Stjerner i øynene

Bonnie og Clyde tilhører en helt egen kategori av kjente personer. De to ranerne ble berømte i en tid da aviser og pamfletter var den viktigste kilden til nyheter og den amerikanske fattigdommen var stor, men drømmen om rikdom var høyst levende. På 1930-tallet befant USA seg i en dyp økonomisk depresjon, og den organiserte kriminaliteten skjøt fart blant annet på grunn av alkoholforbud og vanskelige kår. Dette førte igjen til lav tiltro til myndigheter og systemer, og kombinert med voksende moderne mediehverdag ble Bonnie og Clyde til antihelter for en hel nasjon. I 1967 ble historien om paret filmatisert i Hollywood, noe som gjorde dem enda mer berømte og kjent over hele verden. I 2011 ble det laget en musikal om dem på Broadway. Riksteatrets versjon er deres egen, men historien de forteller er altså ikke ny. Rammefortellingen på scenen vil derfor være kjent for mange. Bonnie og Clyde vokste opp i fattige arbeiderklassekår i Dallas i Texas. Som unge og forelskede slo de seg sammen. De ranet banker, butikker og begravelseskontorer og var etterlyst av politiet. Mens de var på flukt, drepte de i hvert fall 13 mennesker, både politifolk og sivile. Til slutt ble de selv skutt og drept av politiet i 1934.

Myter

Hva som er sant og hva som er myter spiller ikke lenger så stor rolle når det gjelder karakterer som Bonnie og Clyde. De eksisterer i bevisstheten vår på samme måte som fiktive personer, og alle nye versjoner av fortellingen vil være bidrag til en myteverden hvor ideene om karakterene er viktigere enn hva som faktisk skjedde. Det er likevel de samme grunnene til at karakterene kan fascinere i dag som for snart hundre år siden. Vi liker historier om fattige mennesker som reiser seg mot overmakten, og alle slags kriminalhistorier har noe eviggrønt ved seg. Utover dette er det imidlertid vanskelig å forstå hvorfor Riksteatret har valgt å iscenesette enda en historie om paret. For produksjonen virker hverken interessert i karakterene eller i fortellingen. Scenografien og lysdesignet er det som fungerer best i forestillingen. Clyde skal ha vært veldig interessert i biler, og personbilen var en ganske ny oppfinnelse da de ble berømte. Scenograf og lysdesigner Clement Irbil har satt det som ser ut som en tidsriktig T-Ford midt på scenen. Den er fleksibel og brukes effektivt som spilleplass i løpet av forestillingen. Rundt bilen er det plassert mange lyskastere som tidvis brukes for å belyse bilen, men som også bidrar med mye dynamikk i hvordan scenerommet oppleves. Det er allikevel noe med den store bilen som gjør at scenerommet blir statisk. Det er en kontrast mellom bilen som skal kunne gå fort og brukes i biljakter og det at den faktisk står helt dørgende stille. Biljakter er ikke så lett å skildre på en scene, men her blir mangelen på bevegelse så merkbar, muligens også fordi bilen er så realistisk at det er vanskelig å abstrahere teatralt at det skjer noe annet enn det vi får se.

Stjernekampeffekten

Forestillingen har en episodisk dramaturgi der vi får se enkeltscener fra Bonnie og Clydes liv, og episodene er koblet sammen av en forteller i sirkusdirektør-kostyme (Jakob Stabell). I tillegg til sirkusfortelleren, Bonnie (Siri Black) og Clyde (Sondrey) møter vi også Clydes mor (Heidi Gjermundsen Broch) og Bonnies far (Christoffer Masters). Mange av scenene har også et musikalsk akkompagnement, i form av coverlåter av kjente pop- og rockklassikere. Fordi de skal fungere som et slags musikalsk apropos til det som sies, opplever jeg ikke at musikknumrene passer spesielt godt til fortellingen. For eksempel synger Heidi Gjermundsen Broch, i rollen som Clydes mor, Sweet Child of Mine av Guns’n Roses når Clyde skal i fengsel. Innholdet i sangen kan kobles til fortellingen om Clyde, men sangteksten er så overtydelig at den føles helt malplassert. Denne praksisen virker først og fremst som et skalkeskjul for å fri til publikum med sanger de fleste i publikum allerede kjenner, men det gir også inntrykk av at forestillingen ikke stoler på sin egen fortelling. Jeg blir dermed usikker på om forestillingen egentlig er interessert i å fortelle en historie om Bonnie og Clyde i seg selv, eller om den vil de bruke den som ramme for et popmusikk-show som egentlig har et helt annet mål. Jeg mener dette skaper en «stjernekamp-effekt». Da jeg anmeldte Det Norske Teatrets oppsetning av Frost i Klassekampen i fjor høst, kritiserte jeg forestillingen for å gjøre gjenkjennelsesfaktoren viktigere enn tekst og brukte dette begrepet, men lite visste jeg da at det skulle gå an å høyne denne effekten betraktelig. Oppsetningen av Frost virket som en mulighet til å fremføre allerede kjente nummer på en måte som fint kunne måle seg med tidligere versjoner, men som ikke bidro med noe i seg selv. Denne «stjernekamp-effekten» er mye tydeligere i Bonnie & Clyde. Jeg mener ikke at det skal holdes mot to av skuespillerne på scenen at de faktisk har deltatt i Stjernekamp, det er irrelevant for kritikken, men at dramaturgien følger en tv-show-logikk er et hinder for å lage godt teater. Det blir vanskelig å følge en handling, det skapes ikke spenning eller fremgang og karakterene blir uvanlig blasse.

Hver episode bygges opp rundt en hendelse, og de kobles gjerne til en kjent sang om temaet. I en scene som handler om at de vil bli berømte, synger aktørene «Fame – I’m gonna live forever – baby, remember my name – Fame!» Men utover dette tematiseres ikke konseptet om berømmelse noe særlig. Selv om jeg synes det er oppriktig interessant hvordan ønsket om berømmelse kan bli en drivkraft for ekstreme handlinger og hvordan det historiske perspektivet både kan gi konkrete tidsbilder og allmenne erkjennelser, ser jeg ikke noe av dette i denne oppsetningen. Det blir bare show, ingen refleksjoner. Denne showfaktoren underbygges av koreografien som også har en Stjernekamp eller MGP-aktig tv-kvalitet. Den involverer ikke sangeren eller handlingen, men illustrerer temaet som synges på et litt overtydelig vis i bakgrunnen.

Svak tekst

Teksten har også noen store utfordringer. Flere av karakterene sier for eksempler varianter av replikken «Kjærligheten min er grenseløs. Forstår dere hva dere betyr? At kjærligheten er størst?» Først sier Heidi Gjermundsen Broch det som Clydes mor, etterpå Bonnie som kjæreste. Men replikken blir aldri mer enn en klisjé. For hva betyr det egentlig at kjærligheten er grenseløs? Er denne formen for kjærlighet noe som preger disse karakterene, eller er det en allmenn kjærlighetsrefleksjon? Forestillingen virker ikke interessert i det, replikken bidrar bare med å dirre av intense følelser. Et annet sted sier Bonnie noe sånt som «Alle drapsmenn har vært en liten sønn, bare en sjelden gang har de vært en datter, sånn som meg». Replikken leveres med patos som om det er en viktig refleksjon, men setningen er helt ulogisk. Hvis alle drapsmenn har vært en sønn, så har de ikke vært en datter. Det er gjensidig utelukkende. Her skulle teksten vært språkvasket bedre. Med en tekst som hadde stått seg bedre litterært og språkmessig, så hadde forestillingen også hatt en større mulighet til å løfte seg over det ensidige showpreget.

Skuespillerne leverer mange av disse svakt skrevne replikkene med i overkant dirrende stemmer, som om alt som sies har stor betydning. Det er ikke sikkert det hadde vært bedre om det de sa fremstod uviktig, men tekstens svakheter blir ekstra tydelige med den patosfylte avleveringen. Alle aktørene på scenen kan synge godt. Da jeg så forestillingen på premieren, kan det ha vært litt nerver til å begynne med, for jeg syntes de sang betydelig bedre mot slutten enn i begynnelsen. Men det hele blir litt flinkt og sjelløst, noe jeg også synes er mer vanlig i tv-programmer enn i teater. Dette sjelløse henger sammen med at sangnumrene bare oppleves som repetisjon. Hvis disse repetisjonene skulle ha fungert, hadde man trengt en mye tydeligere vilje.