Ytringsfrihet og hattevalg

Reaksjonene etter åpningsforestillinga Nordting av Amund Sjølie Sveen på årets Festspill i Nord-Norge er sterke og beveger seg langs hele vurderingsskalaen. Makkverk. Pølsa i halsen. Terningkast seks.

Gjennom radio, TV, digitale nettaviser og kommentarfelt kan vi alle ta del i den opphetede ordvekslinga rundt åpningsforestillinga på Festspillene i Nord-Norge.

[Se f.eks. denne lenken, red. anm.: http://debatt.nordlys.no/article/hvor-langt-mener-ordforeren]

For oss som arbeider i kunstfeltet er det oppsiktsvekkende at den i så stor grad omhandler diskusjon rundt festspilldirektørens programmering i stedet for forestillingas innhold og uttrykk.

Fraværende Det brede folkelige engasjementet vi ser rundt kunsten er etterlengtet, og at journalister og redaktører velger å gi spalteplass til kunstens dialogframstøt er bra – og på høy tid. Dette er et symptom på sunnhet i demokratiet vårt. Derimot er det beklagelig at forestillingas brennaktuelle tematikk stort sett er fraværende i dette ordskiftet. De av oss som var blant publikum i Harstad premierekvelden skulle nok ønske oss et større fokus på innholdet og formen i forestillinga. Her var det nemlig nok å engasjeres av både kunstnerisk og politisk: sponsing av kunst, forholdet mellom region og stat, refleksjoner over nordlendingen, forvaltning av naturressurser, oljeboring i nord og nye versjoner av kjente og kjære låter.

Kunstens ytringsfrihet For å gjøre det helt klart: kunstens premisser er bygget på en grunnleggende tanke om at den er til for at mennesker skal ha flere innganger til forståelse av seg selv og verden rundt. Kunst er derfor i sin natur en del offentligheta. Her rører vi ved selve ytringsfriheten, og den bør ikke undervurderes: kunstnerisk ytringsfrihet lar oss diskutere vårt felles samfunn på flere nivåer.

Administrerende direktør for Den Norske Opera og Ballett, Tom Remlov, snakker om hvordan kunstneren er et menneske som kjenner øyeblikkets kunst, og viktigheten av å rendyrke den risikoen som alle forestillinger er. -En forestilling er derfor en utforskning mellom publikum og aktører og i dette mellomrommet oppstår forståelsen av hvem vi er som mennesker og hva som er vår kultur, sier han.

Medias bidrag Vi trenger alle en påminnelse om at vi aldri står isolert, men derimot tilhører en eller annen kontekst som vil definere våre ytringer. Alle skal få lov til å mene noe om den kunsten man opplever. Det er kunstens premiss at den insisterer på å oppleves fra et subjektivt menneskelig ståsted. Og kunstnere blir stort sett svært takknemlig for å diskutere arbeidet sitt med publikum. Publikum ble da også invitert på scenen etter applausen der kunstneren spurte direkte hvordan kunstopplevelsen hadde vært.

Denne direktheta er et kunstnerisk valg i Nordting. Kunstneren gjør et poeng av å rette samfunnskritiske spørsmål til navngitte enkeltpersoner. Ved å etablere denne formen for dialog gis de navngitte muligheten for direkte og personlig respons. De som nå kritiseres for å ha uttalt seg negativt om programøren, kan påberope seg retten til å uttrykke sin umiddelbare opplevelse fra et personlig ståsted, etter at de enten selv eller noen de representerte ble navngitt i kunstnerens verk. Problemet oppstår når disse uttalelsene blir trykket i avisen. Media velger å presentere enkeltpersoners følelsesbaserte reaksjoner og samtidig omtale personene i kraft av sine formelle stillinger eller tillitsverv -uten å undersøke hva deres reaksjoner bunner i. Hadde media bidratt til en dypere refleksjon rundt disse begrunnelsene, hadde kunstens verdi som en del av samfunnsdebatten trått tydeligere fram.

Kunstkritikk: økt samfunnsrelevant diskusjon Manglende synlighet av norsk kunstdiskurs i media er en utfordring i vårt demokrati. Hålogaland Amatørteaterselskap (HATS) setter fokus på denne problematikken i prosjektet Det Skrivende Publikum. HATS' samfunnsoppdrag er å styrke og bidra til utvikling av revy, teater og andre sceniske uttrykk i Nord-Norge, og i dette prosjektet er det nettopp publikum; du og jeg, som gis mulighet til å tilegne seg gode verktøy for å offentlig kunne diskutere kunsten ut ifra et samfunnsmessig perspektiv. Nord-Norge trenger et supplement til tradisjonell media. Et supplement av skribenter og talerstoler som bidrar i offentlig debatt med kunnskap om hvordan kunst kan lære oss mer om vårt fellesskap. Det gir, som Tom Remlov sier, økt kunnskap om oss selv og vår kultur, og derigjennom et bedre demokrati.

Innlegget sto på trykk i avisa Tromsø 28. juni.