivalen fungerte godt og rommet en rekke fortettede øyeblikk. Det Norske Kammerorkester er og blir et interessant og levende ensemble, og med sin nye struktur av faste medlemmer, ligger alt til rette også for videre både fordypning og utvikling.