Over midnatt i Paris

Giuseppe Verdis La traviata (1853) er inspirert av Alexandre Dumas d.y.'s roman og skuespill Kameliadamen, som igjen var inspirert av en kurtisane Dumas selv hadde et forhold til, Marie Duplessis, som døde av tuberkulose bare 23 år gammel. I La traviata heter den tuberkuløse selskapsdamen Violetta Valéry. Etter et skjellsettende møte med beundreren Alfredo Germont bytter hun ut Paris-sosietetens flyktige gleder til fordel for et liv på landet med ham. Dette faller ikke i god jord hos Alfredos far, Giorgio Germont; han har en datter å gifte bort, og det lar seg ikke gjøre når familiens navn forbindes med en «fallen kvinne». Han presser Violetta til å forlate Alfredo, alt går i knas og ender i offentlig skandale. Det varer ikke så lenge før faren angrer og misforståelsene oppklares, men når to blad Germont omsider kommer luskende og ber om tilgivelse, er det for sent. I mellomtiden har sykdommen forverret seg, og bare minutter etter at alle har tilgitt hverandre og kjærligheten er reddet, trekker Violetta sitt siste sukk. Art deco-eksess Da La traviata skulle uroppføres, var det ikke aktuelt for de italienske operahusene å legge en såpass vovet handling til nåtiden, og den ble derfor satt hundre år tilbake. I Rodula Gaitanous regi er historien derimot flyttet frem, til 1920-tallet. Scenografi og kostymer er tidstypiske og virkelighetsnære: Overdådig art deco-design preger Violettas salonger, der avlukker i to etasjer som ligner teaterlosjer står oppstilt langs hver side av scenen, dekorert med karakteristiske avrundede firkanter i kobberfarget, glinsende metall. Tilsvarende metallbuer danner en konstruksjon som henger fra taket som et halvt sceneteppe. Andre akt, hos Alfredo og Violetta på landet, finner sted i en enkel hagestue, full av blomster og grønne planter og med grønnmalte sprosser.

I den første store festscenen prydes kostymene av glitter, fjær og høye flosshatter i en enhetlig fargepalett av gyllent, rosa, svart og hvitt, mens den andre, etter Violettas tilbakekomst, sender tankene til kabaretene på Moulin Rouge, med strømpebånd, korsetter og rysjer i svart og rødt. De oppbrukte tjueårene Utover dette fortelles historien rett frem uten store krumspring, og valget av akkurat denne spesifikke tidsepoken fremstår merkelig umotivert. Det er ikke gjort noen tydelige grep for å bruke den intense blomstringstiden mellom første verdenskrig og spanskesykens massedød i den ene enden og børskrakk og nazistenes inntog i den andre til å belyse eller pirke i noe spesielt ved La traviata – eller omvendt. Og det er ikke som om idéen er så original at det er nok i seg selv. «De glade tjueårene» er tematisert i kulturen på utallige måter, helt fra The Great Gatsby (1925) til TV-serien Babylon Berlin (2017). Vår tids kollektive romantisering av epoken ble også behørig ironisert over i Woody Allens Midnight in Paris fra 2011. Selv om scenebildene antar episke dimensjoner og stilen er gjennomført til fingerspissene, fremstår hele grepet mest som en visuell gimmick.

Dette understrekes av de store ensemblescenene der hele koret er festdeltakere, som har stort potensial til å fortelle mellom linjene, men som her bare brukes til å utbrodere «the roaring twenties» i all sin androgyne, burleske prakt. Svak personregi Jeg savner også flere nyanser i personregien og samspillet mellom hovedrollene. Kjemien mellom Violetta (Yaritza Véliz) og Davide Giusti (Alfredo) i det avgjørende første møtet er ikke overbevisende. I scenen på landet der hele grunnlaget for intrigen blir lagt, er dramaet på høygir fra første stund og får ingen steder å gå. Når far Germont (Yngve Søberg) oppsøker Violetta, bryter de nærmest ut i heftig krangel fra første stund, istedenfor å se hverandre an og føler hverandre på tennene i tråd med spenningskurvene i musikken. Det gjør at de dramatiske vendepunktene i scenen mellom dem ikke får noen særlig effekt, og når Alfredo kommer tilbake, og Violettas desperasjon egentlig skrus til enda et knepp, har vi allerede sett henne helt på randen lenge. Mye av dette fungerer langt bedre i dødsscenen, der er det som samspillet har falt mer på plass og følelsene er porsjonert ut i jevnere doser. Sanglig bruker Yaritza Véliz litt tid på å komme i gang. Til å begynne med låter det bare flinkt og bra – ingenting å sette fingeren på, men heller ikke noe nevneverdig briljans eller overskudd. Utover i annen akt er det som om noe løsner; stemmen åpner seg opp, skimrende og elastisk. Yngve Søberg er trygg og stødig som Giorgio Germont, og stemmen bærer med letthet over orkesteret. Davide Giusti høres derimot ofte rykkete og anstrengt ut, selv om han stadig glimter til med stor klang i enkelte passasjer. Estetisk enhet uten motstand Selv om tidsreisen til 1920-tallet virker som en tapt mulighet historisk-dramatisk sett, fungerer den på et mer overflatisk plan; den ekstravagante scenografien finner på mange måter sitt motstykke i musikken. Verdis rester av prangende bel canto-ornamentikk, formmessig konsistente arier og drivende dramatikk, stramt fremført av Operaorkesteret under Anja Bihlmaiers musikalske ledelse, kler den skjematiske skjønnheten i art deco-stilen. Dessuten er dynamikken og spenningskurvene i orkestersatsen utførlig utpenslet, og sammen med kraftig klang i koret, mange gode biroller – blant annet Mari Askvik som Flora – og de siste to tredjedelene av Yaritza Véliz’ Violetta-tolkning, er det lett å la seg rive med av denne oppsetningens tsunami av estetisk stringens. Med større motstand og mer vilje til utforskning kunne den kanskje også skaket sjelen.