Å være en dyktig universbygger er en god ting, og det har en slagside: i “Cortexnotatet” spiser Claire de Wangens formsikkerhet opp innholdet.

Fire mennesker, fire forhold, fire skjebner. Closer vil ta oss nærmere kjernen, men blir ved å vasse på grunna.

Nils Klims reise til underverdenen har blitt en helstøpt og skamløst dekorert langpannekake av en forestilling – akkurat slik barn, og voksne, liker den.

Med Renset gikk dramatiker Sarah Kane på jakt etter kjærligheten i helvetes forgård. Hun fant den, men gjør vi?

All respekt for å løfte fram akutt politikk, men hvordan fremføre fakta så folk orker å høre?

Sør-Trøndelag Teater får oss til å le, men glemmer det viktigste.

Hva skjer når vi svelger en flue? Og hvordan reagerer kroppen når armen brekker? Jonas og kroppen har blitt akkurat det tegnspråkteateret Teater Manu, og forfatter Trond- Viggo Torgersen, ønsket seg – en varm og pedagogisk inn i kroppen-opplevelse.

Med Nostalgi 2175 vil Torshovteateret igjen drøfte interessante problemstillinger knyttet til framtida. Men bør dystopien pakkes inn i rosa silke og joviale ord om meninga er å formidle mørke?

“Som lauvet i Vallombrosa” er velspilt, slående rammet inn og vakkert tonesatt, men hadde vi følt mer om Lars Norén og Alan Lucien Øyen hadde holdt mer tilbake?

– I “Anatomi for nybegynnere” lar Hege Haagenrud barna gjenfortelle kroppens anatomi gjennom den lyse, lette stemmen til Trond Viggo Torgersen og to samtidsdansere med stoffinnvoller i magen og undergang i blikket. Interessant dissonans, men er stykket for barn, spør Ragnhild Brochmann.

Claire de Wangen er en av ytterst få scenekunstnere jeg vet om som får til å være både esoterisk og folkelig på en gang. Men kunne kanskje nettopp det skjæringspunktet ha vært anvendt enda bedre, spør Ragnhild Brochmann etter å ha sett “Mikrobryologien”.

KRITIKK: I Rom for Dans’ ambisiøse jubileumsforestilling Underlandet slår dialogen beina under jakten på mening, skriver Ragnhild Brochmann.

KRITIKK: Urban Moves er ikke "cool, men død" som graffiti på galleri, snarere søt og vimsete som en valp i hagen. Vår uforløste hip hopper Ragnhild Brochmann har vært på streetdance-festival på Dansens Hus.

KRITIKK: Det er ikke de store danseproblemene som løses på scenene til Subjazz; det er imponerende spark, teknisk briljering og bevegelser som gir deg lyst til å danse sjøl. Noen ganger blir det til flau flinkhet, her er det overraskende fint og i alle fall underholdende, skriver Ragnhild Brochmann.

KRITIKK: Går det an å kritisere noe som bare er renhjertet, godt ment og fullstendig ribbet for ironi? Det går, men det er vanskelig, skriver Ragnhild Brochmann om forestillingen EDDA/ Voluspå.

KRITIKK: Det skorter ikke på komisk overskudd og driblende slapstick, men spiller det noen rolle når stykket ikke vil noe sted? Ragnhild Brochmann har sett Gogols Revisoren på Nationaltheatret.

KRITIKK: Er det kledelig å hele tiden fortelle hva en danseforestilling handler om mens det danses? Ina Christel Johannessens The Guest skulle ha vist mer og fortalt mindre, skriver Ragnhild Brochmann.

KRITIKK: Hovedproblemet til Karsten og Petras vidunderlige jul er fraværet av mellommenneskelig nærhet. Hvorfor mangler nærheten når Karsten og Petra er verdens aller beste venner, med verdens snilleste foreldre? Ragnhild Brochmann anmelder film og resepsjon.

KRITIKK: Røykteppet lukter innsmigrende av sukkerspinn, og neonlysene ulmer og skuler. Likevel mangler litt av magien. Claire de Wangen er på god vei, men ikke helt fremme, skriver Ragnhild Brochmann om "Ester Kirsch tivoli".

NY SCENETEKST: Sceneteksten SE som ble framført på Dramatikkens hus i mars, springer ut av hvordan manuset til Eskil Vogts film BLIND grep inn i dramatiker Nina Ossavys eget liv.