Foto: Anne Liv Ekroll / NRK

Tre spørsmål til NRKs Marius Hoel

I sitt forsvar for NRKs prioriteringer henviser kulturredaktør Marius Hoel til en stor satsing på kulturkritikk som for musikkfeltet er vanskelig å få øye på. 

DEBATT+
NRK og musikken

I svaret til Hilde Halvorsrøds kritikk av P2 kommer NRKs kulturredaktør Marius Hoel med den samme oppfordringen som han ga kulturredaktør i Vårt Land, Arne Borge, tidligere i år: Sjekk ut nrk.no/anmeldelser. Hva skjer om man gjør som han sier?  Kan det hende at Hoel har rett, at vi leser NRKs innsats for kulturkritikken vrangt, at det tross alt skjer en del på nettsiden deres for anbefalinger og anmeldelser? Jeg liker musikk, og jeg forsøker å følge nokså godt med på det som skrives rundt omkring. Det ville være overraskende, men ikke utenkelig, om det lå masse stoff jeg ikke kjente til ute. Siden Hoel liker å peke på stoffmengde heller enn redaksjonell plassering i svarinnleggene sine, er det kanskje et ærlig utgangspunkt å telle det jeg fant der.

I løpet av 2020 er det, under musikkfanen på siden, postet 34 ulike saker (inkludert én dobbelposting  av en Dagny-anmeldelse):

6 av Eystein Sandvik – én sak med klassiske juleanbefalninger, én plateanmeldelse, to operaanmeldelser og tre konsertanmeldelser.
2 av Shana Fevang Mathai – begge plateanmeldelser.
25 av Espen Borge – 20 plateanmeldelser og 5 konsertanmeldelser.

Så du kan kanskje ikke forvente å lese en musikkanmeldelse hver eneste uke, men det er ikke fryktelig langt ifra i 2020.

Espen Borge, som utenfor det klassiske musikkfeltet er så dominerende at han for tiden må finne seg i å bli kalt “NRKs musikkanmelder” (på samme måte som NRK totalt holder seg med én designert “kulturkommentator”), er en habil skribent med et umulig stort område å dekke. Det er tydeligvis ikke jobben hans å gjøre det heller. Ser man på hans anmeldelser i 2020, finner man et mer eller mindre treffsikkert utvalg av årets største poputgivelser, norsk og internasjonalt. Utover dét tegner det seg et bilde av en skribent som er tydelig på hvor grensene for interesse- og kompetansefeltet går. Sånn bør det være, det er ingen av de tre anmeldernes feil at de hvite feltene på kartet, både her hjemme og der ute, er gigantiske.

Hvor man skal starte? Hip hop finnes knapt (P3 lager låtfokuserte “best akkurat nå”-lister hvor det er bidrag fra flere gode skribenter, der er bildet noe annerledes – men for én gangs skyld er det ikke P3 diskusjonen handler om nå).

Dekning av store områder mange musikkinteresserte kan finne på å identifisere norsk musikkliv med, som metal og tungrock, jazz og omegn, åpen klasse, samtidsmusikk, elektronisk musikk, folkemusikk, både fra Setesdal og Senegal, er totalt fraværende. Barnemusikk finnes ikke.

I boomer-hjørnet kan vi konstatere at Bob Dylan ga ut en oppsiktsvekkende god plate i år uten at det kom på radaren. I Norge gjorde veteraner som Ole Paus og Åse Kleveland det samme. Sånn kan man fortsette å lete, fra Staysman til Stockhausen og tilbake igjen – jeg skjønner virkelig ikke hvilken synsvinkel man skal anvende, bred eller smal, for at det der i det hele tatt skal begynne å se bra ut.

Jeg vet ikke hva jeg krever heller, egentlig. Men dette er del av en “ny, bred satsing på kulturanmeldelser”, skriver Hoel. Gjennom sakene vi finner her klarer NRK “å løfte kulturkritikken frem til langt flere enn tidligere”. Det kan godt hende om man ser stort på det – satsingen han snakker om inneholder foruten musikk filmer og serier, spill, podcast-anmeldelser, litteratur og scenekunst. Jeg har tre spørsmål:

  1. “Ny satsing” er et diffust begrep. Når startet den, hvor langt er dere kommet og hva kan vi håpe på fremover?
  2. Mener du at satsingen på musikkanmeldelser kan karakteriseres som “bred” til nå?
  3. Når du sier at dette stoffet når ut til “langt flere enn tidligere” – er det en beskrivelse som også stemmer om du bare teller opp musikkstoffet, eller er det andre områder som står for økningen i lesertall?

Det siste er en ærlig sak, altså. Ingen i musikkfeltet eller kulturjournalistikken bør diskutere disse tingene uten å innrømme at musikkanmeldelser har klart overgangen til nettaviser og strømmevirkelighet fryktelig dårlig. Ikke kvalitativt, nødvendigvis – som før skrives det bra og dårlige tekster. Men i Norge har to av de tre største avisene, VG og Dagbladet, åpenbart innskrenket mengden kraftig etter at store musikkutgaver ikke lenger solgte ekstra aviser og annonser, og etter at alt annet enn anmeldelser av meget svære artister og konserter oppnådde svært lave lesertall på nett. Der forsvant en stor og viktig del av maskineriet, i løpet av noen få år. NRK trenger ikke å forholde seg til de to første faktorene, men det er ikke vanskelig å se for seg at den siste har hatt noe å si for prioriteringene, at lesertall på nett som for anmeldelser til tider har vært grotesk lave har gjort at det rett og slett virker mest forsvarlig, mest fornuftig å flytte ressursene – selv i NRK tross alt begrensede – over på noe annet.

Er det i så fall greit? Det kan faktisk hende. Men da må folk som er ansvarlige for stoffet snakke ærlig om akkurat det. Så lenge jeg kan huske har absolutt alle nyheter om ned/omprioriteringer, blitt presentert som gode nyheter, og som et ledd i en eller annen gigantisk satsning som ikke minst alltid krever at man tar hver eneste flate NRK har gående til enhver tid i betraktning.

Hovedproblemet for Marius Hoel i diskusjonen vi kan lese på Scenekunst, er at P2 er målestokken veldig mange lyttere og kulturinteresserte ønsker å vurdere NRK Kultur etter. Så godt som alle andre kulturmedier i Norge skulle gjerne hatt problemet P2 har i dag. De representerer et utvalg, et samlet bilde, som mange folk legger stor betydning i. Det hadde gitt mer mening for NRK å omdøpe all “voksen” kultursatsning statskanalen har å by på til “P2”, etter P3s eksempel, enn å kreve at folk tar hver bidige dab-kanal, hver nett-feature, podcast og kultursak, i betrakting når de simpelthen prøver å si noe om medie-opplevelsen de faktisk har.

Man må se for seg at NRK kunne prioritert annerledes. Man må kanskje til og med se for seg hvordan de kunne gjort det. På det musikkjournalistiske feltet er en del ting åpenbart: Om de hadde satt en brøkdel like mye pris på musikkanmeldere som de for eksempel gjør på utviklere, kunne statskanalens fryktede/elskede/respekterte/forhatte/latterliggjorte anmelderkorps utgjort ryggraden i norsk skriftlig musikkoffentlighet i dag.

Det går ikke et år uten at en flate for musikk-kritikk forsvinner i en eller annen avis, og for hver gang det skjer er det en hørbar stemme fra et allerede litt skrantent blandakor som forsvinner. For øyeblikket oppfører NRK seg som en hel rekke som ikke gidder å møte opp på tirsdager. Om de hadde prøvd dette for lenge siden, ikke å nødvendigvis dekke all musikk, men all slags musikk, hadde det over tid forsterket så godt som alle små musikalske deloffentligheter vi har her til lands.

Forhåpentligvis hadde det ført til at de hadde dyrket fram gode penner også, som utviklerne jeg gjorde et litt billig poeng av i sted kunne forsøkt å få til noe med. For det er den andre tingen: Avisene som var avhengige av å få det til på nett, har i stor grad måttet si fra seg bredden/dybden i musikkdekningen. De som har sett nytten eller verdien av å satse på musikk er, med unntak av iTromsø, hovedsakelig papirorienterte pressestøttede aviser.

Åpenbart kunne NRK spilt en unik rolle i å eksperimentere med det klassiske kulturjournalistiske stoffet, som anmeldelser, på nett. Dette er klassisk middelkulturelt stoff, og i Norge er NRK middelkulturen. Det kunne vært foregangsmediet, som fortsatte å prøve ting ut der hardt pressede aviser ikke hadde ressursene. Jeg sier ikke at de måtte, jeg sier at de kunne, jeg sier at det ikke har skjedd og jeg sier at folk som snakker på vegne av NRK for guds skyld ikke må hevde det motsatte.

All misnøye over norsk kultur vil gravitere mot Marienlyst. Sånn er det når du er størst, du vil få skylda for alle tingene du gjør, alle tingene du ikke gjør, alt du glemmer og en del ting som kanskje ikke burde vært din oppgave i utgangspunktet. I den kryssilden ser jeg for meg at det er lett å tenke at kritikerne ikke ser kompleksiteten. I et mediehus som breier seg utover så mange flater som NRK gjør, er det tydeligvis lett å kreve at folk skal forsøke å ta inn hele bildet, finne fram sin kanal, før de retter skarpt skyts. Men når man faktisk gjør som Hoel vil, blir man henvist til noe som, på musikkfeltet, knapt kan kalles et forsøk: 34 saker i hele 2020. En produksjon som, selv etter et tiår med påstått fremdrift i NRK Kultur, selv etter et tiår med blodbad i den kommersielle delen av mediebransjen, er nødt til å stille seg et godt stykke bak i køen, bak aviser, tidsskrifter og enkeltpersonsforetak som på ulikt vis tross alt gjør sitt beste, når året oppsummeres. Det er utilgivelig slapt.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER