Ironisk 70-tallsfarse

Edvard Fliflet Bræin (1924–1976) har en spesiell posisjon i Kristiansund, ettersom det var hans far Edvard Bræin som startet både Kristiansunds symfoniorkester (1919) og Operaen i Kristiansund (1924), selv om operavirksomheten i byen går mye lenger tilbake enn som så. I anledning 100-årsdagen for Fliflet Bræins fødsel har Operaen i Kristiansund i år satt hans opera Den Stundesløse på programmet, basert på Holbergs skuespill med samme navn. Librettoen er skrevet av Hans Kristiansen (1913–2015), som også skrev teksten til Fliflet Bræins mer kjente opera Anne Pedersdotter (1971). Oppsetningen er en av to helaftens operaforestillinger under de årvisse Operafestukene i februar. Den andre er La traviata, en samproduksjon med flere distriktsoperaer som ble anmeldt her på Scenekunst da den gikk ved Opera Nordfjord i 2022.

Tett på Holberg

Holbergs komedie fra 1722 skulle være kjent for de fleste, og Kristiansens libretto ligger tett på originalen. Vi møter den innbilt travle herr Vielgeschrei («mye skrik», som i ordtaket «mye skrik og lite ull»), som har så mye å gjøre at han ikke får gjort noe som helst. Det får derimot hans geskjeftige tjenestejente Pernille. Hun lurer ham trill rundt og sørger for at hans datter Leonora får sin elskede Leander, at den tilårskomne husholdersken Magdelone får noen i det hele tatt, og at hun selv får en anselig mengde riksdaler. Det er ellers lite informasjon om verket tilgjengelig. Partituret er ikke utgitt, og Nasjonalbiblioteket har bare et originalmanuskript man ikke uten videre kan få tilgang til. Biblioteket opplyser om dateringer i manuskriptet som tyder på at operaen ble skrevet mellom 1971 og 1975, det vil si frem til den hadde urpremiere ved Den Norske Opera. Etter uroppføringen ser verket kun ut til å være spilt én gang før, i 1992, også da ved Operaen i Kristiansund. Det finnes heller ingen innspillinger, så vidt jeg har kunnet finne ut.

Heseblesende verk

Operaen i Kristiansund skal ha honnør for å løfte frem og satse på lokal, norsk og sjelden spilt musikk. Spesielt forbilledlig er det at en distriktsopera med sine begrensede ressurser og spesielt sårbare blanding av frivillig og profesjonell virksomhet tar en slik risiko. Risikoen blir ikke mindre av at det ligger noen svakheter i selve verket. Kristiansens libretto har som sagt beholdt mye av Holbergs tekst, og som skuespillet blir operaen derfor veldig tekstorientert. Det er i stor grad teksten som driver handlingen, og mange av de komiske poengene er rent tekstlige finurligheter, karikaturer og satiriske krumspring. Likevel har Fliflet Bræin skrevet musikk som ikke egner seg så godt til å formidle store mengder tekst. Selv om det forekommer lettere partier som minner om operetter eller tidlige Broadway-musikaler, er det knapt noen talt dialog. Musikken er ofte ganske tungt orkestrert og sangstemmene kantete. Dessuten er det veldig mange duetter og ensemblenummer av ulike størrelser der flere av karakterene synger forskjellig tekst oppå hverandre, noe som ikke akkurat gjør det lettere å henge med i svingene. Fortellingen virker derfor ganske heseblesende og kaotisk.

1770 eller 1970?

Dette inntrykket forsterkes i Ivar Tindbergs regi. For det første skjer det flere ting på én gang nesten hele tiden: De få mellomspillene som finnes er fylt av koreografi, og rollefigurer som ikke er i fokus holder ofte på med sitt i bakgrunnen, og det gjerne i flere grupper. For det andre er handlingen lagt til et univers det ikke er så lett å få tak i. I Yngvar Julins scenografi er hele scenen er fylt med gammeldagse arkivskap og skuffeseksjoner, og bakerst står et enkelt overbygg med uklar funksjon, alt i friske blå- og grønntoner som like gjerne kunne vært «vårens farger» i en interiørkatalog anno 2024. Forrest på scenen står en ensom sofa i rokokkostil. Kostymene, som også er designet av Julin, har et tydelig 1970-talls preg, med slengbukser, vester, solbriller og skjorter med lang snipp. Samtidig har rollefigurene tilsynelatende bevart sine funksjoner og posisjoner; vi møter en forretningsmann i en tid der man holdt seg med stuepiker og tjenere. Språket er ikke nevneverdig modernisert – for eksempel omtaler Vielgeschrei sine sekretærer fremdeles som «skrivekarle», og karakterenes gester og væremåter er heller ikke «moderne», men påtatt teatralske i klassisk farse-stil. Bokholderens replikk til Magdalone, «maa jeg tage paa Hendes Bryst», er tatt bokstavelig og omgjort til håndfast grafsehumor.

Lagvis ironisk distanse

Oppå denne tidsmessige flertydigheten er det lagt til et slags ironisk nivå som jeg ikke får tak på, som om komedien spilles med flere lag distanse. De mange dansesekvensene, koreografert av Eli Stålhånd, karikerer ofte 1970-tallsdansesteg, for eksempel à la Saturday Night Fever, eller de består av en abstrakt pantomime der aktørene blant annet later som de strekker seg etter et usynlig objekt i horisonten. Når Leander og Leonora skal nærme seg hverandre er de noen ganger påtatt keitete, så armer og ben havner på rare steder, mens de andre ganger ser ut som om de leker at de er en slags kattedyr, eller kanskje kaniner. Utover at kostymene kanskje er et nikk til det tiåret operaen ble skrevet, kan jeg ikke få tak i hva denne tilnærmingen forsøker å gjøre eller si. Det virker som om oppsetningen prøver å både være en farse og å karikere en farse på samme tid, og både vil finne sted på og ironisere over 1970-tallet. Det blir rett og slett for mye å gape over og veldig kaotisk å følge med på. Det største problemet med dette er at hele intrigen får et uklart utgangspunkt. Hvem er disse rollefigurene, hva vil de, og hvorfor? Hva står på spill? Selv om utøverne i alle rollestørrelser gir det de har og legger hele sjelen i koreografi, pantomime og overdrevent farsespill, og den komiske timingen er upåklagelig og sangprestasjonene jevnt over mer enn gode nok, forblir figurene for det meste tomme sjablonger. Det virker som personregien legger opp til en slags kollektiv distansert spillestil, som om aktørene viser frem hvor rare alle disse menneskene er, fremfor å spille dem med overbevisning og la oss gjøre oss opp vår egen mening.

Solid sinfonietta

Operaens Sinfonietta er den profesjonelle ryggraden i Kristiansund symfoniorkester, og toppnivået i ensemblet er høyt – alle soloene sitter som de skal og vel så det. Helhetsinntrykket er derfor solid, på tross av enkelte ujevnheter i klang og balanse. Det virker som dirigent Øyvind Bjorå har god kontakt med både sangerne og musikerne og velger jevnt over gode tempoer som ikke forsterker det heseblesende inntrykket. Han kunne kanskje holdt mer tilbake i dynamikken, spesielt der utøverne skal ha frem mye tekst, men der må nok både lokalet (neste års Operafest finner etter sigende sted i helt ny sal) og komponisten ta sin del av ansvaret.

Uansett – den norske operalitteraturen bør definitivt luftes, utfordres og utforskes oftere, men for å få ut potensialet i Den stundesløse må man nok grave dypere og riste hardere.