Hestekrefter uten sidestykke

– I andre land ble rickshawer etter hvert drevet med sykkel eller moped. Men ikke i Sør-Afrika, sier koreograf Robyn Orlin under ettersnakken på We Wear Our Wheels with Pride på Dansens hus 11. mars.I Sør-Afrika ble nemlig rickshawene drevet av svarte menn. Som hvit kvinne født i Johannesburg i 1955 har apartheid spilt en stor rolle i hennes liv. Bearbeiding av inntrykkene det rasesegregerende systemet har etterlatt seg er en rød tråd i hennes arbeider. Sist gang Orlin besøkte på Dansens Hus var under CODA-festivalen i 2019. Da var det med det sjangeroverskridende og tverrestetiske verket And So You See…, en usedvanlig surrealistisk soloforestilling med utøveren Albert Slindokuhle IBOKWE Khoza. Nå er det rickshawene som havner i søkelyset hennes. En rickshaw er et håndholdt vogntog. I Sør-Afrika fungerte de svarte mennene som drev dem både som underholdningsartister og transportører. Klientellet var utelukkende hvitt. Orlin husker dem som “fenomenale engler” på grunn av deres elegante og svevende bevegelser der bena lettet fra bakken. De kledde seg gjerne i fargerike, flagrende gevanter, og iblant hadde de på seg masker med horn for å ligne vogndyr (de ble også kalt amahashi, som betyr hester på zulu).

De fargesterke klærne er også til stede på kveldens utøvere, det Durban-baserte kompaniet Moving into Dance Mophatong. Koreografien er inspirert av tradisjonsdanser fra deres provins KwaZulu Natal, særlig den berømte krigerdansen indlamu. Danserne ypper seg med slag på brystet for å skryte av egen styrke. Krafttakene forsterkes av bandet iKhoekhoe, oppkalt etter ett av Sør-Afrikas to urfolk, San og Khoekhoe. Sammen med danserne på scenen bygger musikerne opp stemingen – med multiinstrumentalisten Yogin Sullaphe og de hese og forlokkende vokalene til Anelisa “Analyzer” Sturmann.

Hvit kube ikledd regnbuenasjonen På Dansens Hus denne kvelden er scenografien ganske åpen. Sideteppene er trukket fra. Til høyre står det et DJ-sett, og til venstre et sett med keyboard og trommer. Foran keyboardet ligger det en liten miniatyrversjon av et grønt rom. I midten er det en selfiestang og en hvit kube. Analyzer synger seg mot midten av scenen, og hun stiller seg innenfor den hvite kuben. Så følger de andre utøverne, som går rundt i en sirkel. Én etter én danser de hver sin solo i midten av kuben. De flekser muskler, roterer på ryggen og beveger skuldrene inn og ut av ledd. Det er også akrobatiske innslag der de tidvis balanserer kroppsvekten sin på hendene.

Det varierte bevegelsesmaterialet, som kan virke stakkato, henger sammen på sømløst vis gjennom deres veltrente overganger. Lydbildet er eksperimentelt, med innslag av rasleinstrumenter og trekkspill. Raslingen styrkes når en lang horisontal remse med brusbokser heises ned fra taket. Det er leskedrikkverksjonen av regnbuefargene. Utøverne legger hele kroppsvekten på remsa og danser vektløst med komplekst fotarbeid inspirert av den sørafrikanske populærsjangeren pantsula, andre dansere drar remsen ned så det fungerer som et anker. Som en pendel svinger remsa frem og tilbake. Utøverne dukker unna i tide for å unngå å krasje i den. Det bidrar til å bygge intensitet og stemning.

Den hvite kuben later til å være symbol for vestlige fremstillinger av kunst. I en sørafrikansk kontekst, med de harde skillelinjene under apartheid, er det å trå inn i den hvite kuben som å overskride skiltingen “Slegs blankes/Whites only”. Under Investec Cape Town Art Fair 2023 festet jeg meg ved gallerinavnet “This is Not a White Cube” nettopp på grunn av denne doble betydningen. Kuben projiseres på storskjermen, men blir fargelagt av bomullstøy som de legger under et kamera sånn at stoffet projiseres på skjermen. Tøyet minner om østafrikanske kanga. Det er fargerikt bomullstøy med mønster som hovedsakelig brukes av kvinner. Det står gjerne en tekst nederst i bretten på tøyet, ofte en hyllest til Gud eller moralske prinsipper. Etter hver solo blir danserne fotografert, og øyeblikket fryses. Bildet ser ut som en kanga med en historisk figur midtstilt i fokus. I Tanzania er det for eksempel ikke uvanlig at kangaer har bilder av den første presidenten, landsfaderen Julius Nyerere (1922-99). På den projiserte skjermen får de glemte gatekunstnerene og -arbeiderne sin hedersplass. Etter at de er fotografert løfter de andre danserne dem opp i lufta. Bilder av svarte og brune mennesker som bærer hvite assosieres ofte med kolonialisme. Her løfter utøverne hverandre opp som en måte å gjenoppbygge rickshawmennens verdighet. Det var en stor motivasjon for prosjektet, ifølge Sunnyboy Matau, den kunstneriske lederen for dansekompaniet Moving into Dance Mohpathong, i ettersnakken. Siden Sylvia «Magogo» Glasser grunnla kompaniet i 1978 i sin garasje i Johannesburg har den hatt en tydelig antirasistisk identitet, så dette verket føyer seg trygt inn i kompaniets historiske fokus.

Livets byrder Under apartheid var det hvite mindretallsstyret overbevist om at intellektuelt krevende arbeid var for hvite mennesker mens tungt, fysisk arbeid var svarte sørafrikaneres domene. Statsminister Hendrik Verwoerd (1901-66) er beryktet for å ha sagt at svarte sørafrikaneres rolle i samfunnet var å hente vann og hogge ved . I tillegg til å være “apartheids arkitekt”, var han også den første professoren i anvendt psykologi i Sør-Afrika, noe som jeg gapte av og skammet meg dypt over i første forelesning i det normkritiske emnet Critical Psychology ved Universitetet i Cape Town. Han argumenterte for at svarte barn trenger mindre akademisk utdanning enn hvite barn. Dermed formet og håndhevet han et lovverk for en adskilt, underfinansiert utdanning for svarte sørafrikanere ved navn The Bantu Education Act i 1953. Det ble møtt med mye motstand. Om det var gruvearbeid eller gartneri, barnepass eller hushold – fysisk tungt arbeid var den svarte sørafrikanerens byrde. Og det inkluderte rickshawene. Derfor er det lette og nærmest vektløse bevegelsesspråket i forestillingen en så stor kontrast til deres levde erfaring. Rickshawenes fabelaktige lekenhet kamuflerer slitasjen det manuelle vognarbeidet har på kroppen – i Durban ble det sagt at de visstnok ikke ble særlig eldre enn 35 år gamle. Det tok dermed kort tid å tøye strikken til den sprakk.

I et uforventet øyeblikk sitter en av utøverne oppå de andre. Sammen danner ensemblet en figur som ligner på en hest, og de simulerer hestelyder der de knegger og humrer over hverandre. Kompaniet sparer ikke på kruttet. Sammen løper alle utøverne frem mot en mobiltelefon som står på en selfiestang, ansiktene deres projiseres på bakveggen, og de ser oss rett inn i øynene, analogt i life size og digitalt i gigantisk størrelse.

Utøverne nynner høylytt og ber oss delta for å påkalle våre forfedre og formødre på samme måte som de påkaller sine. Analyzer foreslår “Grieg” (trolig den norske komponisten), som mål for vår påkallelse og krever at vi skal gi mer hver gang. Vi blir bedt om gå “back and forth” med overkroppen , vaie og riste på hendene og synge i kor. Disse konsertelementene holdes ikke kort og konsist, men dras ut. Lenge. Her gir koreografien oss anledning til å kjenne på kroppen den eksponeringen og utmattelsen utøverne kan føle, og som de må prestere gang på gang for fullsatte saler. Slik undergraver verket det tradisjonelle skillet mellom aktiv og synlig utøver overfor et anonymt og tilbakelent publikum.

Konfronterende, men klassisk Mye av forventningene mine til denne koreografien av Orlin var knyttet til det sjangeroverskridende og banebrytende verket And so you see… our honourable blue sky and ever enduring sun… can only be consumed slice by slice. Utøveren Albert Slindokuhle IBOKWE Khoza bergtok da fra start til slutt med absurde og uforutsigbare vendinger. Det var rett og slett noe jeg ikke hadde hadde opplevd før, og lever, som folk sier, rent free in my mind. Denne gangen er forestillingen ikke like banebrytende. Den er en utforskning av rickshawenes fysiske arkiv og preget av mer tradisjonelle performancekonvensjoner.

– I used to be a ritual. Now I am an Uber driver, roper Teboho Letele inn i selfiekameraet. Han gnir tommel og pekefingeren mot hverandre for å signalisere penger, grådighet og ulikheten som rår i landet. Politikken som skilte hvite fra svarte og fargede har blitt avskaffet. Men det økonomiske skillet opprettholdes. Fortiden kryper inn og gir fremdeles ikke slipp. – Sør-Afrika er et hjemsøkt hus, sier Analyzer i ettersnakken om hvor kort likestillingsarbeidet etter apartheids fall har kommet. Man drar ikke lenger en blytung rickshaw med hvite passasjerer, men man har dem kanskje fremdeles i baksetet når man overarbeidet kjører en underbetalt Uberrute. Drømmer i knus og en regnbuenasjon uten gullgryte på enden.