Misantropen

I Roald Dahls forfatterskap er det nok av eksempler på menneskeforakt. Om det er forakt for enkelte barn, som i Charlie og sjokoladefabrikken, eller misogyni, som i Heksene, tegnes det sterkt karikerte karakterer som representerer avskyelige sider ved menneskene. I de fleste bøkene presenteres disse grusomme personene som en kontrast til det særs milde og snille eller rettskafne, tenk på forskjellen på Miss Honey og Miss Trunchbull i Matilda eller mellom Georg og bestemoren i Georgs magiske medisin. I Den fantastiske Mikkel Rev er menneskeforakten like dyp, men det snedige ligger i at protagonisten slett ikke er menneske, men rev, og at menneskeforakten derfor ikke trenger en motsats som leseren kan heie på. For selv om Herr Rev er menneskeliggjort – i bokens illustrasjoner er han for eksempel utstyrt med klær – er han grunnleggende sett et vesen som kan heve seg over menneskenes uhyrlige adferd. Boken handler om Herr Rev, Fru Rev og de tre barna deres som lever godt av å spise fuglene til de tre bøndene Boggis, Bunce og Bean. Den ene driver med høner, den andre med gjess og den tredje med kalkuner og epler. Alle sammen er de avskyelige, grådige, udannede, vulgære, skitne og frastøtende. Når de blir lei av Herr Revs suksess som fjærkretyv, bestemmer de seg for å skyte ham, og når det feiler, bestemmer de seg for å grave revene ut av hiet. Men selv om bøndene kommer med gravemaskiner, graver revene seg bare enda dypere. Når de ikke klarer å grave revene ut, kommer bøndene på at de kan sulte dem ut, for før heller siden må de jo ut for å finne mat. Herr Rev, som har en sterk tiltro til sine egne evner, er smartere enn bøndene og sammen med revebarna graver han seg inn på gårdene og stjeler både fugler og eplesider. Sånn finner det mat uten å måtte gå ut av hiet. På Nationaltheatrets scene i Kanonhallen på Løren har scenograf og kostymedesigner Ida Grimsgaard utstyrt scenen med et stort revehi i plysj. Utover det er scenen åpen og tom. De tre bøndene, spilt av Christina Sleipnes, Malin Landa og Anders Mordal, er akkurat så avskyelige som man kan ønske seg. Og revefamilien, som i denne versjonen har tre medlemmer, Jakob Stabell, Vilde Moberg og Karin Svihus Knutsen, er livlige, søte og morsomme. Alle revene er kledd i knalloransje dresser i dynestoff, og de har samme farge på håret. Bortsett fra fargen ser de lite reveaktige ut. Trond Høvik som Grevling er kledd i grått og har en litt mer dyreaktig fremtoning. Det er i spillet forestillingen er best. De antropomorfe dyrekarakterene gir skuespillerne mye å gå på; de kan dra veksler på egenskaper fra både dyre- og menneskeriket. De groteske bøndene overdrives i alle retninger uten at det blir for mye, og alle karakterene oppleves derfor som klart definerte. Karakterene er sjablongaktige, men på et interessant vis som gjør dem morsomme og rare. Forestillingen er full av underliggjøringseffekter. Drangeid har lagt til noen tempoforandringer som virker inspirert av animasjonsfilmer og dataspill. Den raske gravingen gjøres for eksempel veldig sakte og med lite graveaktige bevegelser, mer som en slags hakkete løping på stedet. Det er som en blanding av Super Mario og Bippe Stankelbein i sakte film. Enkelte replikker synges plutselig, litt skingrende og urent, og flere av dem er akkompagnert av lyder som også har dataspillkvaliteter. Disse effektene har noe brechtsk ved seg. Den første sangen bøndene synger, er for eksempel uslepen, og sangstemmene er grove og litt hese. Det synges sleivete direkte til publikum på en måte som fremstår som en klassisk verfremdungs-effekt. Når sangen utvikler seg til å bli en karikert musikalballade, samles de ulike trådene i en skjev og eksplisitt underlig estetikk. Skuespillet og kostymene bygger opp under dette, og gjør forestillingen gjennomgående fornøyelig. Jeg setter også pris på at det kunstneriske laget har turt å være litt brutale, som en del av disse underliggjøringsgrepene. Spesielt fint er det når revevalpen dreper en gås i sakte film og viser tydelig stolthet etterpå. Det skaper en underliggjøringseffekt som skiller seg fra det man ellers får se i barnekulturen, men som allikevel er av den største naturlighet, uten at det blir så veldig skummelt.  Til tross for disse ambisiøse grepene er det flere ting som gjør at forestillingen ikke er kommet helt i mål. Dramaturgien er litt uklar, noe som gjør handlingen vanskelig å følge for de yngste. Maria Drangeid har dramatisert boken selv, og handling og språk er lagt veldig nært opptil Dahls originalversjon. Det blir litt for mye av det gode, for boken er fulgt så tett at mange ting forklares gjennom tekstformidling fremfor å vises. Innledningsvis er det for eksempel ikke så lett å forstå hvorfor bøndene misliker Herr Rev så mye at de ønsker å skyte ham og senere la ham sulte i hjel. Fordi vi ikke får se at reven er på hønsejakt, mister konflikten mellom reven og bøndene kraft. Her tror jeg manuset kunne ha tjent på ikke å følge boken så ordrett, men heller spilt ut en prolog, for denne uklarheten påvirker også den senere dramaturgiske utviklingen. Siden det er tatt valg om å gjøre karakterene såpass karikerte, er det naturlig nok heller ikke rom for noen særlig karakterutvikling. Det passer egentlig godt, men det burde vært kompensert for ved å bygge en tydeligere narrativ spenningskurve. Resultatet er en litt rotete fortelling. Dramaturgien og scenografien spiller ikke helt på lag, og det er uklart hva det er scenografien er der for å si. Som nevnt består den bare av et stort revehi, og det ser kult ut, men revehiet får en forvirrende plass i det sceniske narrativet. Revefamilien bor i et underjordisk hi, og når bøndene mislykkes i å skyte Herr Rev, gjemmer han seg der sammen med de andre revene. Det betyr at hiet er under stadig forandring gjennom fortellingen, men med unntak av tepper som legges ut når det graves, endres ikke scenografien. Det gjør også at den frontlinjen som oppstår mellom revene og bøndene ikke blir illustrert, og det blir litt vanskelig å få helt følelsen av hva som står på spill, selv om det handler om liv og død. Scenen på Kanonhallen er vanskelig å spille på. Tilskuerne sitter i to publikumsamfier på hver sin side av scenen, og jeg har ikke sett noen forestillinger som lykkes helt der. Det kan hende at opplevelsen min av at scene, spill og dramaturgi ikke spiller helt på lag henger delvis sammen med at skuespillerne ikke kan spille mot begge sider samtidig. Til tross for at bøndene i teaterforestillingen er groteske og dumme, inneholder forestillingen mindre menneskeforakt enn boken. Det jeg liker best med forestillingen er hvordan Herr Rev, på tross av sitt ironiske selvbilde og sterke tro på egen fabelaktighet, uttrykker en jevn og humoristisk varme. Selv det depressive i at han til slutt finner ut at de aldri trenger å forlate gangene og hiene de har laget under jorden så lenge de har mat, oppleves utelukkende som en god ting. I én av forestillingens fineste scener begynner Grevling å tvile på om det er greit å stjele. Herr Rev spør retorisk om hvem som hadde latt være å stjele høner hvis barna deres sultet. Han minner Grevling på at bøndene tross alt ønsker å drepe dem. I boken har denne scenen et komisk og selvfølgelig preg med et islett av selvforherligende legitimering, men i forestillingen fremstår den mye varmere. Bøndene kan således leses som grådige representanter for den utbyttende klassen, de som eier all maten og ikke vil dele med de som har minst, ikke bare som folk som er ekle i kraft av å være mennesker. Her synes jeg forestillingen lykkes med å lage en versjon av fortellingen som vrir på Dahls menneskeforakt uten å fjerne de spennende og morsomme sidene av den. Med en litt klarere dramaturgi og tydeligere formidling ville denne regiens ambisjoner kommet mer til sin rett.