- Vi er i en gullalder for norsk scenekunst

Tekst: Kristin Bjørn, styreleder i RadArt og kunstnerisk leder for Ferske Scener. Kronikken har stått på trykk i Nordlys og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Foto: Det eviga leende, Verk Produksjoner.

En veldig tidlig morgen på Rådstua Teaterhus for 20 år siden:

Fem trøtte Totalteaterskuespillere står foran en ivrig Fredrik Hannestad. Vi er jevngamle, har gått på samme skole i oppveksten og nå vil han dele av det han har lært på Instituttet for Scenekunst i Italia. Mens vi har blitt i Tromsø og gått i skole med læremestre på HT og i Sampo Teater, har han gått i Grotowskis fotspor og lært helt andre ting. Vi hadde satt av en formiddag, og tenkte det burde holde.

Jeg erfarte at ord jeg trodde jeg kjente, ord som «forestilling» og «møte med publikum» betydde noe helt annet når Fredrik sa det. (Det ble med den ene morgentreningen.)

Senere dro unge Hannestad videre til Danmark for å fortsette utdannelsen , og sammen med blant annet Saila Hyttinen stiftet han Bal-teatret i Danmark, og senere Verk Produksjoner i Norge.

Heddapris

Tyve år seinere står Fredrik Hannestand på scenen og tar i mot den aller gjeveste Heddaprisen som instruktør for Det eviga leendet med Verk Produksjoner.

Med seg i ensemblet har han også skuespilleren Håkon Vassvik fra Gamvik i Finnmark. I flere år var han sentral i miljøet rundt Rådstua Teaterhus, før han reiste ut for å ta utdannelse og etablerte seg som skuespiller i Oslo.

Heddaprisen har aldri vært kjent for å dyrke det eksperimentelle og smale. Det er Norsk Teater- og Orkesterforening som står bak og finaniserer prisen. Så vidt jeg vet har «Årets forestilling» aldri gått til en fri profesjonell gruppe før.

Totalteatret var i sin tid nominert med Ei forestilling om Læstadius (1998), til en pris for «faglig innsats uansett kategori». Det er gjerne i disse mindre prestisjefylte katogoriene frie grupper har blitt nominert.

Tildelingen av Heddaprisen til Det eviga leendet viser at noe radikalt har skjedd i kritikeres – og publikums – oppfattelse av hva som er godt teater i Norge.

Hva slags teater er Verk?

De siste årene har Verk jobbet med dramatiske og litterære tekster. Møtet mellom tekstene og Verks tilsynelatende spontane og «uregisserte» scenespråk har vært svært fruktbart. Dette er noe helt annet enn skuespillere som viser fram troverdige rollerkarakterer.

Heddajuryen sier i sin begrunnelse blant annet:

Tankevekkende mytisk oppsetning om et originalt tema (… )framføres med intens innlevelse og nøktern distanse(… )Resultatet er blitt en meningsfylt og vittig filosofisk fabel, der kunstnerne stadig går nye veier, og får scenografi, lys og lyd til å smelte sammen til et utfordrende og spennende uttrykk.

Paradigmeskifte

Det er ikke så lenge siden det i Norge var en eneste teaterutdanning. Statens Teaterhøyskole utdannet kunstnere til alle teaterinstitusjonene. De hadde definisjonsmakt over hva som var godt og dårlig teater. Ikke minst hadde de makt til å utdefinere. Mang en hissig debatt har blitt avsluttet med «Men det er ikke teater!»

Det hører vi aldri lenger. I dag har scenekunsten har åpnet seg for en hel verden av ulike håndverk og forståelsesrammer. Scenekunstfeltet er blitt mer lik musikkfeltet. Det er et utall av stiler og tradisjoner framført av profesjonelle kunstnere i og utenfor institusjonene.

Alternative skoler

Akademi for Scenekunst har utviklet forståelsen for teatret som visuell kunstart. Skuespillerkunsten og dansekunsten har på mange måter nærmet seg. Norske danseforestillinger etterspørres over hele verden.

Skuespillerutdanningen ved Høyskolen i Nord-Trøndelag (forøvrig startet og ledet av en annen tromsøværing og frigruppemann, Ørjan Hattrem, en av gründerne av Totalteatret) utdanner skuespillere med mer fokus på ensemblespill enn på rolletolkning.

Samtidig tar mange norske ungdommer kreative utdannelser i utlandet, og kommer hjem og bidrar til mangfoldet.

Vi er rett og slett inne i en gullalder for norsk scenekunst.

Verks teaterspråk

– Jeg liker ikke teater som forteller meg hva jeg skal mene, sa Hannestad i en debatt etter at de hadde vist forestillingene Ifigeneia og Dealing with Helen på Rådstua Teaterhus i 2009.

I stedet har Verk vært opptatt av her og nå situasjonen med publikum. Om de ikke spiller roller, spiller de absolutt med publikum. Alltid på jakt etter øyeblikk av fellesskap; glimt av felles forståelse og humor.

Økt mangfold og kvalitet også i Tromsø

Mens det for ti år siden var naturlig å etablere seg i Oslo, slik Fredrik Hannestad og Håkon Vassvik gjorde, er det nå like naturlig å gjøre det her. Unge kunstnere har de siste årene kommet tilbake til Tromsø etter endt utdanning.

Utfordringen framover blir å utvide og støtte miljøene så talentene får utvikle seg. Det bør skje i samhandling med Hålogaland Teater og de andre store kulturinstitusjonene i byen. Det er de som har økonomiske muskler nok til å bygge stabile strukturer over tid.

Det eviga leendet til Tromsø til våren?

Forhåpentligvis får Tromsø-publikummet snart gleden av å se årets Heddaprisvinner på en scene i byen. Går det som som Rådstua Teaterhus og RadArt ønsker, får vi Verk «hjem» til Vårscenefest i april 2012.