Dype toner i luftig strategi

Det er ikke til å komme fra: Opplevelsen av klassisk orkestermusikk henger i nesten uhyggelig grad sammen med konsertrommet, salens atmosfære og ikke minst akustiske egenskaper. Igjen ble dette tydelig under torsdagens konsert i den fantastiske Fartein Valen-salen i Stavanger konserthus, hvor rommet nærmest spiller Stavanger symfoniorkester bedre enn de allerede er. Kommer man fra Oslo og er vant til Konserthuset, er det en åpenbaring, ja, en befrielse endelig å kunne høre et orkester igjen. På den annen side er det påfallende at apparatet i Stavanger – som jo tradisjonelt er kjent for sin originale og dristige profil – ikke gjør mer ut av fasilitetene.

Grieg på det jevne Med åpningsverket, Edvard Griegs temmelig forslitte Peer Gynt-suite nr. 1, med slagerne fra «Morgenstemning» over «Åses død», til «Anitras dans» og «I Dovregubbens hall» – hadde det enda vært nr. 2! – fikk vi høre salens egenskaper. Den spanske dirigenten Pablo Gonzáles og treblåserne formet åpningssatsens velkjente fraser med fint bølgende gester. Strykerne fulgte på, og fylden i Griegs smakfulle orkestersats fikk folde seg ut, om enn i en litt nølende modus. De sorgtunge progresjonene i «Åses død» låt også fint, om enn uten et fullt utnyttet dynamisk spenn, mens «Anitras dans» svingte forsiktig. «I Dovregubbens hall» er som kjent et stort orkestercrescendo, og selv om det skal noe til å gå glipp av klimakset, må det likevel beregnes og ikke minst balanseres. Og til slike finesser – som et fyldig og ikke forsert fortissimo – gir saler som dette de beste betingelser. Her lot orkester og ikke minst dirigent sjansene gå fra seg. Høydepunktet ble, heller enn grandiost og dramaturgisk forløst, overrumplende og forsert, dessverre ujevnt balansert, med for mye basstromme og symbal og for ufokusert messing.

Utflytning som uttrykk Om Griegs suite er kjent, er satsene korte, muligens som en heller ufrivillig kontrast til kveldens konsertverk, urfremføringen av en stort anlagt konsert for kontrabass og orkester av den norske komponisten Jan Erik Mikalsen (f. 1979). Verket er bestilt av Stavanger symfoniorkester, som også tidligere har fremført og spilt inn musikk av Mikalsen. Den nye kontrabass-konserten er skrevet til orkesterets solo-bassist, Igor Eliseev, som gjorde en formidabel innsats i de tidvis halsbrekkende partiene, som også inkluderte bruk av stemmen.

Jan Erik Mikalsen, som har en sentral posisjon blant norske komponister med sans for det store orkesterapparatet, dyrker et fabulerende og langstrakt, duvende uttrykk. Han har en affinitet til tonale, episke og nærmest sentimentalistiske trekk, men unngår med en fascinerende løssluppen kontroll å havne i det pompøse eller søtladne. Snarere er det som om Mikalsen, med en fruktbar følsomhet, balanserer på grensen til hva han kan tillate seg; som om han, uten å bli intellektualistisk, tematiserer hvordan dypet i den orkestrale klangmassen nærmest skyller over partitursidene, og videre ut i salen. Samtidig unngår han å skrive et tradisjonelt konsertstykke – som med kontrabassens ekstreme register lett ville fremstått som et slags unntakstilfelle. Nei, til tross for et tydelig solistparti som også omfatter en krevende kadens, makter Mikalsen å smi Eliseevs instrument inn i orkesterets klangspektrum. Og selv om man aner en viss forutsigbarhet i de tilbakevendende drønnene, hvor Mikalsens gestiske repertoar i all sin klanglige sjenerøsitet tenderer mot begrensning, må man likevel innrømme at nettopp det utflytende utgjør en troverdig del av denne musikkens uttrykk.

Sprik og forsiktighet Etter pause skulle vi tilbake til det romantiske, denne gang representert ved César Francks eneste symfoni i d-moll, skrevet sent i livet, mot slutten av 1880-årene. Den formale ambisjonen, med mer og mindre kromatiske, tilbakevendende nøkkelmotiver, er påtagelig, men blir aldri riktig forløst. For tonespråket har sterkere feste i den slående melodien, noe som ble tydelig med kveldens desiderte høydepunkt, en nydelig formet solo i engelsk horn, hovedtemaet i den heller pastorale andresatsen.

Orkester og dirigent leverte ellers flere både ømt modellerte detaljer og storslagent formede høydepunkt gjennom det tresatsige verket. Hovedinntrykket var likevel en noe nølende og ikke minst ubalansert orkesterfortolkning denne kvelden. Dels fremsto strykerne for sprikende og ujevne når det gjelder musikalsk investering, dels savnet jeg nyanser i den klanglige utformingen, med en stemming av akkorder og orkestreringsfinesser som uten tvil kunne løftet fremføringene til et mer sofistikert nivå. Salens eksepsjonelle egenskaper åpner for hele spekteret fra det mest intime pianissimo til det mest forløste fortissimo, og dirigent Pablo González må utvilsomt bære en vesentlig del av ansvaret for at dette ikke ble utnyttet maksimalt. Samtidig kan jeg ikke unngå å stusse over en litt halvhjertet kommunikasjon av arrangementet som helhet.

Hva skulle vi for eksempel med Grieg, enda en gang, i en fremføring som, til tross for et respektabelt nivå, på ingen måte utmerket seg? Var grunnen til å programmere en kjenning bekymringen for at publikum ville utebli ved en urfremføring? I så tilfelle fremstår strategien som for defensiv og tafatt. Og om det skulle være noen nasjonal forbindelse – mellom Grieg og Mikalsen –, var den i tilfelle like lite virksom som en mulig tilknytning – via romantikken? – mellom Peer Gynt og Franck-symfonien. Nettsidenes presentasjon – som var borte straks konserten var over – fremsto heller ikke akkurat som noe slag på stortromma (kontrabassens fjerne slektning) for en norsk urfremføring. Hvorfor denne forsiktigheten? Stavanger symfoniorkester har jo en stolt og på alle måter strålende tradisjon for original og nytenkende profil – med satsning på alt fra tidligmusikk til pleie av nasjonalarv og samtidsuttrykk. Hva skjedde med alt dette? Omstendighetene er sikkert kompliserte, og det er alltid lett å hakke fra utsiden. Som bosatt i Oslo har jeg selvsagt også begrenset med detaljkunnskap om utvikling og satsningsområder gjennom de siste årene. Men med de forhold som finnes i Stavanger – ikke minst for det som må være kjernen, nemlig orkestermediet og dets helt unike kunstneriske egenskaper – er det smått underlig at resultatet fremstår heller halvhjertet.