Panskandinavisk kunstcollage

Trondheim Symfoniorkester og Operas produksjon av Giacomo Puccinis La bohème er en gjenoppsetning fra Kungliga Operan i Stockholm i 2015. Opprinnelig handler operaen om bohemlivet i Paris’ Latinerkvarter rundt 1830, der en gruppe kunstnere forsøker å leve kompromissløst for kunsten, selv om de knapt kan leve av den. Librettoen, av Luigi Illica og Giuseppe Giacosa, er basert på Henri Murgers roman Scènes de la vie de bohème fra 1851. Forfatteren Rodolfo faller for den tuberkuløse Mimì, men etter hvert som han skjønner hvor syk hun er, støter han henne fra seg så hun blir fri til å finne seg en rikere mann, en som kan gi henne mat, ordentlig husvære og tilgang på legehjelp. Det går sånn passe, og døden nær kommer Mimì tilbake til sin store kjærlighet. Rodolfo og vennene gjør hva de kan for henne til det siste, men det er ikke mer noen kan gjøre.

Kontrafaktisk bohem

I denne versjonen har José Cura, som har både regi, scenografi, lysdesign og kostymedesign, flyttet handlingen omtrent 50 år frem, til en fiktiv bohemgjeng i Stockholms Gamla stan, inspirert av Hans Jægers Fra Kristiania-Bohêmen (1885) og August Strindbergs Röda rummet (1879). Visuelt fremstår det som en tradisjonell og realistisk versjon; kunstnerkollektivets slitne loftsleilighet er antydet med bruddstykker av takbjelker, falmet hvitmalt vindusramme, gammelt piano med lysestaker på, vedovn av smijern med langt, rundt pipeløp. Festscenen på torget i annen akt har gammeldagse salgsboder i bakgrunnen og klassisk kaféinteriør i forgrunnen. Uten forkunnskap om regikonseptet kunne scenografi og kostymer like gjerne forestilt Paris anno 1830 som Skandinavia rundt 1880.

Men de fire vennene historien dreier rundt, en forfatter (Rodolfo), en maler (Marcello), en filosof (Colline) og en musiker (Schaunard), er blitt til henholdsvis August Strindberg, Edvard Munch, Søren Kierkegaard og Edvard Grieg. Mimì er seg selv, mens Marcello/Munchs kjæreste Musetta er Tulla Larsen, som Munch på et tidspunkt hadde et turbulent forhold til. Utvalgte Munch-bilder dekker bakveggen i ulike scener, og «uferdige skisser» av kjente bilder er «under arbeid» på Marcello/Munch sitt staffeli. Navnene er endret i librettoen, der det er nødvendig/mulig til italienskklingende varianter som «Eduardo», «Augusto» og «Tulletta».

Bokstavelig fantasiverden

Jeg hadde så lyst til å like denne ideen, for det å lage et ambisiøst, overordnet regi- og scenografikonsept er egentlig noe jeg gjerne skulle sett mer av i opera. Jeg liker også tanken på å blande sammen helt ulike eksisterende kunstverk, kunstuttrykk og kunstnerskap for å se hva de kan tilføre hverandre.

Dessverre viser denne produksjonen nok en gang hvor vanskelig det er å lykkes med det i praksis. Hele konseptet fordrer store kontrafaktiske tankesprang: En fiktiv, panskandinavisk «Stockholmsbohem», der historiske personer fra flere land, byer og generasjoner lever side om side – Kierkegaard var født i 1813, Grieg i 1843, Strindberg 1849 og Munch i 1863. Poenget med å flytte alt sammen til Stockholm var nok mye tydeligere da operaen faktisk gikk der, men sammenblandingen med Kristianiabohemen virker nokså påklistret. Det er også spesielt vanskelig å forstå Kierkegaard og Griegs roller i det hele – de tematiseres nesten ikke, utover navn og yrke. Hele sammenstillingen fremstår mest som en gimmick, en eksotifiserende «skandisuppe», for å låne Per Christian Selmer-Anderssens uttrykk fra anmeldelsen av Frost i Aftenposten.

Ikke at det er noe galt i å fantasere fritt, og hvis man hadde forholdt seg til Kristianiabohemen og/eller Strindbergs bohemfortellinger i mer overført og antydende forstand, kunne det kanskje ha hengt bedre sammen. En såpass sprikende idéverden fungerer derimot dårlig sammen med den nærmest bokstavelige og overtydelige historiefortellingen, med endrede navn, halvferdige malerier på staffeli og «Eduardo Grieg» som klunker Morgenstemning på pianoet – og ikke minst når «Eduardo Munch» maler et fiktivt bilde blant alle de ekte: Gamla stan i solnedgången (laget av Janne Edlund ved Kungliga Operaens dekorverksted), i en naiv, figurativ stil langt fra Munchs egen.

Jeg synes heller ikke kunstuttrykkene lykkes i å kommentere eller utfylle hverandre – eller i det hele tatt si noe om det å være et menneske på jorden utover det de sier hver for seg. Det forblir en fiffig idé som holder seg på overflaten.

For lite spenning

Det er altså noen hindringer i veien for å kunne leve seg inn i historien. Forholdet mellom Mimì (Elsa Dreisig) og Rodolfo/Strindberg (Stefan Pop) mangler også noe av den umiddelbare, elektriske intensiteten som ligger i musikken, og som er forutsetningen for å tro på at de elsker hverandre dypt etter ti minutter. Dreisigs klare og blanke stemme slynger seg elegant over orkesteret, men den er etter min smak en tanke for lett og slank til å virkelig fylle denne rollen. Pop har derimot all den fylde, tyngde og klangrikdom man kan ønske seg, men litt for ofte er det som om han stopper opp og synger mot publikum fremfor å være i rollen. Dessuten er ikke de to stemmetypene noen god estetisk match.

Det kameratslige forholdet mellom Rudolfo/Strindberg og Marcello/Munch (John Chest) flyter derimot bedre, og på tross av litt sammenklemt lyd i de lavere registrene er Chests kraftige stemme med skarpe kanter og varme kjerne mer kompatibel med Pops klangverden. Lina Johnson er morsom og stødig som den overdramatiske Musetta/Tulletta.

Strekk i laget

Det skal også nevnes at Trondheim Symfoniorkester låter energisk og poengtert, og dirigent Massimo Zanetti sørger for god balanse innad i orkesteret og mellom orkesteret og sangerne. Trondheim Vokalensemble, operaens barnekor og voksenkor synger godt og sterkt i den kaotiske torgscenen, selv om ikke alle innsatsene sitter helt i begynnelsen. Men på tross av dette, og selv om scenografi og kostymer skaper stemning, Puccinis musikk beveger nærmest uansett, Munchs bilder er vakre som alltid og noen sterke stemmer glimtvis berører, er det ikke nok i denne forestillingen som trekker i samme retning.