Hedda Gabler på Kilden teater. Foto: Kjartan Bjelland

Vi kjenner Hedda

Med kun en ukes mellomrom hadde Kilden teater og Rogaland teater premiere på hver sin Hedda Gabler. Begge oppleves som modige oppsetninger med god flyt, men de faller litt sammen i halvhjerta og billige moderniseringsforsøk.

Forventningene som knytter seg til Henrik Ibsens psykologiske drama Hedda Gabler er store. Hedda Gabler er et ikon, som en mer gåtefull og nesten vulgær motpart til Ibsens andre ikoniske kvinne, Nora Helmer. Hedda er mystisk, kontrollerende og fanget i et fengsel av et ekteskap som hun selv har satt seg i. Vi kjenner Hedda, vi har kanskje lest om henne i norsktimene på ungdomskolen eller sett henne på teaterscenen før, men likevel er det noe ved henne som lokker oss inn i teatersalen igjen. Det er ingen enkel manøver å iscenesette henne for ente gang, og utfordringen blir ofte en kime til et aktualitets- og moderniseringsbehov. Regissør for Rogaland teaters versjon, Audny Chris Holsen, forklarer i Rogaland teaters teatermagasin at “jeg ønsker å gjøre Hedda til noe av i dag, en jeg kan kjenne meg igjen i.” I Kristiansand har regissør og tidligere teatersjef for Agder (nå Kilden) teater, Ingrid Forthun byttet navnet på Heddas hemmelige elsker Eilert Løvborg til Ella Løvborg (Sarah MacDonald Berge), i et forsøk på å aktualisere Henrik Ibsens drama fra 1890 for dagens publikum.

Funkisfengsel og et gipsplata titteskap
Scenografien i Kilden teater er modig og moderne. Heddas drømmehjem er plassert midt i arkitektur- og interiørtrendene i 2018. En stilsikker, skandinavisk funkisbolig i ubehandla treverk ruver midt på dreiescenen klar til å utfolde seg og tilpasse seg stykkets dramaturgi. Huset er en åpen konstruksjon uten vegger og fullt innsyn for publikum, som, for å trekke en åpenbar Ibsen-parallell, et dukkehus. Mangelen på vegger gir skuespillerne utallige inn- og utgangsmuligheter, men allikevel oppleves konstruksjonens rammer som begrensende for skuespillernes bevegelser. Dette skaper tidvis et virvar av forflytning, som tar fokus bort fra dialogen, der samtaler foregår på tvers av både rom og etasjer. Katja Ebbel Frederiksens scenografi skinner derimot i sin fengsling av Hedda, som på mange måter er lenket til konstruksjonens rammer, på samme måte som hun er lenket fast i sitt nye ekteskap.

På Rogaland teater, har scenograf Åse Hegrenes skapt et titteskap under oppussing. Veggene er uferdige gipsplater med sparkla skjøter, og stabler med bøker og tidsskrifter fungerer som bord for den moderne grå Bolia-lignende sofaen. Scenografiens hovedrolle spilles av Heddas gamle piano, som for å sitere Hedda selv: “Jeg ser bare på mitt gamle piano. Det står ikke riktig godt sammen med alt dette annet” (Ibsen, 1890: 19). Pianoet fungerer som en metafor for Hedda. Ingen får røre ved det, melodiene hun spiller på det er mørke, og inni det skjuler hun sine hemmeligheter, blant annet Eilert Løvborgs manuskript. Etter pausen er et av pianoets paneler fjernet, som en åpning inn til pianoets og Heddas indre. Scenografiens manglende wow-effekt gjør at den blekner i sammenligning med Kildens funkiskonstruksjon, men det mer klassiske titteskapsrommet skaper en tettere kontakt mellom sal og scene, særlig når titteskapets rammer brytes og advokat Brack tar seg en spasertur på publikums armlener.

Hedda Gabler på Rogaland teater. Foto: Stig Håvard Dirdal

Sterke Hedda Gabler-prestasjoner
Hovedrolleinnhaverne, Rebekka Nystabakk på Kilden teater, og Helga Guren på Rogaland teater, klarer begge å skape en Hedda Gabler som tidløst speiler rastløsheten i møte mellom det man vil og det man burde gjøre. I begge forestillingene er det hovedrollen som drar handlingen fremover, en rolle som både Nystabakk og Guren kler godt. Det er særlig fremtredende i Rogaland teaters versjon, der de andre karakterene får en marionetteaktig karakter, og Helga Guren som Hedda Gabler drar i trådene. I et brudd med det klassiske titteskapets inn- og utganger er ofte flere av karakterene på Rogaland teater på scenen samtidig, men de settes ikke i spill før Hedda Gabler anerkjenner deres tilstedeværelse og/eller setter i gang en dialog.

Også på Kilden teater venter de øvrige karakterene på å bli satt i spill, eller “byttet inn” fra sidebenker plassert i utkanten av scenerommet. Her er det derimot ikke Hedda Gabler som setter dem i spill, men handlingens forløp. Disse innbytterbenkene bryter teatrets illusjon. Funkisbygget er plassert i et transparent scenerom, der alle teatrets funksjoner synes for publikum, også skuespillernes arbeid med seg selv i overgangen fra nøytral til karakter når det er deres tur til å bli “byttet inn” på scenen. De sterke Hedda Gabler-presentasjonene plasserer de andre skuespillerne litt i skyggen. På Rogaland teater var det likevel en karakter som, både som et regigrep og som skuespillerpresentasjon, klarte å matche Helga Gurens Hedda Gabler, nemlig hennes hemmelige elsker Eilert Løvborg, spilt av Mattias Lech. Det var en likestilling i samspillet mellom dem, som viste at han er den eneste Hedda ikke kan kontrollere – og dermed ble møtene mellom dem følelsesladde og farlige.

Halvhjerta moderniseringsgrep
I begge forestillingene er det gjort flere ulike moderniserings- og aktualitetsgrep. Det mest fremtredende er regissør for Kilden teaters iscenesettelse, Ingrid Forthuns, valg om å gjøre Eilert Løvborg til Ella Løvborg. Det er et interessant grep som det er lett å forstå motivasjonen bak, men om grepet skaper modernisering eller er utdatert allerede før det er tatt i bruk er jeg usikker på. På mange måter er nok alkoholisme et større tabu i dagens samfunn enn det homofili er, og derfor kan introduseringen av Ella Løvborg oppfattes som et effektivt, men litt billig triks. Grepet fører også til noen andre problemstillinger. Språket og handlingen ligger tett opp mot Henrik Ibsens originaltekst fra 1890, en tid som ikke kan romme Ella Løvborgs karakter. Ella Løvborg får for eksempel innpass på advokat Bracks festligheter (originalt: ungkarskveld), mens Hedda kun får være med på vorspielet og ikke får bli med videre på fest.

Etter begge forestillingene sitter jeg igjen med en følelse av en halvhjerta modernisering gjort for moderniseringens skyld. På Kilden har de tatt i bruk de billigste triksene i boka, en Iphone og en plastpose fra Ark bokhandel. Det skjer noen logiske brister i et univers der Hedda Gabler først face-timer med tante Julle for deretter å sette seg ned i fortrolighet med fru Elvsted. På Rogaland teater har de gjort en grundigere jobb med å modernisere språket, men det visuelle uttrykket i en litt beskjedent modernisert titteskapsscene henger ikke helt med.

Begge forestillingene er modige og tidvis storslåtte, men faller til syvende og sist for ikke å tørre mer eller tørre for mye. Det skal litt til for at Henrik Ibsens Hedda Gabler skal bli bedre enn det er i sin originale versjon – enten må man tørre mer enn et kjønnsskifte, en Iphone eller en titteskapsscene, og gå mer helhjerta inn i moderniseringsarbeidet eller så må man kanskje la være og heller la det skinne som det er.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER