S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Grace Tabea Tenga – 15. oktober 2021

Kvinnekropper på samlebånd

Foto: Annelies Verhelst/ Bas De Brouwer. Lysdesign og teknisk koordinator: Niels Runderkamp. Kostymer: Daniel Smedeman


Publisert
15. oktober 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Dans

Jezebel spilt på Dansens hus 8. og 9. oktober 2021

Urpremiere 5. november 2019 på Frascati i Amsterdam

Konsept, koreografi og utøver: Cherish Menzo Lysdesign og teknisk koordinator: Niels Runderkamp Musikk: Michael Nunes Video: Andrea Casetti Kostymer: Daniel Smedeman Dramaturgi: Renée Copraij Ytre øyne:Berthe Spoelstra, Christian Yav, Nicole Geertruida Stemmecoach:Shari Kok-Sey-Tjong


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/kvinnekropper-pa-samleband
Facebook

Nederlandske Cherish Menzo tar på seg musikkvideomodellenes stereotypiske kroppsspråk i soloen Jezebel på Dansens Hus.

Oppkalt etter den bibelske skikkelsen beryktet for sin angivelige utukt, forførelse og avgudsdyrkelse, tar Jezebel opp kvinnelig seksualitet slik den stereotypisk fremstilles i rap og hip hop. Video vixens, de attraktive musikkvideomodellene som omkranser rappere og sangere, er blant erkesymbolene på mannlige artisters suksess..

Med beige pelskåpe, tjukt gullsmykke rundt halsen og lange hvite syntetiske negler, fremstår danseren Cherish Menzo som en vandrende stereotypi fra en hvilken som helst rapvideo. Hun krabber på alle fire, spriker vidt med bena og rister på rumpa – det spares ikke på kruttet når Menzo beveger seg skamløst på seksueltle ladetede måter på scenen. Hun slenger av seg pelskåpa og avslører en rosa tettsittende latextopp og matchende shorts. Antrekket ser ut som noe en cheerleader som har forvillet seg fra gymsalen til en videoinnspilling kunne hatt på seg. Scenen oppleves mørk og tom, den er helt naken, nærmest uten rekvisitter eller inndekning. På Hovedscenen på Dansens Hus virker det ensomt, tomt og meningsløst, noe som fungerer fint som underspill til det som oppleves som verkets syn på denne hedonistiske framstillingen av kvinner.

Menzo står ofte med ryggen vendt mot oss, og på denne måten fremstår hun navnløs og mekanisk. Det er som om seksualiteten hennes er meningsbærende for hele hennes person. Jeg får en følelse av hvor generisk dette kvinnesynet er, og hvor erstattelige kvinner i denne posisjonen er. Som varer på et samlebånd, skaffer man seg bare en “ny” når den “gamle” blir kjedelig eller utdatert. Menzo gaper bredt, i noe som ligner lydløse skrik, mens hun strekker ut hendene sine med de lange hvite akryllneglene.

Jeg tolker det som om Menzo tar oss med bak scenen, til den ikke så glansfylte baksiden av musikkvideomedaljen. Det minner om den selvavslørende boka til Karrine Steffans Confessions of a Video Vixen fra 2005, en New York Times bestselger som gjennom pikante detaljer blottla hennes seksuelle erfaringer med kjendiser i musikkindustrien , med en bakgrunnshistorie om sin oppvekst preget av fattigdom, rus og overgrep. Boka ble kroneksempelet på at alt som glitrer ikke er gull i musikkindustrien. Den gjorde mange bevisst på at lykken i videoene som vises på skjermen er tilgjort og ikke nødvendigvis reell. Det som vanligvis blir presentert som glamorøst og idyllisk med påtatte smil, blir grusomt og pessimistisk, i både denne selvbiografien såvel som i Jezebel.

Stålnegler Knelende foran på scenen stikker hun sine lange akryllnegler langt ned i munnen så den lilla glitrende leppestiften sprer seg langs neglene. Det vekker det samme ubehaget som knivleken til Albert Slindokuhle IBOKWE Khoza i And So You See…fra 2019. Hun tar fingrene ut av munnen og vikler dem inn i hverandre på en måte som vekker assosiasjoner til en edderkopp som fanger sitt bytte. Når neglene skrapes mot hverandre gir de fra seg en skjærende lyd som blir både et lyd- og blikkfang. Straks veiver hun stort med armene, og motvinden neglene skaper også oppsiktsvekkende lyder. Jeg klarer ikke å slutte å se på hvordan bevegelsene sammenfaller med lydene hun skaper. Går hun fra akryllnegler til klør, fra frivillig medvirkning i videoer til blodig hevn? Det erfares som en opprustning til kamp, og bygger opp stemningen på en slik måte at den erfares veldig gripende.

Det er interessant å se hvordan dansestilene og positurene Menzo utøver på scenen, fremdeles provoserer sterke reaksjoner i dag, på samme måte som Steffans bok gjorde i 2005. Bøyd fremover og balanserende på hendene, står Menzo i en stilling som har vekt furore på Black Twitter, nemlig albumcoveret til rapper Meek Mills siste prosjekt, Expensive Pain (2021). Omslaget gikk viralt 10. oktober da en familiefar i Hollywood kalte verket “avskyelig” og “satanisk” i en hysterisk og konspiratorisk rant da det var klistret på en buss. Mange argumenterer for at slik portrettering av svarte kvinner, bidrar til deres historiske og opplevde hyperseksualisering og gjør kvinnenedem sårbare for vold og overgrep.

Albumcoveret til rapperen Meek Mills siste prosjekt, Expensive Pain.

Afroamerikanske kvinner er overrepresentert i den amerikanske overgreps- og menneskehandelsstatistikken. Mange ser en direkte sammenheng mellom dagens utsatthet og historiens hyperseksualisering av svarte kvinner, der de er blitt fremstilt kåte kvinneskikkelser som ikke har kunnet si “nei” til sine overgriperes lyster. Begrepet Jezebel er en merkelapp som ofte brukes om svarte kvinner som kategoriseres som seksuelle objekter, som en motsetning til hvite kvinners kyskhet.

Skittentøyvask Jezebel var en gammeltestamentlig israelsk dronning, som var dypt forhatt fordi hun ikke ba til den jødiske monoteistiske guden Yahweh. Istedenfor dyrket hun den hedenske naturguden Baal. Hun har senere blitt svartmalt i judeokristen kulturarv, som en fallen, syndig kvinne, i motsetning til den idealiserte jomfru Maria, i det evinnelige hore/madonnakomplekset mange kvinner og deres seksualitet blir bedømt etter. “Jesabel må ha vært en både modig, intelligent og skrivekyndig kvinne. […] det er ingenting i tekstene som underbygger ettertidens bilde av henne som seksuell forførerske”, skriver religionshistoriker Bente Groth i Store Norske Leksikon. Den bibelske Jezebel er ofte blitt forstått som en kvinne som brukte sex som politisk våpen, men nå diskuterer man om det heller var sånn at historien brukte sex mot henne, for å diskreditere hennes posisjon i historien som en politisk strateg av en dronning.

Kunstner Mahanis versjon av Meek Mills albumcover.

Å rydde opp i det som oppleves som misvisende fremstillinger av kvinner er fremdeles brennaktuelt. Mills originale albumcover (som ironisk nok er malt av en svart kvinnelig kunstner ved navn Nina Chanel Abney) har på et par dager blitt rekonseptualisert av en annen svart kvinnelig kunstner, kanadiske Mahani. Den ble til etter at hun holdt en meningsmåling på Instagram om hvorvidt hun skulle lage sin egen versjon av Abneys verk, hvor 95% av respondentene stemte “ja”. Knappe 12 timer senere hadde hun postet sin versjon, fylt av blant annet luksusbiler og vesker, privatfly, vitnemålsbrev og en afroamerikansk kvinne i legefrakk. “Kunst er også representasjon” skriver Mahani under bildet, og viser tydelig hvordan hun selv som melaninrik kvinne ønsker å bli fremstilt. Sosiale mediers øyeblikkelige respons og demokratiske tilgang åpner opp for helt nye samtaler om melaninrik kvinnelig seksualitet og bringer nye samtalepartnere inn i diskusjonen. Danseforestillingen Jezebel kaster en flammeball inn i det betente landskapet som heter kvinnelig, og særlig svart kvinnelig, seksualitet. Den avslører de mange lagene av sinne, frustrasjon og ikke minst undertrykkelse, især i krysningen av rasisme og sexisme, som er tilslørt bak et påtatt smil, småfrekke antrekk og tilsynelatende glamorøs livsstil som video vixene portretterer.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no