Teaterhierarkiets (u)muligheter

Jeg er også en eks-student i scenetekst på KhiO. Og var i likhet med Skolseg svært kritisk under flere perioder av studiet. Som jeg også var da jeg studerte på Blindern, uansett hvilket fag jeg tok. Jeg tenker på det som normalt og sunt at en student er skjerpet og kritisk til det som former en, til autoriteter som presenterer en måte å tenke og arbeide på, ja til et helt skolesystem. Men samtidig være mottakelig for å ta imot det ethvert studiet kan gi for å utvikle seg. I kritikken fra Holte/Skolseg (Scenekunst.no 9.9.15) synes jeg det blir for svart-hvitt. Og hvis jeg kan sammenligne en kunstinstitusjon med Universitetet i Oslo, har jeg opplevd KhiO som mye mer formelig og bevegelig, utfra hva jeg selv har investert og forsøkt å påvirke.

Dessverre opplever jeg kritikken fra Holte og Skolseg som et ensidig bilde av ”lærere som nekter å gjøre noe med tingenes tilstand og de uskyldige studentene”. Og det er vanskelig å vite akkurat når de snakker for begge studier eller om noe av kritikken for eksempel bare gjelder koreografi. Master i scenetekst er som Stene påpeker (Scenekunst.no 17.9.15) et nyoppretta studie, noe jeg hadde i bakhodet hele tiden, der jeg blant mine to medstudenter hadde mulighet til å være med å forme studiet. På godt og vondt. Det var både en gave og en tyngende oppgave å forsøke å bevege et system som til tider virker så ”inngrodd og inneforstått, og på sitt verste bare selvgodt”. Og da tenker jeg ikke på linjen for scenetekst, men på hele Teaterhøgskolen, på hvordan de ulike linjene virker internt overfor hverandre. Det var i møte med de andre linjene, og i møte med teknisk avdeling, at problemene meldte seg for min del. Da ble det tydelig hvilket hierarki, rollefordelinger og posisjoneringer som eksisterte. Strukturer og tenkning blant annet omkring tekst og teater ble synlig og ofte tatt for gitt.

Jo mer jeg tenker på viktigheten av en kritisk masse, slik rektor påpekte (Scenekunst.no 15.9.15) skulle kullet bestått av fem og ikke tre studenter. For selv om det selvfølgelig er mye å kritisere en utdannelsesinstitusjon for, og at Holte/Skolseg etterlyser noe som kanskje ville gagnet enhver elev, ble det for lett en sytekultur blant oss studenter for alt vi ikke synes stemte og der vi ikke fikk gjennomslag for det vi ville. Men hvordan trodde vi det skulle bli? Med scenetekst som en ny fordypning, som krever sin plass og deltakelse, innenfor et så etablert fagfelt på Teaterhøgskolen– selvfølgelig skjer det store omveltninger når en dramatiker kommer inn på linje med regi og skuespill og har andre begreper, arbeidsmetoder og forskningsbehov som gjør at det å jobbe frem en forestilling ikke kan være nøyaktig det samme lenger.

Så heller enn flere internasjonale gjester, ville jeg ønsket meg et bedre samarbeid og en utvidet samtale på tvers av profesjonene mellom scenetekst, regi og skuespill. Det er i utvekslingen mellom disse fagfeltene at det viktige teaterarbeidet sto på spill for min del. Og det har vært utfordrende i flere samarbeidsprosjekter for oss studenter på tvers av linjene. Men det var vanskelig å lokalisere nøyaktig hvor problemet lå, eller hvem som hadde skylden når samarbeidsprosesser virket uløselige: Var det hos meg som skulle håndtert situasjonen annerledes? Var det mangel på teori eller et felles begrepsapparat? Internasjonale forelesere? Registudenters eller veilederes holdning? Skuespillerens forventning til karakterutvikling og logikk?

Jeg kan ennå ikke peke på bare ett menneske, eller én profesjon, som har skylden for en vanskelig studiesituasjon. Jeg opplever det mer som et nett av bevisste og ubevisste holdninger og avgjørelser – jeg har nesten lyst til å si ritualer – som spilles ut hver dag på KhiO. Og som jeg går ut fra gjenspeiler mye av teateret utenfor også. Jeg tror jeg synes kritikken til Holte/Skolseg er vanskelig nettopp fordi jeg ikke opplevde at problemet under studietiden var mangel på å være i takt med et globalt teaterfelt, heller ikke at det finnes ett svar eller ett sted der manglene på KhiO kan plasseres. For selv om det er et strukturelt problem, så er det også en daglig dynamikk mellom kolleger og studenter på tvers av profesjonene som er med på å opprettholde eller bryte mønsteret. Et mønster jeg opplevde at vi scenetekststudenter både opprettholdt, men også brøt på avgjørende måter. Og jeg må jo bare innrømme at Stene har rett i at våre lærere også har vært frustrert over de samme tingene som oss studenter, og at de har uttrykt mye av den samme kritikken. I tillegg opplevde jeg at vi studenter kunne komme med hard, utilslørt kritikk, og om ikke noe ble endret der og da, fikk vi si hva vi tenkte. Ja, jeg synes tvert om at alt for mye av tiden gikk på å kritisere, mer enn å undersøke ulike måter å utvikle scenetekst på.

For min del er det både sinne og takknemlighet knyttet til studietiden på KhiO. Jeg har vært mye frustrert og forbanna, men kanskje førte det også til at jeg tok noen valg i forhold til den dramatikken jeg vil skrive og hvordan jeg vil jobbe med den. Og selv om jeg har opplevd motstand og seighet i systemet, har jeg på det samme studiet og særlig mot slutten, opplevd det motsatte: Muligheter, raushet, romslighet, forståelse og lydhørhet, at jeg hadde veiledere rundt meg som åpnet dører og lot meg jobbe med det jeg ville, på den måten jeg ville og med de menneskene jeg ville. Jeg har også opplevd veiledere som har endret seg underveis, som har beklaget feil de synes selv de har gjort, som har etterspurt kritikk, og som åpent har diskutert hva de vil gjøre annerledes med neste kull.

Det viktigste stedet jeg ser størst endringspotensiale, er det Stene og Tønnessen er inne på i kommentarene som fulgte Stenes innlegg: Studenters og pedagogers selvforståelse. Hvem vi opptrer som i kraft av profesjonen vår, og hvordan de ulike forholder seg til de andre profesjonene når vi kommuniserer og samarbeider kunstnerisk. Jeg tror vi undervurderte den selvforståelsen, eller dynamikken, som smitter over og påvirker muligheter for hvordan vi dramatikere jobber sammen med skuespill og regi. Under seminaret som vi studenter arrangerte på Nationaltheatret, der vi kritiserte hierarkiet mellom regi, skuespill og scenetekst, fikk vi også det slengt fra salen: At vi skulle være takknemlige som gikk på studiet. Og vedkommende har rett, tenker jeg i ettertid, men det betyr ikke at det ikke trengs kontinuerlig en kritisk omgang med hvordan vi jobber og hvilke forutforståelser og forventninger vi jobber under – om hva teater skal være, hva scenetekst eller et studieforløp som Holte/Skolseg særlig påpeker, skal være.

Når Tønnessen skriver at hennes erfaring er at dramatikken (eller, hun skriver dramatikerne) blomstrer i møte med en klar og gjennomtenkt regi, kan man like godt snu på det: Regien blomstrer i møte med en klar og gjennomtenkt tekst. For meg var dette noe av det viktigste vi diskuterte i løpet av studietiden: Hva er en god regi for akkurat denne teksten? Hvilke ulike lesestrategier har regissører og skuespillere på en tekst som ikke automatisk gir seg til scenen? Her føler jeg som student at jeg har oppdaget noe viktig tross alle strukturelle, relasjonelle og personlige hindringer underveis.

Jeg føler meg heller ikke bortskjemt, men jeg er privilegert som en av tre studenter på et masterstudie. Og takknemlig for alt jeg har lært av mine medstudenter, regissører, skuespillere og veiledere selv om jeg for det meste ikke har delt samme smak, tenkning eller arbeidsmetode. Jeg kan ikke annet enn å innrømme at jeg har lært enormt mye av egne og andres feil, og av teaterhierarkiets (u)muligheter i de to årene som masterstudent på scenetekst. Et studie som allerede har endret seg så mye at kullet som nå går, begynte med en annen lærdom enn oss.