De beklagelige

Den amerikanske dramatikeren Tennessee Williams’ skuespill En sporvogn til begjær er en av de mest kjente amerikanske realistiske etterkrigsklassikerne. Dramaet drar veksler på ibsenske dramaturgier og klassiske enheter og handler om den fallerte skjønnheten Blanche DuBois som etter å ha mistet alt kommer på besøk til sin lillesøster Stella og hennes mann Stanley Kowalski i New Orleans. De bor trangt og fattigslig, langt unna den plantasjehverdagen Blanche og Stella vokste opp med. Blanche forsøker å spille kortene sine som om hun fremdeles innehar både verdighet og ynde, men har ingen annen kapital enn den seksuelle, og også den er falmet og mindre effektiv enn før. Stykket hadde urpremiere i 1947 og ble filmatisert i 1951. Sceneanvisningene er filmatisk detaljerte og legger stor vekt på plasseringen i New Orleans. På scenen på Rogaland Teater er 1940-tallet blitt til vår samtid, men stedet er det samme. Det er ingenting tidløst med Williams’ drama, handlingene i dramaet henger tett sammen med tiden de utspiller seg i. Det er allikevel interessant at både kvinner og arbeiderklassen i et neokonservativt USA møter mange av de samme utfordringene i dag som det de gjorde for nesten 80 år siden. Kvinners seksualitet blir igjen politisert, og puritanisme er for mange et viktig ideal. Samtidig må det noe mer til enn en tidsforskyvning for at disse likhetene skal få tyngde på scenen, og denne oppsetningen virker lite interessert i å undersøke hva disse likhetene egentlig betyr. Det er vanskelig å få grep om hva som har vært motivasjonen for å modernisere omgivelsene i denne oppsetningen, og grepet har bare skapt vanskeligheter for hele det kunstneriske teamet.

Kjøkkenbenkrealisme

Simon Holk Witzanskys scenografi gjenspeiler en liten, nedslitt leilighet der de få rommene bare er adskilt med forheng. Det er primært enkeltobjekter i scenografien som etablerer forestillingens tid og sted. For eksempel er det både en dyne og et håndkle med sørstatsflaggmønster, et symbol som er blitt brukt av den rasistiske høyresiden siden den amerikanske borgerkrigen, men som har fått et oppsving de siste årene og som blant annet ble båret av opprørere 6. januar 2020. På kjøleskapet er det et klistremerke av en kanin av typen magasinet Playboy bruker. Ekteparet Kowalski har et amerikansk kjøleskap med isbitmaskin som det står en mikrobølgeovn oppå, og bak forhengene får vi etter hvert se både et badekar og en do som ser realistisk ut. På veggen henger det et amerikansk flagg.

Den scenografiske konstruksjonen med fullt utstyrt kjøkken og bad og en stor trapp bidrar til å understreke en form for kjøkkenbenkrealisme der det stusselige i den materielle tilværelsen er det viktigste budskapet. Midt i rommet er det en stor trapp som går opp til Stella og Stanleys naboer Eunice og Steve. Blanche (Nina Ellen Ødegaard) ankommer fra salen og møter Eunice (Kim Fairchild) som sitter ute i trappen. Blanche er kledd i en elegant kåpe og solbriller, og når hun tar kåpen av seg, har hun på seg en kort, sølvfarget kjole som hverken passer til alderen eller stedet. Blanche må ta til takke med en feltseng midt i det ene rommet, og Stella (Mari Strand Ferstad) advarer henne om menneskene hun og Stanley (Kim Jøran Olsen) omgås. I teksten skal Stanley ha vennene sine på besøk til et pokerlag, i forestillingen er poker oppdatert til tv-spill, og til dette selskapet kommer Stanleys venn Mitch (Mattias Kuoppola). Han er kledd i en gjenkjennelig rød skyggelue det står «Make America Great Again» på.

Mennesker og politikk

Skyggeluen til Mitch kommenteres ikke, men som symbol medvirker den til hvordan vi skal lese hele denne gjengen med menn. Sammen med sørstatsflaggene bidrar luen til å skape et inntrykk av at vi har å gjøre med en helt konkret del av den amerikanske arbeiderklassen, og klassetilhørighet kobles til politikk. Det gir oss også et bilde av en form for hvit maskulinitet som på tross av likheter er svært annerledes enn den som Williams skildret på 1940-tallet. Men det er ingenting annet ved Mitch som gjør at han virker som en Trump-tilhenger, og når Blanche senere innleder et romantisk forhold til ham som hun håper skal føre til ekteskap, får jeg ikke grep om hvordan politikken spiller inn i denne relasjonen. MAGA-symbolene er iøynefallende og sterke. Bruk av så tydelige symboler på scenen bør gjøres med bevissthet og varsomhet. I En sporvogn til begjær tas ikke symbolene med inn i karakterskildringene eller tematikkene, og det gjør at bruken av politiske symboler kjennes uvettig. Der forestillingen kunne sagt noe interessant om klassemotsetninger og håpløshetens dragning mot enkelte ideologier, fører det her til at menneskene det er snakk om reduseres til entydige sjablonger. I forestillingen fortelles det ingenting interessant om hvem disse menneskene er eller hva det er som driver dem. Det er også ubehagelig at det brukes sterke rasistiske symboler på scenen uten at rasisme tematiseres med en tøddel. Sett i sammenheng med DuBois-søstrenes plantasjebakgrunn finnes det også eksplosive motsetninger mellom menneskene her, men de utforskes ikke. 

Komedie

Det forflater karakterene at de ofte gis et komisk skjær. En sporvogn til begjær er en nyansert tragedie om menneskenes råskap, destruksjon og selvoppholdelsesdrifter plassert i et kjønnspolitisk landskap. Regissør Maria Kjærgaard-Sunesen har lagt opp til mye komedie i karakterenes særegenheter, og det går på bekostning av å få frem de virkelige sårbarhetene. Dette gjør også at vi ikke får innsikt i klassemotsetningene eller de utfordringene menneskene står overfor som henger sammen med klassetilhørighet og kjønn. Jeg lurer på hvilken interesse Kjærgaard-Sunesen har av disse menneskene og hva hun tenker de representerer for et publikum i Norge. Jeg lurer på hvilken innsikt hun har tenkt at denne oppsetningen skal gi om de menneskene hun skildrer.

Ensemblet på Rogaland Teater er svært ujevnt. Nina Ellen Ødegaard er teatrets store stjerne, og hun evner å spille både nyansert og bredt. Men her har hun fått for lite å spille på, og det gjør at Blanche som karakter blir for snever. Mot slutten av forestillingen blir Blanche psykisk syk og mister kontakt med virkeligheten. Denne galskapen kjennes fristilt fra Blanches traumer og det samfunnet som har traumatisert henne. Blanches skjebne er et resultat av den behandlingen hun har fått av menn gjennom et helt liv, men mennene på scenen fremstår så enfoldige i måten de er spilt på at all tematisk kompleksitet smuldrer opp. Stanley Kowalski gis ingen følelser eller dybde, og han spilles heller ikke som et seksuelt begjærsobjekt, men som primært slem og sint. Kameratene Mitch og Steve (Svein Solenes) spilles overflatisk, og som karakterer bidrar de ikke til verdensbyggingen eller til å skildre omgivelsene. At miljøet rundt Blanche har så lite dybde preger nødvendigvis også måten hun må forstås.

Stanley Kowalski er en kompleks karakter, og det er vanskelig å formidle både den forsmåddheten han føler på og den ondskapen han bærer på samtidig som han skal være tiltrekkende. Jeg klarer allikevel ikke å la være å tenke på Marlon Brandos tolkning av karakteren i filmen fra 1951. Der er Stanely Kowalski en karakter hvis frustrasjon og desperasjon er sympativekkende samtidig som den er farlig, ikke bare for kvinnene rundt ham i situasjonen, men for alle kvinner som har måttet leve i et patriarkat. Tatt i betraktning at vi også ser stadige nyhetssaker om partnervold og -drap her hjemme, hadde det tjent forestillingen om vi hadde fått se større nyanser i formidlingen av hva det er som får folk til å slå sine gravide koner og voldta søstrene deres.

Når vi får presentert et bilde av en arbeiderklassefamilie på scenen på denne måten uten at vi får anledning til å prøve å forstå menneskene i den, ligger forestillingens tolkning svært nær en klasseforakt. En regi som nærer forakt for menneskene den skal skildre, må nødvendigvis bli uinteressant teater. I november er det presidentvalg i USA, og Donald Trump ligger igjen an til å bli republikanernes presidentkandidat. Nordmenn er veldig interessert i amerikansk politikk, og dekningen i norske medier har ofte et element av underholdning i seg. Kanskje er den amerikanske samfunnsutviklingen underholdende fordi den kjennes så fremmed for oss, men den stadig mer fascistiske amerikanske politiske bevegelsen henger sammen med tilsvarende bevegelser over hele den vestlige verden. Hvis man skal lage realistisk teater om en av vår tids aller største samfunnsmessige og politiske utfordringer, bør politikken blandes inn på et ordentlig vis, ikke bare brukes som komisk krydder.