Oslo Nye Teater

Teater med forbehold

KOMMENTAR: – Styreleder Jan Erik Knarbakks kronikk gjør meg usikker på om Oslo Nye Teaters styre forstår hva slags menneske de trenger i lederstolen, skriver redaktør Hild Borchgrevink.

I dag er det avholdt styremøte i Oslo Nye Teater i prosessen for å ansette ny teatersjef.

I følge teaterkritiker Therese Bjørneboe i dagens Aftenposten står valget mellom to søkere, svenske Anders Aldgård og danske Kim Bjarke. Norske Kjersti Horn har lenge vært med i prosessen, men er i følge kommentaren nå vraket.

Styreleder Jan Erik Knarbakk har en kronikk på trykk i Aftenposten i dag som også er sendt hit til Scenekunst.no i en lengre versjon.

Ordbruken i kronikken kan gi inntrykk av at intensjonen med den er å berede grunnen for valget av en teatersjef som med stor grad av sikkerhet kan øke teatrets egeninntekter. Sett isolert er det ukontroversielt. Teatret skylder fellesskapet som gir av skattepengene sine, å styre økonomien. I 2011 så regnskapet stygt ut, og teatret fikk klar beskjed av sin eier om at bunnlinjen måtte komme i balanse. For 2012 har nåværende sjef Catrine Telle, sikkert ikke uten kamp siden hun ikke vil fortsette, styrt skuta til et overskudd på 2,3 millioner kroner. Det fortjener hun ros for.

Men Knarbakks kronikk gjør meg usikker på styrets forståelse av hva slags menneske de trenger i lederstolen.

Litt skjematisk ser verdensbildet i Oslo Nye Teaters styre ut til å være delt i to. I den ene delen av verden finnes teater som trekker publikum og gir inntekter. I den andre finnes "de sjansene som egentlig kreves" og teater som er "kunstnerisk riktig". Denne typen teater gir underforstått ikke inntekter. "Oslo Nyes økonomi [er] nå for skjør til å kunne ta nevneverdig risiko. Det begrenser kunstnerisk armslag, dessverre," skriver styrelederen.

Hvis styret tror at ord som "begrenset armslag" og "dessverre" skal trekke til seg en teatersjef som skaper entusiasme og engasjement både inne i huset og ute i offentligheten, har de tapt på startstreken.

Det er forståelig at man kan bli trett av byråd Bjercke, som uten blygsel og uansett hva man kaster i hodet på ham, stadig selger økonomiske begrensninger som kreative muligheter. Men retorisk er det noe å lære av ham. En ny teatersjef på Oslo Nye får det ikke lett. Men han eller hun får to scener, et dukketeater, en hovedstad, noen-og-åtti millioner kroner og mange ansatte som brenner for jobben sin. Og den viktigste jobben, særlig i forhold til de ansatte, er ikke å begrense og beklage, men å engasjere og finne nye løsninger som kanskje verken styre eller Bjercke ennå har tenkt på.

Tydeligvis har i alle fall ingen av søkerne det nå står mellom i følge Aftenposten, klart å formidle et slikt engasjement til styret. I motsatt fall hadde ikke Knarbakk trengt å skrive apologi før ansettelsen blir offentlig.

Som Oslo-borger skulle jeg gjerne visst hvilke planer søkerne på oppløpssiden har lagt fram for Oslo Nye Teater.  Kjersti Horn har i følge Bjørneboe "lagt frem en imponerende modell for økt produksjonstakt, fleksibel bruk av hovedscenen og en idé om å gjøre Centralteatret til en barne- og ungdsomscene." Horn har også knyttet til seg Benny Fredriksson fra Stockholms Stadsteater som mentor. I følge Horn i et innlegg her på Scenekunst.no før jul, er Stockholms Stadsteater "et teater der medarbeidere møtes på like fot, som vektlegger nytenkning rundt produksjonsprosessen, fleksibilitet, bredde og nærhet til sitt publikum."

I Den kulturelle skolesekken ligger det ferdigproduserte, nye teaterproduksjoner for minst et Oslo Nye-budsjett i tippemidler hvert år. Hvis disse forestillingene kom ut av gymsalen og inn på en ordentlig scene, ville det gavne både publikum som fikk se dem, kunstnere som fikk spille dem flere ganger og den kunstneriske kvaliteten. Kvalitet er ikke absolutt, men uløselig knyttet til konteksten en forestilling blir presentert i.

På Rogaland Teater har de et stort barneteater. Når foreldre har sett poden i kostyme et par ganger og lært hvor døren og baren er, tar de med seg vennene sine for å se en annen forestilling. Når barneteaterbarn blir voksne, fortsetter mange av dem å se teater.

Barn og unge-kortet er på mange måter lett å trekke. Men vi andre fungerer ikke så veldig ulikt barn. Der det er armslag og engasjement, dit kommer vi.

Jeg vil våge påstanden at Oslo Nye Teaters viktigste kapital de nærmeste årene ikke er de hundrelappene de får for å spille en Broadwaymusikal som alle kjenner navnet på, slik at den kan selge til hele Østlandet gjennom annonser i avisen som folk ser på i to sekunder.

Den viktigste kapitalen til Oslo Nye Teater er menneskelig. Den er evnen til å få mange både innenfor og utenfor huset til å engasjere seg i hva et byteater kan være og komme med ideer til hvordan budsjettet kan holdes med størst mulig kunstnerisk og menneskelig gevinst.

Oslo Nye Teater trenger ikke en sjef som vil lage risikofritt og teflonbelagt greit og godt teater som alle kan svelge. De trenger en sjef som kan få mange mennesker til å tenke sammen og på tvers av sosiale, økonomiske og fysiske strukturer som finnes i dagens teaterhus.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER