En fortelling om begjær

I en teatersesong som er preget av ganske trygge valg, syntes jeg det var overraskende djervt at Det Norske Teatret og regissør Johannes Holmen Dahl skulle sette opp den amerikanske forfatteren Herman Melvilles roman Moby Dick fra 1851. Romanen er stor og kompleks, og selv om det nok er flere som har hørt om den enn som faktisk har lest den, vil romanens virkningshistorie nødvendigvis prege publikums lesning av oppsetningen. Fordi det er et litterært verk med mange ulike stemmer, en tidvis upålitelig forteller og variasjon i stilnivå, er det også et verk det er vanskelig å formidle fra scenen uten at tilpasningen til teaterformatet går på bekostning av de litterære kvalitetene. Dette skjer også i denne oppsetningen, og for å foregripe konklusjonen litt allerede her, så er det mye som ikke når helt inn til mål, men på den hastige og tett komprimerte veien dit finnes det øyeblikk det er verdt å huske. Grunnhandlingen vil være kjent for mange. En ung mann som ber om å bli kalt Ishmael, drar til hvalfangerøya Nantucket i Massachusetts. Der tar han hyre på skipet Pequod som skal ut på en tre år lang hvalekspedisjon. Besetningen på skipet kommer fra hele verden, men tilknytningen til Nantucket er sterk, særlig fordi både skipets kaptein Ahab og styrmannen Starbuck er hjemmehørende der. Det tar tid før Ishmael får se kaptein Ahab, og mannen som etter hvert stiger opp fra kapteinskahytten er bitter, monoman og innesluttet. Han har ett mål for øye, og det er å drepe den hvite hvalen Moby Dick som tidligere har bitt av Ahabs ene ben. Når hvalen til slutt blir funnet, fører kampen til at skipet går under. Ishmael er den eneste som overlever. Det finnes mange diskusjoner om hva Moby Dick egentlig handler om. Melville hadde skrevet flere eventyrromaner med suksess før denne, og i det som ble hans magnum opus er eventyret komplementert med både filosofiske og naturvitenskapelige utlegninger om hvalfangst og livet til sjøs. Til tross for enkelte svært teatrale passasjer inneholder boken en del kapitler uten egentlig handlingsfremgang. Dette er derfor ikke en tekst det er lett å dramatisere, og ifølge Sceneweb har teksten bare blitt dramatisert fire ganger tidligere av norske scenekunstnere, og det i svært ulike versjoner. At denne versjonen bare varer i en time og 40 minutter innebærer derfor kraftige kutt og en intens dramaturgi.

Det nakne ordet

Det er mye i Moby Dick som minner om det kunstneriske teamet til regissør Johannes Holmen Dahl, scenograf og kostymedesigner Nia Damerell og lysdesigner Norunn Standals tidligere arbeider. Innledningsvis tenker jeg først og fremst på deres oppsetning av Antigone fra 2018 der teksten stod alene på et svært effektivt vis. Hovudscenen på Det Norske Teatret er stor, sort og tom, og uten inndekning. Vi kan se de bare teaterveggene rundt hele scenen. På venstre side sitter trommeslager Elisabeth Mørland Nesset og cellist Kaja Fjellberg Pettersen. Til høyre sitter organisten Peder Varkøy. Både Nesset og Varkøy har vært med på flere av teamets tidligere forestillinger, og musikken får en sentral og betydningsbærende plass i estetikken. I Moby Dick er alle skuespillerne kledd i svarte overtrekksdresser, og dette antikostymet gjør at de går i ett med rommet og at det nesten bare er teksten og stemmen som står igjen. Rommet bygger opp under tekstformidlingen samtidig som det bidrar til å gjøre den enda mer kompleks. I denne spenningen finnes det noen teatrale kvaliteter som både fremstår enkle og dypt komplekse. Lydbildet som drives frem av musikerne på scenen likestilles med lyden fra stemmene og gir teksten en egenartet posisjon i helheten. 

Dramatisering

Dramatiseringen av romanen har en episodisk karakter, og de enkelte episodene er hentet fra ulike deler av boken selv om rekkefølgen innimellom er byttet litt rundt på. Episodene består av en lang rekke storslagne scener som fungerer både som illustrasjoner til handlingen og som en teatermessig tour de force. Som kontrast til de nakne scenebildene med bare skuespillerne får vi større ensemblescener som utnytter alle sidene av teatermaskineriet. For eksempel reises det på et tidspunkt et stort seil, og skuespiller Vetle Bergan blir løftet opp til toppen av det på et nesten engleaktig vis mens det blåser vind over scenen og ut mot publikum. Kombinasjonen av det abstrakt teatrale og konkret gjengivende er både teknisk imponerende og vakkert. Bak seilet lyser en lampe som sett gjennom stoffet ligner en varm, skarp sol, noe som tilfører scenen en sterk og tydelig symbolikk. Forestillingen er også godt koreografert. Det er flere elegante bevegelsessekvenser der det vaskes gulv eller grises med ulike væsker. Blant annet er det en vellykket scene der det renses spermasett, det verdifulle innholdet i spermhvalens snute som var en av grunnene til at den var et så attraktivt jaktobjekt. En annen scene minner om klassiske «gullalder»-musikaler som Singing in the Rain, der flere av ensemblets medlemmer danser gjennom vann som regner ned fra taket ikledd det som ser ut som svarte smokinger laget i oljehyrestoff. Det tilfører forestillingen en elegant letthet samtidig som alt vannet har en bismak av noe faretruende. En scene som setter seg fast kommer når trommeslager Nesset reiser seg fra batteristolen. Mens Akab taler går hun nært skuespillerne med en tromme rundt livet som gir en hul lyd. Denne lyden akkompagnerer skuespillerne på en måte som bygger intensitet og fare, og det som virker så attraktivt har en fatal spenning i seg. Alt som ser så pent ut bærer med seg en ødeleggende kraft.

Det menneskelige begjæret

Det er neppe en unik lesning, men for meg er Moby Dick i all hovedsak en fortelling om begjær. Den store, hvite hvalen representerer menneskets hang til å begjære, og den blir et objekt uten annen mening enn at det er begjærlig. Jeg synes det minner om den franske psykoanalytikeren og filosofen Jaques Lacans begrep om et objet petit a. For Lacan betegner dette begrepet et uoppnåelig begjærsobjekt der a-en står for «autre», den andre, og er en projisering eller forlengelse av jeg-et. Det begjærlige objektet er sånn sett innholdsløst i seg selv og dekker over det virkelige begjæret, det som kanskje ikke lar seg formulere. Dette synes jeg blir ekstra tydelig i hvalens hvithet, der hvitheten representerer tomhet og at begjæret er en blank tavle åpen for fortolkning. Lest på denne måten handler ikke Moby Dick om en hval eller om kaptein Ahabs hevngjerrige jakt på den, men den handler om selve innholdet, eller kanskje også det manglende innholdet, i det menneskelige begjæret i seg selv. Hva er det egentlig å begjære noe? Sett i forbindelse med hvalfangstindustrien trenger kapitalismen seg inn som en egen forstyrrende begjærslogikk som krever evig vekst. Fra et motsatt perspektiv kan man si at kapitalismen i seg selv er så attraktiv fordi vi som mennesker er drevet av begjær som en del av vår måte å opptre i verden på. Fortellingen kan lett leses videre inn i et miljøperspektiv, og dette er heller ikke fraværende hos Melville, der hvalfangstindustrien fremstår som et ødeleggende naturinngrep som kan ses som en konsekvens av de handlinger mennesker utfører for å oppnå sine uslukkelige begjær. I romanen er Ishmael et tvetydig og upålitelig dramatisk jeg. Han er innimellom veldig til stede og andre ganger skjult observerende. Som leser er det nærliggende tillegge Ishmael de passasjene som diskuterer problemstillinger knyttet til handlingen, men det er ikke nødvendigvis gitt. I Det Norske Teatrets dramatisering er de utvalgte passasjene lagt i munnen på ulike karakterer. Det synes jeg på mange måter er et godt grep, for det viser til bredden i begjæret, at det ikke er noe som tilfaller bare enkeltkarakterer, men at de er allmenne, menneskelige svakheter. Samtidig gjør det at vi som publikum ikke får én person å se handlingen gjennom, og det fører til at handlingsfremgangen oppleves lite enhetlig. I boken forklarer Ishmael sin forakt for Moby Dick blant annet på grunn av dens hvithet; selve fargen byr ham sterkt i mot. På scenen er denne sekvensen lagt i munnen på vennen Queequeg, spilt av Terese Mungai-Foyn. At denne talen fremføres av en ikke-hvit skuespiller understreker noen viktige poeng om begjæret etter hvithet, et poeng som blir enda sterkere hvis man leser dette begjæret som en jakt etter en innholdsløs overflate og en projisering av selvet. Dette er også i tråd med Melville som skrev i en tid der slaveriet var under debatt i USA og som selv så logiske brister i begjæret etter hvithet.

Gaper over altfor mye

Regissør Dahl har selv dramatisert romanen sammen med Sara Tangenes, og det virker som de har vært bevisst hvilke utfordringer det innebærer å lage en scenisk versjon av verket. Regien har en bevisst tomhet som jeg synes passer fint til den tomheten hvalen representerer. Akab fremstår som like tom og hvit som hvalen og viser dermed til symbolets innholdsløshet samtidig som det legges opp til at publikum selv kan fylle symbolet med mening. Men alt sammen blir allikevel for knapt til at fortolkningene får et ordentlig rom, og jeg blir ikke helt klok på hva som er oppsetningens egen tolkning. For selv om det er valgt et scenespråk med rom for symbolikk, er symbolene påtakelig bleke. Fordi symbolenes overflate ikke gis nok plass, blir heller ikke tomheten i dybden effektiv nok. Til dette er det for mange visuelt slående scener og enkeltstående tekstresiteringspartier som følger hverandre hastig og gjør at det ikke blir tid til å lese bildene. Når både det symbolet vi får se og betydningen av det mangler innhold, mister jeg tråden for hvordan det hele henger sammen. Selv om det lyder fint, synes jeg også noen ganger at musikken blir litt for førende, og det gjør at jeg lurer på om det er meningen at symbolene skal være så tomme som jeg leser dem, eller om det er forsøkt å fylle dem med mening. Det hele føles til slutt for komprimert og for hermetisk lukket, og jeg savner luftbobler i den massive sjøstormen. Ane Dahl Torp spiller rollen som kaptein Ahab, eller Akab, som er det fornorskede navnet. Det fremstår gjennomgående som at hun representerer ham mer enn at hun er ham. Når hun nevner hendelsen som gjorde at Akab mistet benet, løfter hun på buksebenet og viser frem sitt eget fungerende ben. Jeg mener ikke at Torp skulle vært utstyrt med treben, pipe og skipshatt og holdt det ene øyet halvt igjen, men tolkningen er så tilbakeholden at jeg ikke helt skjønner hvem Akab skal være. Det gjør at jeg heller ikke forstår hvorfor sjømennene velger å følge ham i dødsoppdraget istedenfor å gjøre opprør. Når de til slutt finner hvalen, går alt så fort at det er over nesten før jeg har skjønt hva som har skjedd, og det brukes så mange sceniske virkemidler at det blir vanskelig å finne fokus.

Men forestillingen nekter å slippe taket, og selv om jeg synes det kunstneriske laget har gapt over for mye med denne oppsetningen, så beundrer jeg motet, ambisjonene og deler av resultatet.