Den kapitalistiske komedie

Charles Dickens’ berømte bok A Christmas Carol kom ut i London i 1843. Den handler om den sure og gjerrige Ebenezer Scrooge som bare vil inndrive gjeld og mangler øye og empati for de som ikke kan betale og for de som jobber for ham. På julekvelden blir han hjemsøkt av spøkelset av sin avdøde bedriftskompanjong Jacob Marley som sender ham tre ånder, for fortiden, nåtiden og fremtiden. Gjennom tre episoder blir han tvunget til å oppsøke sin egen forhistorie, sine medmenneskers liv og hvilken skjebne han har i vente om han ikke gjør grunnleggende livsendringer. I løpet av julenatten innser Scrooge hvilket liv han har levd, og våkner opp som et nytt og bedre menneske med mål om å endre livsførsel. Det sies at Dickens med denne boken redefinerte julen. Det skal ha vært han som oppfant begrepet Merry Christmas, og han skal ha bidratt til å gjøre omtanke for andre til en del av julebudskapet og snø til et julemessig begjærsobjekt. Boken er bearbeidet og omarbeidet i mange ulike versjoner, noe som gjør at de aller fleste har kjennskap til den på et eller annet vis.

Effektive kontraster

Forestillingen innledes med at Scrooges hjelpende hånd på kontoret, den utslitte og fattige småbarnsfaren Bob Cratchitt (Jan Gunnar Røise), kommer ut på forscenen og ønsker publikum velkommen. Han gir en ramme til fortellingen før teppet går opp for Katja Ebbels virkningsfulle scenografi. Den består av mange små hus som kan snus på. Det minner meg litt om en forvrengt Kardemomme by, der alt er grått, kaldt og mørkt. Det forsterker følelsen av at scenebildet er en tegning som vil si oss noe. Scrooges eget hus er det første som blir snudd, og da viser det seg et hyllekledd hjem som også fungerer som kontor, der Anne Krigsvoll som Scrooge sitter bøyd over papirene.

Kontrasten mellom det onde og det gode settes effektivt opp i disse første scenene. Utenfor huset er det en gjeng som synger «O jul med din glede» mens de fryser. De ber om penger til veldedighet, men Scrooge avviser dem. I både visuell estetikk og spill settes det fra første øyeblikk opp en sterk motsetning mellom den kalde protagonisten og den hjertevarme verdenen utenfor.

Anne Krigsvoll som Ebenezer Scrooge er morsom i sin bitterhet, selv om jeg nok synes rolletolkningen kunne vært hakket mørkere. De fleste av de øvrige skuespillerne veksler på mange av de gjenværende rollene, som spøkelsene og familiemedlemmer Scrooge ser i synene sine. Det gir ikke alltid mulighet til å gå så dypt inn i karakterene, men Nationaltheatrets ensemble behersker vekslingen godt. Scenografi og kostymedesign utvikler seg stadig, og det skaper vakre rom som bygger fint oppunder dramaturgien.

Den ritualistiske teaterhendelsen

Selv om jeg som kritiker i mange år har hevdet at godt barneteater kjennetegnes av kunstnere som tør å tenke konkret rundt hvem det er de lager teater for, har jeg også sett at det ligger noen viktige kvaliteter i muligheten til å treffe mange ulike aldersgrupper samtidig. Dette er spesielt betydningsfullt innenfor juleteatertradisjonen, men det er ikke lett å få det til. Det er nok mulig å tenke seg at noen av regivalgene som er tatt i En julefortelling kommer av at teatret ikke har ønsket å gjøre det for mørkt og skummelt, eller for komplisert. Skuespillerne og den visuelle estetikken gjør allikevel at forestillingen klarer å nå flere av målene. En julefortelling er godt egnet til å treffe mange, også barn og unge, og til å gi hele familien en fellesskapsopplevelse. Men mye av det som kunne hevet det enda et nivå og gjort det ordentlig godt blir borte på veien.

Forestillingen er litt knapp. Dramatiseringen er gjort av engelskmannen Jack Thorne, og versjonen hadde urpremiere på The Old Vic i London i 2017 og er siden blitt en årlig foreteelse. At det ikke er noe Nationaltheatret har funnet på selv trenger ikke å være negativt, men her er det som om dramatiseringen ikke har satt seg fore å gjøre så veldig mye mer enn å fortelle historien på effektivt vis i pen innpakning. Dette har de også absolutt klart, men jeg savner noen flere lag i formidlingen. Dersom det hadde vært brukt noe mer tid innledningsvis på å etablere karakterene og situasjonene, tror jeg det hadde vært lettere å forstå de mer eksistensielle sidene ved historien.

Det er mye som tyder på at Dickens var inspirert av Dantes Den guddommelige komedie da han skrev En julefortelling. Der Dantes «komedie» finner sted i påskeuken, har Dickens valgt seg julen. Og Scrooges reise gjennom fortiden, nåtiden og fremtiden virker som en speiling av helvete, skjærsilden og paradiset hos Dante. For der Dickens’ jul kan virke som den ikke tar innover seg den religiøse siden ved julen og helst skal leses som en julefeiring for det moderne, kapitalistiske mennesket, er den også preget av en tilbakevending til det åndelige. Da Dickens skrev En julefortelling, hadde Storbritannia vært gjennom store samfunnsendringer i etterkant av den industrielle revolusjonen, endringer man i marxistisk tradisjon ville kunne si var fremmedgjørende. Både den karikerte Ebenezer Scrooge og de menneskene han utbytter er fremmedgjorte fra produksjonsforholdene. Begjæret etter penger og materielle verdier settes over kollektivet og det menneskelige samholdet.

Det ligger også en rituell kvalitet i verket der den åndelige erfaringen fører med seg en transformasjon. I tråd med det kapitalistiske verdensbildet er det den individuelle forvandlingen som står i fokus, men det er mulig å se koblinger til en kristen syndsforlatelse. Forskjellen på den tilgivelsen og syndsforlatelsen Scrooge oppnår og påskens tilgivelse er allikevel den at Jesus i påsken ofret seg for alle mens Scrooge sin forvandling forblir personlig med ringvirkninger bare for de nærmeste. Julefeiringen blir da også noe som primært dreier rundt familien. I forestillingen synes jeg at disse eksistensielle spørsmålene som knytter seg til kontrastene mellom ånd og legeme, individualitet og kollektivitet og kapitalisme og kollektiv, forsvinner i bakgrunnen av fortellingen om den snurrige herr Scrooge. Den beveger seg dermed ikke ned i menneskedypet.

Fortellingen hadde derfor vært tjent med en grundigere iscenesettelse, én som faktisk prøver å undersøke hva Dickens ville si og hva det kan fortelle oss i dag. En julefortelling på Nationaltheatret lukker seg i litt for stor grad om seg selv og den ene karakterens svakheter, og viser for liten vilje til å undersøke kapitalismens utdrivende krefter enten man skriver 1843 eller 2023. Og selv om jeg til slutt lurer på om det ikke er et iboende problem for familie- og juleteatret at de største spørsmålene må utebli til fordel for mer samlende kunstneriske grep, så tror jeg det går an å ha enda litt høyere ambisjoner også når teater skal treffe flere.