Kollektiv overtenning

Katja Kabanova av Leoš Janáček er fra 1921, men handlingen er basert på teaterstykket Stormen av Aleksandr Ostrovskij og foregår på 1860-tallet, i den russiske byen Kalinov ved elven Volgas bredder. Fortellingen er sterkt samfunnskritisk og tematiserer hvordan strenge sosiale konvensjoner, økonomisk avhengighet og ikke minst «bygdedyret» gir menneskene ufrie liv. Katja er gift med Tichon, en mann som er fullstendig dominert av sin mor. Hun kjefter og smeller og huserer, og ingenting Katja gjør kan noen gang bli bra nok. Tichon tør aldri å ta igjen eller ta sin kone i forsvar. Han er rådløs og unnvikende og drikker for mye. Katja lengter intenst ut, til et bedre liv. Mens mannen er på reise, har hun en affære med Boris, noe som både gir livet etterlengtet mening og samtidig ødelegger det, når hun møter hele samfunnets fordømmelse. Først når Katja har hoppet i elva, klarer mannen hennes å ta et oppgjør med sin kontrollerende mor. Men da er det, som så ofte i operahistorien, for sent.

Nøytralt og nedstrippet?

I Barbora Horáková Jolys regi fortelles historien rett frem, uten alternative tolkninger. Vi kan befinne oss i 1860, eller 1960, det virker ikke som et sentralt poeng. Kostymedesignet til Eva-Maria Van Acker er ubestemmelig halvmoderne og traust og en blanding av by og land – knelange kjoler, strikkevester og gummistøvler i skjønn forening med stramme drakter, dress og frakk, alt sammen i jordfarger og duse blomstermønstre. Thilo Ullrichs scenografi gjør det mørke og klaustrofobiske helt bokstavelig. Familien Kabanovas hus er en liten boks med skråtak, spartansk møblert med kun spisebord, noen få stoler og iskalde lysstoffrør i taket. Utenfor er Volga representert med svarte gangbroer og en strime med svakt glinsende overflate på et ellers bekmørkt gulv. Mye ligger dermed til rette for en nedstrippet versjon med musikken og dramaet i sentrum. Slik blir det imidlertid ikke.

Melodramatisk regi

Regien spriker i to ulike retninger. I flere scener er det et forsøk på en slags stilisert koreografi, for eksempel en scene der rollefigurer som egentlig snakker med hverandre står oppstilt skulder ved skulder og synger ut mot salen. Dette virker som en god idé, i tråd med de enkle, antydende scenebildene, men det skjer bare unntaksvis og fremstår halvhjertet. For det meste er spillestilen så melodramatisk at det er vanskelig å ta rollefigurene alvorlig. Alle følelser er i høygir fra første scene, med store fakter, hoderisting og aktiv ansiktsmimikk. Det virker kanskje som et nærliggende valg, ettersom all denne dramatikken allerede ligger i musikken; Janáček gir ikke ørene fri et øyeblikk. Som komponist brukte han mye krefter på å konstruere en talenær stil, et resitativlignende uttrykk som skulle ligge så nær det tsjekkiske språket som mulig. Det er langt fra noen skjønnsang som styrker lytteren med hårene. Musikken er kantete og ufiltrert, og den maler ut karakterenes motstridende, forvirrede følelser i tykke lag. Men istedenfor å la musikken uttrykke underteksten og holde spillestilen nøktern og tilbakeholdt, er det som om aktørene har fått instrukser om å spille ut alt som skjer i musikken ned til minste tone. Det mest eklatante eksemplet er en underlig intim sekvens mellom Katja (Ausrine Stundyte) og Varvara, Tychons adoptivsøster (Arnheiður Eiríksdóttir), der den erotiske underteksten i Katjas dagdrømmer om ekte kjærlighet spilles helt ut og trivialiseres ved at hun åler seg rundt på kjøkkenbordet og slår begge bena om svigerinnen.

Grei sang og sterk musikk

Solistlaget er heller ikke helt overbevisende i det rent sanglige. Ausrine Stundyte (Katja) skaper flyt i Janáčeks harde resitativer, men har ikke nok nerve i stemmen til å bli virkelig interessant å høre på. Ladislav Elgr Boris er ujevn som Boris – glimtvis høres en sterk og tindrende klang, men ofte låter det presset. Litt bedre står det til i noen av de mindre rollene: Arnheiður Eiríksdóttir synger en ubesværet og lyrisk Varvara, mens James Ley lar Kudrjáš korte partier smelle i veggene. Koret, som både består av Edvard Grieg Vokalensemble og sangere fra Bergen Filharmoniske Kor, låter solid og samsunget, og Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen under Jiří Rožeňs ledelse, får frem de kontrastene og nyansene i musikken som mangler på scenen.

Skuespill eller regi?

Det er vanskelig å vite hva som er den enkelte sangers personlige tolkningsvalg og hva som er et resultat av regissørens overordne kunstneriske idé og personlige instruksjon. Uansett er resultatet det samme: Når rolletolkningene er overdrevne og overflatiske, blir det vanskelig å leve seg inn i både musikken og handlingen.