Bilde: VIF-Brann 08 Foto: Inge Wallumrød

Utfordringene for norsk teater

Problemet i norsk teater i dag er at det i liten grad angår de
menneskene som teatret ønsker å skape et direkte møte med, skriver
Jon Nygaard i denne kronikken, hvor han utdyper de synspunktene som
førte til de siste dagers debatt om forholdet mellom institusjon, organisering og
kunstnerisk utvikling.

Av Jon Nygaard, professor ved Senter for
Ibsenstudier

Norske teatre har siden 1972 vært offentlige institusjoner. Mens
staten har privatisert og konkurranseutsatt de fleste andre
offentlige institusjonene som har viktige nasjonale oppgaver, som
Televerket, Veivesenet og NSB, og faktisk også vurderer å skille
kirke og stat, har teatrene sluppet unna og lever fortsatt en trygg
tilværelse som den suverent største posten på
kulturbudsjettet.

Så lenge dette fortsetter – og ingen får stille spørsmål ved
ordningen, behøver ikke norske teatre å bekymre seg for fremtiden.
Men hvis disse gunstige rammebetingelsene skulle endre seg og
politikerne begynte å stille de ubehagelige spørsmålene om hva som
er teatrets kunstneriske og samfunnsmessige oppgave – og om den
organiseringen vi har fått av teatervirksomheten virkelig tjener
dette formålet, vil norske teatre stå overfor store
utfordringer.

Grunnen til at Erik Ulfsby ble sjef for Det Norske Teatret

De siste årene – med tilnærmet deflasjon og nullvekst i priser,
lønninger og renter – har det vært problemfritt å være avhengig av
statlige bevilgninger. Men i tidligere tider med sterk inflasjon,
høye renter og sterk lønnsvekst, kom teatrene alltid negativt ut.
De kunne den gang berge seg fordi staten hadde lave krav til
egeninntekt – fordi målet for teaterpolitikken på 1960-tallet var å
få flest mulige inn i teatret gjennom å ha subsidierte
billettpriser.

Teatrenes prioriteringer på 1950-tallet og politikken på
1960-tallet gjorde at den viktigste aldersgruppen i teatret ble
unge i alderen 15-30 år, eller med andre ord skoleungdom og
studenter. Dette omfattet det store kullet som ble født etter
krigen – og dette kullet eller ”kohorten” har senere fulgt teatret
med det resultatet at gjennomsnittsalderen på teatergjengere de
siste 40 år har økt på samme måte og at aldersgruppen 55+ nå er
blitt den største. Samtidig har teatrene mistet rekrutteringen
nedenfra og spesielt ungdom, som for 40 år siden var den største
aldersgruppen, velger ikke teater.

Dette er bakgrunnen for at styret ved Det Norske Teatret valgte
Erik Ulfsby som sjef fordi han blant annet med
musikalforestillingene Jesus Christ Superstar og Jungelboka, ifølge
styreleder Magnus Rindal, hadde vist en veldig god evne til å lage
forestillinger som har fått nye grupper av ungdom inn i
teateret.

Teatrene har ikke lenger noe å gå på

På 1980-tallet løste teatrene misforholdet mellom inntekter og
utgifter ved å øke prisene. Det økonomer kaller ”priselastisiteten”
viste seg å være mye større enn man hadde trodd. På få år ble
billettprisene omtrent 10-doblet og kom opp på europeisk nivå.
Dette gjorde imidlertid at staten samtidig økte kravet om
egeninntjening. Før hadde det for skoleungdom og studenter vært
dyrere å gå på kino enn å gå på teater. Nå kostet det mye mer å gå
på teater. Samtidig var den nye ungdomsgenerasjonen på 1980-tallet
ikke, slik 1960-generasjonen hadde vært, ”oppdratt” i
institusjonene. Konsekvensen av at det var de frie gruppene som fra
1980-tallet dominerte tilbudet til barn- og unge, var at det var
dette den nye ungdomsgenerasjonen oppfattet som teater. Resultatet
var at ungdommen valgte ande uttrykksformer enn
institusjonsteatrene og spesielt Riksteatret fikk en akutt krise på
1980-tallet.

Dermed fikk vi gradvis en helt ny sosial sammensetningen av
teaterpublikummet. Før hadde det vært ungdom og de som hadde høyest
utdannelse som dominerte publikum. Fra 1990-tallet er det de godt
voksne som har høyest inntekt som dominerer. De kan selvsagt være
villige til å betale litt til, men fordi de ønsker seg lettere
underholdning, går det en grense – før de heller velger en
teaterweekend i London.

Hva skjer hvis vi på nytt får inflasjon?

Hva vil skje når renta – og dermed priser og lønninger – etter
hvert stiger og vi begynner å nærmeste oss tidligere tiders
inflasjon? I tider med inflasjon er statens oppgave å stramme inn.
Det er ingen grunn til å tro at de vil gi unntak for teatrene.
Teatrene vil i en slik situasjon mangle 1980-tallets mulighet for å
øke billettprisene og dermed egeninntektene. Deres viktigste
publikumsgruppe, som trofast har fylt teatrene i 40 år, vil
dessverre langsomt dø ut – uten å bli erstattet av tilsvarende
store ungdomskull.

Dette problemet kan bare løses dersom teatrene organiseres slik at
de kan frigjøre mest mulig produktiv kapital – og minst mulig
kapital bindes i bygninger og lønninger.

Sponsorer kan man bare glemme

En gang brukte de rike pengene på å bygge og drive teatre. Det
siste var Det Nye Teater som i 1927 var en gave fra Ivarans rederi.
I dag bruker de rike pengene sine på fotballklubber og
fotballstadion. Også de store private aktørene – som DnBNOR – ser
det som mye viktigere å sponse idrett enn teater.

Hvorfor? Fordi pengemakta kan telle og regne – og ser at det nesten
ikke er noen som er interessert i teater. Selv om de som faktisk
møter opp på fotballkamper i de øverste divisjonene ikke er flere
enn de som går i teatret, er det mange, mange flere som følger med
på fotball på TV og radio. Hvor mye sendetid har NRK for fotball?
Hvor mye for teater? Hvor mange sportskanaler finnes i tillegg?

Teatret angår veldig få

Problemet i norsk teater i dag er at det i liten grad angår de
menneskene som teatret ønsker å skape et direkte møte med. Grovt
regnet er det bare 2 % av befolkningen som utgjør teatrets
”kjernepublikum”. Det vil si at det er en liten minoritet som går
ofte på teatret og som også går på alle mulige former for teater.
Går de 10-12 ganger på teater i året, som de fleste i denne lille
gruppen gjør, utgjør de faktisk 2/3 av det totale teaterbesøket. I
tillegg kommer det en gruppe på mellom 3 % og 10 % som går på
teatret en gang i året dersom det skulle være en oppsetning de
synes er interessant eller fordi de av andre grunner oppsøker
teatret. Denne gruppen er minst for de frie gruppene,
regionteatrene, Riksteatret og ulike former for uavhengig teater –
og den er størst for de største institusjonene i de store
byene.

Selv om det har vært ført en aktiv teaterpolitikk i Norge siden
tidlig på 1960-tallet, har det skjedd svært små endringer i
teaterfeltets omfang. Det totale antallet teaterbesøk har holdt seg
nær konstant over mange år.

Fordi publikumsgrunnlaget ikke øker, vil dette vil blant annet si
at de tre store teatrene i Oslo konkurrerer om det samme
publikummet og at en suksess for ett eller to teatre, vil skape
problemer for det tredje. I visse perioder har det vært
Nationaltheatret som har hatt problemer og underskudd, i andre
perioder har det vært Oslo Nye Teater og nå er det Det Norske
Teatret som har hatt underskudd. Dette er bakgrunnen for at styret
ved teatret har valgt en teatersjef som etter deres vurdering har
best muligheter for å vinne flest mulige av dem jeg vil kalle de
tilfeldige teatergjengerne i hovedstaden.

Utenfor dette teatersystemet

Utenfor dette teatersystemet som får de store offentlige
tilskuddene, finnes et annet teatersystem, amatørene og lokale
spel. Dette feltet omfatter litt over 30 % av befolkningen og deler
av dette feltet har økt de siste årene. I disse 30 % er også
”kjernepublikummet” på 2 % og de tilfeldige teatergjengerne på
mellom 3 % og 10 %. Det vil si at både det teateraktive
kjernepublikummet og de tilfeldige teatergjengerne ved de
offentlige teatrene også oppsøker amatører og lokale spel. I
tillegg får disse teaterformene 20 % som ikke går på offentlige
teatre.

Grunnen til at amatører og lokale spel er så attraktive, kan altså
ikke bare være at de trekker til seg onkler og tanter og andre
slektninger og venner av dem som opptrer. Den viktigste grunnen er
at det er i disse teaterformene at man har de sterkeste
opplevelsene av det direkte møtet her-og-nå og at teater er et
samarbeid mellom kroppslig tilstedeværende mennesker. Dette gjelder
tydeligvis også for den andelen som oppsøker de offentlige
teatrene.

2/3 av det norske folk oppsøker ikke noen form for teater

Hvis målet for teatret er å oppnå et direkte møte mellom
mennesker og hvis vi mener at dette direkte møtet er viktig i vår
tid, er det institusjonsteatrenes store utfordring at de i mindre
grad klarer å oppnå dette enn amatører og lokale spel.

Hadde institusjonsteatrene kunnet rekruttere de 20 % som oppsøker
amatører og lokale spel, men ikke de offentlige teatrene, ville
teaterbesøket i Norge blitt 3 ganger så høyt.

Den store utfordringen for alle teaterformene er likevel at de
samlet angår så få mennesker. Hvis den samlede andelen av
teatergjengere ikke er mer enn 30 % i året, vil det si at mer enn
2/3 av det norske folk ikke oppsøker noen form for teater og
antakeligvis ikke en gang er interessert i teater. Det burde derfor
være en alvorlig vekker at 75 % av befolkningen i Oslo ikke vet at
det finnes teater i byen. For de aller fleste er Nationaltheatret
bare en stasjon på T-banen.

I stedet for å bruke tid og energi på interne diskusjoner, burde
alle som mener at teater er viktig samles om hvordan vi kan gjøre
teatret relevant i vår tid.

Ingressfoto fra kampen mellom Vålerenga og Brann på Ullevål
stadion: Inge Wallumrød
Fra Kinnaspelet: Arne Stubhaug

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER