Utfordringene for norsk teater

Av Jon Nygaard, professor ved Senter for Ibsenstudier

Norske teatre har siden 1972 vært offentlige institusjoner. Mens staten har privatisert og konkurranseutsatt de fleste andre offentlige institusjonene som har viktige nasjonale oppgaver, som Televerket, Veivesenet og NSB, og faktisk også vurderer å skille kirke og stat, har teatrene sluppet unna og lever fortsatt en trygg tilværelse som den suverent største posten på kulturbudsjettet.

Så lenge dette fortsetter – og ingen får stille spørsmål ved ordningen, behøver ikke norske teatre å bekymre seg for fremtiden. Men hvis disse gunstige rammebetingelsene skulle endre seg og politikerne begynte å stille de ubehagelige spørsmålene om hva som er teatrets kunstneriske og samfunnsmessige oppgave – og om den organiseringen vi har fått av teatervirksomheten virkelig tjener dette formålet, vil norske teatre stå overfor store utfordringer.

Grunnen til at Erik Ulfsby ble sjef for Det Norske Teatret

De siste årene – med tilnærmet deflasjon og nullvekst i priser, lønninger og renter – har det vært problemfritt å være avhengig av statlige bevilgninger. Men i tidligere tider med sterk inflasjon, høye renter og sterk lønnsvekst, kom teatrene alltid negativt ut. De kunne den gang berge seg fordi staten hadde lave krav til egeninntekt – fordi målet for teaterpolitikken på 1960-tallet var å få flest mulige inn i teatret gjennom å ha subsidierte billettpriser.

Teatrenes prioriteringer på 1950-tallet og politikken på 1960-tallet gjorde at den viktigste aldersgruppen i teatret ble unge i alderen 15-30 år, eller med andre ord skoleungdom og studenter. Dette omfattet det store kullet som ble født etter krigen – og dette kullet eller ”kohorten” har senere fulgt teatret med det resultatet at gjennomsnittsalderen på teatergjengere de siste 40 år har økt på samme måte og at aldersgruppen 55+ nå er blitt den største. Samtidig har teatrene mistet rekrutteringen nedenfra og spesielt ungdom, som for 40 år siden var den største aldersgruppen, velger ikke teater.

Dette er bakgrunnen for at styret ved Det Norske Teatret valgte Erik Ulfsby som sjef fordi han blant annet med musikalforestillingene Jesus Christ Superstar og Jungelboka, ifølge styreleder Magnus Rindal, hadde vist en veldig god evne til å lage forestillinger som har fått nye grupper av ungdom inn i teateret.

Teatrene har ikke lenger noe å gå på

På 1980-tallet løste teatrene misforholdet mellom inntekter og utgifter ved å øke prisene. Det økonomer kaller ”priselastisiteten” viste seg å være mye større enn man hadde trodd. På få år ble billettprisene omtrent 10-doblet og kom opp på europeisk nivå. Dette gjorde imidlertid at staten samtidig økte kravet om egeninntjening. Før hadde det for skoleungdom og studenter vært dyrere å gå på kino enn å gå på teater. Nå kostet det mye mer å gå på teater. Samtidig var den nye ungdomsgenerasjonen på 1980-tallet ikke, slik 1960-generasjonen hadde vært, ”oppdratt” i institusjonene. Konsekvensen av at det var de frie gruppene som fra 1980-tallet dominerte tilbudet til barn- og unge, var at det var dette den nye ungdomsgenerasjonen oppfattet som teater. Resultatet var at ungdommen valgte ande uttrykksformer enn institusjonsteatrene og spesielt Riksteatret fikk en akutt krise på 1980-tallet.

Dermed fikk vi gradvis en helt ny sosial sammensetningen av teaterpublikummet. Før hadde det vært ungdom og de som hadde høyest utdannelse som dominerte publikum. Fra 1990-tallet er det de godt voksne som har høyest inntekt som dominerer. De kan selvsagt være villige til å betale litt til, men fordi de ønsker seg lettere underholdning, går det en grense – før de heller velger en teaterweekend i London.

Hva skjer hvis vi på nytt får inflasjon?

Hva vil skje når renta – og dermed priser og lønninger – etter hvert stiger og vi begynner å nærmeste oss tidligere tiders inflasjon? I tider med inflasjon er statens oppgave å stramme inn. Det er ingen grunn til å tro at de vil gi unntak for teatrene. Teatrene vil i en slik situasjon mangle 1980-tallets mulighet for å øke billettprisene og dermed egeninntektene. Deres viktigste publikumsgruppe, som trofast har fylt teatrene i 40 år, vil dessverre langsomt dø ut – uten å bli erstattet av tilsvarende store ungdomskull.

Dette problemet kan bare løses dersom teatrene organiseres slik at de kan frigjøre mest mulig produktiv kapital – og minst mulig kapital bindes i bygninger og lønninger.

Sponsorer kan man bare glemme

En gang brukte de rike pengene på å bygge og drive teatre. Det siste var Det Nye Teater som i 1927 var en gave fra Ivarans rederi. I dag bruker de rike pengene sine på fotballklubber og fotballstadion. Også de store private aktørene – som DnBNOR – ser det som mye viktigere å sponse idrett enn teater.

Hvorfor? Fordi pengemakta kan telle og regne – og ser at det nesten ikke er noen som er interessert i teater. Selv om de som faktisk møter opp på fotballkamper i de øverste divisjonene ikke er flere enn de som går i teatret, er det mange, mange flere som følger med på fotball på TV og radio. Hvor mye sendetid har NRK for fotball? Hvor mye for teater? Hvor mange sportskanaler finnes i tillegg?

Teatret angår veldig få

Problemet i norsk teater i dag er at det i liten grad angår de menneskene som teatret ønsker å skape et direkte møte med. Grovt regnet er det bare 2 % av befolkningen som utgjør teatrets ”kjernepublikum”. Det vil si at det er en liten minoritet som går ofte på teatret og som også går på alle mulige former for teater. Går de 10-12 ganger på teater i året, som de fleste i denne lille gruppen gjør, utgjør de faktisk 2/3 av det totale teaterbesøket. I tillegg kommer det en gruppe på mellom 3 % og 10 % som går på teatret en gang i året dersom det skulle være en oppsetning de synes er interessant eller fordi de av andre grunner oppsøker teatret. Denne gruppen er minst for de frie gruppene, regionteatrene, Riksteatret og ulike former for uavhengig teater – og den er størst for de største institusjonene i de store byene.

Selv om det har vært ført en aktiv teaterpolitikk i Norge siden tidlig på 1960-tallet, har det skjedd svært små endringer i teaterfeltets omfang. Det totale antallet teaterbesøk har holdt seg nær konstant over mange år.

Fordi publikumsgrunnlaget ikke øker, vil dette vil blant annet si at de tre store teatrene i Oslo konkurrerer om det samme publikummet og at en suksess for ett eller to teatre, vil skape problemer for det tredje. I visse perioder har det vært Nationaltheatret som har hatt problemer og underskudd, i andre perioder har det vært Oslo Nye Teater og nå er det Det Norske Teatret som har hatt underskudd. Dette er bakgrunnen for at styret ved teatret har valgt en teatersjef som etter deres vurdering har best muligheter for å vinne flest mulige av dem jeg vil kalle de tilfeldige teatergjengerne i hovedstaden.

Utenfor dette teatersystemet

Utenfor dette teatersystemet som får de store offentlige tilskuddene, finnes et annet teatersystem, amatørene og lokale spel. Dette feltet omfatter litt over 30 % av befolkningen og deler av dette feltet har økt de siste årene. I disse 30 % er også ”kjernepublikummet” på 2 % og de tilfeldige teatergjengerne på mellom 3 % og 10 %. Det vil si at både det teateraktive kjernepublikummet og de tilfeldige teatergjengerne ved de offentlige teatrene også oppsøker amatører og lokale spel. I tillegg får disse teaterformene 20 % som ikke går på offentlige teatre.

Grunnen til at amatører og lokale spel er så attraktive, kan altså ikke bare være at de trekker til seg onkler og tanter og andre slektninger og venner av dem som opptrer. Den viktigste grunnen er at det er i disse teaterformene at man har de sterkeste opplevelsene av det direkte møtet her-og-nå og at teater er et samarbeid mellom kroppslig tilstedeværende mennesker. Dette gjelder tydeligvis også for den andelen som oppsøker de offentlige teatrene.

2/3 av det norske folk oppsøker ikke noen form for teater

Hvis målet for teatret er å oppnå et direkte møte mellom mennesker og hvis vi mener at dette direkte møtet er viktig i vår tid, er det institusjonsteatrenes store utfordring at de i mindre grad klarer å oppnå dette enn amatører og lokale spel.

Hadde institusjonsteatrene kunnet rekruttere de 20 % som oppsøker amatører og lokale spel, men ikke de offentlige teatrene, ville teaterbesøket i Norge blitt 3 ganger så høyt.

Den store utfordringen for alle teaterformene er likevel at de samlet angår så få mennesker. Hvis den samlede andelen av teatergjengere ikke er mer enn 30 % i året, vil det si at mer enn 2/3 av det norske folk ikke oppsøker noen form for teater og antakeligvis ikke en gang er interessert i teater. Det burde derfor være en alvorlig vekker at 75 % av befolkningen i Oslo ikke vet at det finnes teater i byen. For de aller fleste er Nationaltheatret bare en stasjon på T-banen.

I stedet for å bruke tid og energi på interne diskusjoner, burde alle som mener at teater er viktig samles om hvordan vi kan gjøre teatret relevant i vår tid.

Ingressfoto fra kampen mellom Vålerenga og Brann på Ullevål stadion: Inge Wallumrød Fra Kinnaspelet: Arne Stubhaug