Adam and Eve, Festspillene i Bergen 2015. Foto av Thor Brødreskift

Ukontroversielt om kvinneundertrykking

KRITIKK: Adam & Eve – a Divine Comedy er et viktig forsøk på å lage opera som er samtidsrelevant både i form og innhold, men bidrar den til økt bevissthet rundt undertrykking av kvinner? Les Rudolf Terland Bjørnerems anmeldelse.

Adam & Eve – A Divine Comedy er noe såpass sjeldent som en politisk kammeropera. Temaet er kvinneundertrykkelse og menneskerettigheter og skaperne har tatt utgangspunkt i Dante Alighieris Den guddommelige komedien for å utforske temaet. Det er hovedsakelig verkets andre del som benyttes. Her eskorteres Dante av poeten Vergil oppover skjærsildsberget eller purgatoriet, etter å ha vært gjennom helvetes ni sirkler. Bergets syv trinn tilsvarer de syv dødssyndene som må overvinnes for å nå opp til paradis og motta Guds nåde. I Adam & Eve er dødssyndene brukt som utgangspunkt for å beskrive forskjellige former for vold mot kvinner. Grådighet tar opp økonomisk vold, lyst tematiserer kjønnslemlestelse, misunnelse diskuterer besløring, og så videre. «Renselsen» har ikke som hos Dante et klart mål i form av paradiset, men gjennom programteksten blir det likevel tydelig hva det er skaperne ønsker å oppnå: «en større forståelse av hvordan kvinner og menn kan leve sine liv uten å være styrt av mytologisk overtro, voldelige gudeskikkelser og utdaterte, undertrykkende religiøse påbud.»

Gud på tiltalebenken
Logen er for anledningen utformet som en rettssal. Publikum er plassert i båser i midten og på sidene av rommet. Foran oss sitter sangerne på rad bak et langt bord, og bak dem igjen står en talerstol. Både regien og utformingen av rommet er ryddig og symmetrisk. Det eneste som bryter er at det er hengt opp en rekke bannere langs veggene. Bannerne har slagord og sitater fra den feministiske bevegelsen. Jeg oppfatter imidlertid flere av dem som tvetydige. De er utformet i en 70-tallsstil som gjør at de kan tolkes som ironiske, samtidig som det stort sett virker som om forestillingen tar dem på alvor. Denne tvetydigheten gjenspeiler kanskje forestillingen forhold til feminismen generelt. Den forholder seg nemlig i liten grad til feministisk teori og praksis, men tar snarere utgangspunkt i menneskerettighetene og mer generell humanisme.



 

I rettsalen skildres og diskuteres de forskjellige formene for vold mot kvinner. Skildringene er det primært de tre kvinnelige sangerne (Eir Inderhaug, Ingebjørg Kosmo og Marianne E. Andersen) som står for, med utgangspunkt i dokumentarisk materiale og statistikk. De tre mannlige sangerne (Håkon Kornstad, Frank Havrøy og Olle Holmgren) kommer med reaksjoner, hovedsakelig i form av forvirring og ros av kvinnen kombinert med forsvar for sin egen privilegerte posisjon. Her blir blant annet Dantes poetiske hyllester av kvinnen brukt. Mennene får støtte av Gud (Anders T. Andersen) som er tilstede som en stemme som siterer sentrale tekster fra jødedommen, kristendommen og islam. Mens alle de andre rollene er tilstede på scenen, når Gud sine utdrag oss som en allestedsværende stemme spredt fra høyttalere rundt omkring i rommet. Gud får en motstemme i  Vergilia (Tora Augestad), en kvinnelig versjon av Vergil som er både ledsager, dommer og debattant. I tillegg til at hun bidrar til skildringene av kvinneundertrykkelsen er det primært utdrag fra menneskerettighetene som danner tekstgrunnlaget hennes, og disse kontrasteres særlig opp mot Gud og hans utsagn. 

Barokk, kabaret og samtidsmusikk
Komponist Cecilie Ore har bakgrunn i den modernistiske samtidsmusikken, og har særlig hatt nærhet til den elektroakustiske tradisjonen. Men i Adam & Eve henter hun også impulser fra tidligmusikk og (amerikansk) kabaret, og kombinerer dette med sin egen stil. Hun er riktignok sparsommelig med bruken av disse elementene, og musikken har et rent og enkelt men dermed også direkte uttrykk. Ikke minst besetningen bidrar til dette. Utover de sju sangerne er det kun tre musikere på scenen;,perkusjonistene Teodor Berg, Bjørn Skansen og Marius Søbye fra ensemblet SISU. Likevel rommer musikken store kontraster, blant annet i vekslingen mellom lavmælte teksturer og voldsomme utbrudd i perkusjonen, og mellom solostemmer og kor hos sangerne. Stemmene og perkusjonen utfylles også av lydeffekter laget av Cato Langnes og en snutt med programmerte strykere. Ore samler etter min mening disse forskjellige stilreferansene, instrumentene og sangerne overbevisende inn i operaformen. Muligens peker hun her fram mot en vei videre for operaformen som sådan. Ved å ta i bruk forskjellige stiltyper ut fra betydningen de kan få i møte med teksten, heller enn komponere ut fra et streng estetisk ideal, unngår hun to utfall som ellers synes å prege mye samtidsopera: At den enten forholder seg ironisk eller ignorerende til operatradisjonen, eller at musikken overstyrer teksten og operaens øvrige elementer.

Samspillet mellom musikk og tekst gir flere steder gode eller i det minste interessante effekter. Kombineringen av Dantes tekst med et kabaretaktig uttrykk avvæpner og latterliggjør det mannlige blikket. Noe av samme skjer også under delen om grådighet hvor mennene svarer på krav om lik lønn for likt arbeid først med «but we love you so much» etterfulgt av «but you are so cute». En sekvens i delen om lyst gir også en spesiell effekt. Her får detaljerte beskrivelser av forskjellige typer kjønnslemlestelse en humoristisk eller burlesk form. Spesielt når Vergilia beskriver de helsemessige konsekvensene med en energisk melodi må flere i publikum trekke på smilebåndet, samtidig som det er vanskelig å ikke la det grusomme innholdet synke inn. Det føles helt feil å le av et slikt innhold, men kanskje åpner nettopp denne følelsen for at vi tar tematikken til oss på en mer grunnleggende måte. Det absolutte høydepunktet kommer for meg helt i slutten av denne delen, hvor Cecilie Ore har komponert en vakker og lyrisk sang. Tonespråket minner her om renessanse- eller middelaldermusikk. Vergilia synger definisjoner av ord som kjærlighet, tiltrekning, følelser og lyst på en rørende måte, men blir igjen og igjen avbrutt av Gud som blant annet forsvarer israelittenes rett til å forsyne seg av sine fienders eiendeler etter at de har utslettet dem, inkludert deres kvinner og barn. Delen skildrer på en vakker måte hvor vanskelig det er for kjærligheten (inkludert den erotiske) å blomstre i et voldelig og undertrykkende miljø.



 

Stillestående storform
På tross av de vellykkede enkeltdelene opplever jeg at operaens storform blir statisk. Stykkets forskjellige deler baserer seg på mer eller mindre det samme tonespråket og denne sykliske formen gjør at materialet uttømmes utover i forestillingen. Dette forsterkes av at tekstens oppbygging og forhold til musikken også gjentar seg, slik at det er mange lignende argumenter som framføres på relativt like måter. Spesielt konfrontasjonene mellom Vergilia og Gud, og mellom kvinnene og mennene bærer preg av dette. Utover i stykket får jeg dermed en følelse av at jeg allerede har hørt dette før og at utviklingen blir forutsigbar. At musikernes prestasjoner er gjennomgående overbevisende, og at spesielt Tora Augestad briljerer i den bærende rollen som Vergilia, klarer likevel ikke å motvirke denne effekten.

Kritikken av de andre
Operaens uttalte målsetning møter også på problemer. Cecilie Ore har beskrevet den som en feministisk opera, og i programteksten står det at operaen har som mål å bidra til å «provosere frem en større bevissthet rundt alle mer eller mindre skjulte fordommer og forakt som bidrar til vold mot kvinner». Likevel berører ikke det aller meste som operaen tematiserer oss i publikum direkte, og jeg tviler sterkt på at noen lar seg provosere av operaens budskap, forstått som at den type vold som skildres må opphøre. Grunnen til dette er at Adam & Eve heller enn å vise sammenhengene mellom forskjellige former for kvinneundertrykkelse i forskjellige land primært dreier seg rundt det jeg oppfatter som en ganske enkel kritikk av de andre, de religiøse fundamentalistene der ute. Spesielt er det den islamske fundamentalismen som impliseres. Selv om dette ikke blir eksplisitt sagt i operaen – og selv om vel så mange av Guds utdrag er hentet fra Bibelen som fra Koranen – gir det store fokuset på tema som vi i dag primært knytter til politisk islam denne virkningen. Dette gjelder blant annet kjønnslemlestelse, besløring og voldelig straff av kvinnelig seksualitet, temaer jeg ikke oppfatter som lite eksponert i samfunnet vårt, snarere tvert i mot. Disse temaene knyttes i liten grad opp til former for diskriminering som finnes i dagliglivet og som tematiseres av kvinnebevegelsen her til lands. De temaene som dukker opp som har mer direkte relevans for det norske samfunnet, som likelønn og fordeling arbeid og eiendom, opplever jeg at fjernes fra vår politiske virkelighet ved at de knyttes så sterkt til religion. Det samlede resultatet er at store deler av Adam & Eve kan oppfattes mer som en humanistisk kritikk av religion generelt og politisk islam spesielt enn som en feministisk kritikk av en mannsdominert verden. Kort sagt opplever jeg ikke at operaen klarer å gi et (selv)kritisk blikk på vårt eget samfunn.



 

Enkle valg
Noen av valgene i Adam & Eves oppbygging blir litt for enkle, spesielt med tanke på den ekstremt ambisiøse målsettingen. Kontrasteringen mellom mange tusen år gamle religiøse tekster med utvalgte deler av menneskerettighetserklæringen gir i liten grad innsikt i en situasjon hvor religion i mange tilfeller kan bidra til økt respekt for menneskeverd like mye som land som bekjenner seg til menneskerettighetene kan gjøre grove menneskerettighetsbrudd. Jeg ble heller ikke verken særlig overrasket eller sjokkert over innholdet i de religiøse tekstene. At disse flere tusen år gamle tekstene reflekterer et foreldet syn på kjønn og seksualitet burde være gammelt nytt. På samme måte opplevde jeg ikke at konfrontasjonen mellom overdrevne kvinnelige og mannlige posisjoner bidro til forståelse for en virkelighet hvor menn like gjerne kan være pådrivere for likestilling som kvinner kan bidra til å opprettholde undertrykkelse, eller hvor kjønnsidentifisering eller seksualitet kan være like mye grunnlag for diskriminering som biologisk kjønn.

Faller mellom to stoler
Adam & Eve klarer ikke å provosere siden volden den skildrer ikke er kontroversiell blant publikummet den når. Det finnes i liten grad personer i den norske politikken som er villige til å forsvare den volden som skildres. Jeg oppfatter også disse temaene som godt eksponert. Samtidig gjør den lite for å skape en forståelse av hvorfor folk utøver denne typen vold mot kvinner, og hvorfor denne type holdninger fortsatt kan finnes. Den makter altså verken å provosere eller å opplyse. For det meste serverer den ferdig tilberedte konklusjoner som for de fleste verken vil være nye eller utfordrende, og det er kun unntaksvis at det i spenningen mellom musikk og tekst åpnes rom for refleksjon og kritiske spørsmål. På tross av at den representerer et viktig forsøk på å lage opera som er samtidsrelevant både i form og innhold, tror jeg ikke Adam & Eve oppnår det målet det selv har satt seg: å bidra til økt bevissthet rundt undertrykking av kvinner.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER