Kampen om narrativet

Lenge så det ut til at Covid-19 ville dominere nyhetsbildet ut året. Det var få som kunne forutsi at et filmet politidrap skulle føre til en rettferdighetsbølge som nærmest skyggelegger den største pandemien på over hundre år. På tross av smittefare har alle USAs 50 delstater og over 60 land internasjonalt hatt demonstrasjoner mot rasisme og politivold. Demonstrantene krever at de fire politibetjentene som drepte Floyd eller medvirket til drapet blir straffeforfulgt, men også at det amerikanske rettsvesenet endres. Det politiske presset fra demonstrantene er stort, og flere tiltak iverksettes for å roe ned unntakstilstanden landet befinner seg i. De fredelige demonstrantene så vel som politibetjenter, politikere og andre aktører har i flere tilfeller tatt performative grep for å få gjennomslag for sine respektive budskap og agendaer.

Performativitet kan defineres på ulike måter. I denne teksten brukes begrepet som enten iscenesettelse av et handlingsforløp eller handlinger som i seg selv nøytrale, men som tilegnes symbolsk verdi gitt konteksten den er i. Kjennetegnene ved protestene er bruk av egen kropp eller virkemidler på kroppen til å signalisere ens ståsted i det betente politiske klimaet.

Reform, revolusjon og ritualer «8 minutes and 46 seconds was the time it took to kill a black man» er blitt ekkoet globalt. Fra Washington DC til Ungarn var demonstranter stille i like mange minutter og sekunder som det tok for politimannen å ta livet av Floyd. I Oslo fremførte en aktivist Floyds siste ord hvor han tryglet for å puste. En ansamling på 16 000 demonstranter knelte og var døvende stille. Jo mer desperate ordene til Floyd ble, jo raskere rant tårene. Som virkemiddel kommuniserte iscenesettelsen det langtekkelige drapet.

Gjenskaping av hendelsesforløpet bringer mennesker nærmere historier som kan være geografisk og temporalt langt fra dem. Effekten av dette er ikke ukjent i religiøs praksis som har dratt nytte av dette i ritualer. Det er ikke uten grunn at katolske kirker iscenesetter fremfor å lese Jesu lidelseshistorie på langfredag – det engasjerer de troende sterkere å oppleve handlingen i nåtid scenisk enn å lese om den som en mytisk hendelse. Det performative blåser liv i handlingen. Dette er en av måtene religion er en viktig understrømning i borgerrettighetsbevegelsen. Kristendommen ble påført de slavebundne, som som regel praktiserte afrikansk åndelighet eller islam. Kristendommen de ble påført, og senere kombinerte med egen spiritualitet og kultur, brukte afroamerikanere etter hvert til egen frigjøringskamp. De graviterte mot gammeltestamentlige historier hvor Gud grep direkte inn i menneskers vansker. Særlig Moses og jødenes frigjøring fra slaveholdet i Egypt har vært kilde til mange prekener og lovsanger. Da røsten til Martin Luther King Jr runget ut “I Have A Dream”, trakk han veksler på sin bakgrunn som prest og fremførte den i en stil som er klassisk for svarte baptistpastorer.

Det performative skaper også en sterk fornemmelse av fellesskap. Demonstranter står sammen om en bestemt sak eller troende samler seg om religiøs overbevisning. Denne fellesskapsfølelsen som dannes, hvor individets betydning reduseres og fellesskapet står sentralt kalte sosiologen Émile Durkheim kollektiv effervesens. Blant de mange slagordene til de amerikanske demonstrantene er pronomenet i “I Can’t Breathe” byttet til “We”, for nettopp å fremheve parallellene mange svarte og andre etniske minoriteter i både USA og internasjonalt har til Floyds erfaringer med politiet; overkontrollering, overdreven mistenkliggjøring og ikke minst vold og brutalitet.

Klem på mandag, drap på tirsdag Verdens søkelys er nå rettet mot amerikansk politis etiske kompass: Hvordan kan de som skal tjene og beskytte sivile ta livet av enda en ubevæpnet afroamerikansk mann? Etter drapene på de afroamerikanske ofrene Eric Garner, Michael Brown, Breonna Taylor og andre helte dødsfallet til Floyd salt i gamle sår. I en etisk krise av denne størrelsen, som for politiet også er en PR-krise, kjenner de sikkert behovet for å rette opp sitt image.

Krisen startet en bølge av videoer og bilder som viser en annen, mer menneskelig side av amerikansk politi. Bilder av politibetjenter i delstaten Florida som knelte i solidaritet med demonstrantene spredte seg som en farsott på sosiale medier én uke etter drapet på Floyd. “To take a knee” er en form for protest mest forbundet med den amerikanske fotballspilleren Colin Kaepernick som ved flere anledninger knelte i protest mot politivold da den amerikanske nasjonalsangen ble spilt i forkant av amerikanske fotballkamper. En klem mellom lærer Tonya Trumbo og en ikke-navngitt politibetjent i Louisville, Kentucky, ble foreviget på kamera og er også blitt et symbol for håp og forandring. Det opplevdes som om amerikansk politi øyeblikkelig måtte rette opp fortidens synder med progressive tilnærminger i nuet.

I et intervju med BBC forteller Trumbo om hvordan denne ene politibetjenten fikk henne til å føle seg trygg, men tilliten brast da en annen ubevæpnet afroamerikansk mann i samme delstat ble drept dagen etter klemmen. Er disse visningene av medfølelse genuine, eller er det bare måter å dempe kritikken av politiet?

“Vi vil ikke at noen skal knele, å knele hjelper meg ikke å lege sårene fra lørdag da de [politiet] skjøt meg syv ganger”, sier Kendrick Sampson, en arrangør av demonstrasjonene i Los Angeles. Aktivist og forfatter Roxane Gay var rask med å avfeie politiets kneling som betydningsløs og sa at de heller burde fokusere på å arbeide for omfattende politireform.

Er motstanden mot politiets sympatiaksjoner eksempler på demonstranter som vil sette politiet i et dårlig lys for å svekke deres visning av solidaritet, eller er det politiet som iscenesetter medfølelse for å bringe demonstrantene nærmere seg og gjøre dem mer sårbare for deres aggressive taktikker? Her er vi i kjernen ved fordelene og ulempene med sosiale medier: Alle kan redigere sin virkelighet, og kampen om å kontrollere narrativet er stor. Det gjør det vanskelig å forstå hva det er som faktisk skjer.

Har symbolene handling bak seg? På dagen Floyd skulle begraves dukket leder for Representantenes Hus, Nancy Pelosi og en rekke andre demokratiske kongressmedlemmer, opp i lange kenteskjerf. De knelte til minne om Floyd og foreslo en lov som skulle sikre en omfattende politireform. Symbolikken er sterk, men er handlingene bak likeså? Kente er et vevstoff fra Ashantifolket i Ghana, originalt reservert for kongelige, men brukes i dag av alle i viktige seremonier som bryllup. I amerikansk kontekst brukes stoffet særlig av afroamerikanske avgangselever som en hyllest til deres vestafrikanske herkomst. Symbolikken er tydelig panafrikansk og pro-svarte interesser.

Mange stiller seg kritisk til Demokratenes nye pryd. Kentestoff er blitt brukt til å manipulere afroamerikaneres støtte tidligere. Det mest notoriske eksemplet er i OJ Simpson-saken. Simpson, som prøvde å løsrive seg fra sitt eget miljø, sa en gang: “I’m not black, I’m OJ!”. Da han senere trengte støtte fra den hovedsakelig svarte juryen under rettssaken etter mordet på kona Nicole Brown Simpson og vennen Ronald Goldman, bar hans toppadvokater, alle uavhengig av hudfarge og etnisitet, et slips av kentestoff.. De ville signalisere solidaritet med den svarte frigjøringskampen og få juryen til å stemme i Simpsons favør. På tross av fellende bevis, ble Simpson erklært uskyldig og frifunnet for drapene.

“Forfedrene og formødrene mine skapte ikke kentestoffet for å bli båret av publisitetsbesatte politikeres “aktivisme” i 2020”, sa den ghanesisk-nigerianske forskeren ved Universitetet i Oxford, Jade Bentil. Han er blant kritikerne som stiller spørsmål ved Demokratenes hensikter og om kentestoffet handler om å faktisk innføre politireform eller om de er i valgkampmodus og vil sikre seg stemmene til den svarte befolkningen i presidentvalget i november. Bruken av stoffet kan oppfattes som tegn for dyp respekt eller appropriering av svart estetikk til egen vinning.

“Å stå foran en kirke og holde en Bibel du aldri leser foran kamera er ikke forskjellig fra å knele med et kenteskjerf du ellers aldri har på foran kamera”, sa sportskommentar Charles Robinson. Det første er en referanse til president Trump som poserte foran St. Johns kirke i Washington DC med en bibelen uke etter drapet på Floyd. Både republikanere og demokrater har interesse av å fremstille seg selv som sympatiske overfor afroamerikaneres samfunnsutfordringer når det er valg, og kentebekledningen til demokratene kan dermed tolkes i denne retningen. Siden den overveldende majoriteten av afroamerikanere sier at de vil stemme blått, kan det virke som om demokratene ikke trenger å overbevise denne delen av amerikansk demografi. Men å ville stemme og faktisk gjøre det er to helt forskjellige ting – USA er blant de vestlige demokratiene med lavest valgdeltagelse. Om lag 58% av befolkningen stemmer. Derfor er begge partier investert i å vekke nok entusiasme sånn at folk tar seg bryet med å stemme. Å slenge et kenteskjerf over skulderen virker som et av de senere forsøkene på å få afroamerikanere til stemmeurnene.

Det koker over i USA, på grunn av måten pandemien og politivold har avslørt store sosiale ulikheter som ser ut til å bli videre heller enn smalere. Måten en fortelling rammes inn kan være med på å gjøre frontene steilere eller forsone motstridende krefter. Performativitet har dermed samlende, manipulerende eller avskrekkende effekter som blir benyttet taktisk for å fremme ulike aktørers synspunkt. Tidligere satt stater og medier på definisjonsmakten mens demokratiseringen av ordskiftet på sosiale medier utfordrer den etablerte maktens autoritet. Om drapet på Floyd ikke hadde blitt filmet, hadde nok politibetjentenes versjon av saken vunnet frem og navnet hans hadde forblitt ukjent: Istedenfor utløser hans bortgang den største borgerrettighetskamp siden 1960-tallet. Kampen om narrativet handler nettopp om dette: Hun som definerer, vinner, og kan vende om på status quo.