Teatrets dommere

Årets nominasjoner til Heddaprisen favner ganske bredt, og mange teatre og steder er representert. Tidligere kulturredaktør og teaterkritiker i Bergens Tidende, nå skribent i Dag og Tid, Jan H. Landro er i år juryens talsperson, og han snakker med oss om juryens arbeid og årets mange nominasjoner i ulike kategorier.

Kan du si litt om Heddajuryens arbeid?

Vi er i utgangspunktet syv personer i juryen, men på grunn av sykdom og den slags er vi blitt litt færre dette året. Alle sammen reiser vi land og strand rundt, og jeg vil anta at hvert eneste medlem av juryen har sett godt over 100 forestillinger. Vi ser selvfølgelig alt på institusjonsteatre og regionteatre, men vi har også for lengst oppdaget at det skjer mye spennende i de frie gruppene også, så vi prøver å dekke det i størst mulig grad. Så har vi våre jurymøter, der vi går igjennom hva vi kan sette strek over og hva vi kan sette strek under, og det vi setter strek under det blir med videre til neste runde, og kanskje helt til mål. Så i korthet er det den måten vi jobber på.

I fjor følte jeg at det var noen teatre som utpekte seg veldig. Trøndelag Teater og Det Norske Teatret fikk veldig mange av nominasjonene. Opplever dere at det er en større geografisk og institusjonell bredde i år?

Absolutt. Og noe av det som har gledet oss når vi har reist rundt i landet er hvor mye bra som blir laget mange steder, og kanskje også steder der du minst skulle vente det. Noe som jeg tror vil komme som en overraskelse på mange er det som heter Østfold Kulturutvikling. Hvor mange har hørt om dem? De har nå nominasjoner fra to forskjellige oppsetninger. Hadde du spurt til og med relativt godt orienterte mennesker i teater-Norge er jeg ikke sikker på at de hadde visst hva dette var for noe.

Er det et godt argument for at Østfold Kulturutvikling at de skal få regionteaterstatus der? De jobber jo for det.

Det var ikke jeg klar over. Nå er jeg usikker på hvor viktig det er med den regionteaterstatusen, men hvis det er en ordning som fremdeles skal opprettholdes kan det jo virke som om Østfold er godt kvalifisert.

Hva betyr denne balansen i geografi og mellom institusjoner og fritt felt for juryen når dere arbeider? Tenker dere bare kvalitet eller tenker dere at dere skal ha en viss bredde?

Den balansen betyr veldig lite. Det vil du jo se hvis du ser på fjorårets nominasjoner, eller for den del året før det igjen. Samtidig er det sånn at det egentlig er umulig å sammenligne mange oppsetninger laget på så forskjellig vis og med ulike ressurser. Hvis det da er sånn at den ene like gjerne vært nominert som den andre, da kan det hende at vi tenker som så at det går an å legge litt vekt på at her er et teater som jobber med mindre ressurser, og som likevel får til et så godt resultat, og det er prisverdig i seg selv, eller i hvert fall nominasjonsverdig.

I innledningen din på pressekonferansen i dag snakket du om at veldig mange av forestillingene dere har sett i år er basert på romaner. I fjor ble det mye debatt omkring scenetekstnominasjonene, men i år er alle nominerte originaltekster for scenen. Kan du si noe om hva slags tekster som er nominert til denne kategorien i år?

Ja, det er snakk om at 38 til 40 oppsetninger er basert på romaner eller andre litterære forelegg. På egne vegne vil jeg si at jeg synes det er altfor mye. Juryen mener for så vidt også at det er klart i overkant, men det betyr ikke at vi ikke har vurdert den typen tekster på lik linje med andre. Og jeg kan jo fortelle at da vi gikk siste runde for å bli enige om de tre nominerte i hver kategori var det saktens kandidater som nettopp bygget på romaner, men da vi falt ned på disse tre nominasjonene var vi enige om at det var de beste tekstene, uavhengig av om de var originaltekster for teater eller ei, men at det var originaltekster var vi egentlig veldig tilfreds med hele juryen.

Har det vært lettere å finne ungdomsforestillinger å nominere?

Ja, det har vært veldig lett. Vi har hatt mange godt kvalifiserte, så det har vært vanskelig å velge, for der er det et høyt nivå. Det lages mye spennende, der lages mye nytt, så det er ofte en glede å se ungdomsteater, og når det i tillegg er slik at her er forestillinger som i utgangspunktet har akkurat like sterk appell og relevans for voksne som for unge da er vi glade.

Er det et mål?

Nei, det viktigste er at de oppleves som relevante for unge, men det er definitivt ikke et minus at de også sier noe til voksne, og kanskje også går inn på en ungdomsproblematikk som voksne også burde være opptatt av. Så der kan det faktisk oppstå en kommunikasjon mellom generasjoner, og hva er vel bedre enn det?

To av de nominerte til Årets forestilling er musikkteater. Er det et felt dere har sett mer på?

Da vil jeg minne om at fjorårets vinner var musikkteater. Men altså, hvis musikken brukes godt og virkelig er en integrert del av forestillingen oppleves det ikke som bare musikkteater, så, nei, det var ikke veldig stor debatt blant oss om det at et par av disse er musikkteater.

Så det burde ikke vært en egen kategori?

Nå finnes det jo en egen pris for musikkteater som vår jury ikke har noe med, men vi tenker sånn at skal vi se alle forestillinger, ja, da ser vi alle, og vurderer alle ut fra samme forutsetninger.

Har dere sett noen utviklingstrekk i alt teatret dere har sett i Norge i 2018/2019

Nei, det er altså dette med en økning av tekster basert på romaner eller litterære forelegg. Den er tydelig. Vi ser også at det ser ut til å ha blitt et mer utstrakt samarbeid mellom ulike teatre. Ellers er det ikke lett å se fra et år til det neste fordi det kan være endringer som beror på tilfeldigheter, så skal man se etter en tendens må man se det over lengre tid