Teater der publikum har hovedrollen

Stolene i teatrets amfi blir scenen; på et tidspunkt oppdager
jeg at stolene beveger seg, lager lyder og kommuniserer; vennskap,
nærhet, avstand. Heine Røsdal Avdal utforsker konvensjonene som
ligger i teaterrommet ved å rette oppmerksomheten mot publikum. Vår
kritiker, Elisabeth Leinslie, anmelder Some Notes Are på
Black Box Teater i Oslo.

Forestilling: Some Notes Are

Black Box Teater 11.4.2007

Koreografi, dans, video: Heine Røsdal
Avdal

Kunstnerisk assistent: Yukiko
Shinozaki

Lyd, dramaturgi: Christoph De Boeck

Lys, teknikk: Hans Meijer og Andries
Fluit

I all stillhet har danseren, koreografen og
videokunstneren Heine Røsdal Avdal i flere år figurert som en av de
mest fremtredende norske kunstnerne i den internasjonale
scenekunstverdenen. Avdal jobber tverrkunstnerisk innen den svært
åpne sjangeren performancekunst. I Some Notes Are finner vi
elementer fra både billedkunst, videokunst, dans, elektronisk
kunst, lydkunst og installasjonen.

Overraskende

Some Notes Are tematiserer og utforsker teaterrommets
konvensjoner, persepsjon og tilskuerens bevissthet om seg selv som
tilskuer. At verket er kategorisert som stedsspesifikk performance
av kunstneren selv, kaster oss rett inn i utforskingen av
teaterrommet og dets konvensjoner. For en stedsspesifikk
performance kjennetegnes nettopp av at den på en eller annen måte
tematiserer det rommet den spilles i. Det er sjelden denne formen
finner sted i blackbox’en, og tanken om det kan virke banal, men i
Avdals hender skapes det overraskende og underholdende perspektiver
som beveger vår oppmerksomhet mot selve teatersituasjonen.

Jeg blir usikker

Allerede i det vi kommer inn i scenerommet utfordrer Avdal vår
persepsjon. Inngangen er smal. Han og en stol stenger for oss, det
dannes kø og vi må snike oss rundt aktøren og stolen. Grepet skaper
romlig desorientering, og selv jeg, som ofte er på Black Box
Teater, blir usikker på rommets retninger. Hva som befinner seg bak
lerretet som dekker den ene veggen kommer derfor som en
overraskelse senere.

Sekvensen som følger er kort fortalt at Avdal
forflytter en mengde stoler rundt i rommet. Samtidig dannes et
lydbilde hvor kjente teaterlyder, som voiceover-stemmen som ønsker
oss velkommen og vennlig ber oss slå av mobiltelefonene, blandes
med lydene i rommet og elektronisk støymusikk. Med ett blir det bek
svart. Vi hører lyder fra en rolig menneskemasse. Når Avdal heiser
lerretet, kommer amfiet på teatrets hovedscene til syne. Og lydene
vi hørte får en konkret kontekst – det er tilskuere som sitter i
amfiet og venter på at forestillingen skal begynne. Vi bes om å ta
plass i de tomme stolene.

Stolene snakker

Gjennom hele forestillingen avdekkes stadig nye perspektiver som
omhandler tilskuerens relasjon til og bevissthet om selve
teatersituasjonen. Den stadig tilbakevendende bruken av stolene er
et godt bilde på dette. Stolene er av samme art som de vi sitter på
i Black Box Teaters amfi, de brukes live og i videoer. På et
tidspunkt oppdager jeg at stolene sakte, men sikkert,
menneskeliggjøres. De beveger seg, lager lyder, snakker og
kommuniserer. De blir personer som forteller om sosiale hendelser;
utstøtning, vennskap, nærhet, avstand. Som små forvillete barnlige
vesener vi kan kjenne oss igjen i, brukes altså publikumsstolene
til å rette oppmerksomheten mot tilskueren.

Vi blir hovedpersoner

Det er med andre ord ikke så mye scenen, men amfiet og publikum
som tematiseres i forestillingen. Derfor er dette heller ikke et
verk som er ment å betraktes i tradisjonell forstand. Her utspiller
det seg ingen handling, det er ingen fortelling som sies og ingen
karakterer å se. Det Avdal gjør med denne performancen er å sette
sitt publikum i en mental tilstand som forskyver sanseapparatets
fokus. Og dette kan han veldig godt, noen av oss har hatt gleden av
å oppleve denne siden av Avdals kunst i verker som for eksempel
Closer (2003) og Box with holes (2005). I Some
Notes Are
– tittelen forblir et mysterium for meg – blir vi
gjennom forskjellige formgrep gjort oppmerksomme på vår egen kropp,
vår væren i rommet og de andre tilstedeværende. Implisitt ber Avdal
oss slik om å ta del i og rette fokus mot teatret som sosial arena,
og gir oss på mange måter rollen som hovedpersonene i
forestillingen.

Some Notes Are hadde premiere på Kaaitheater i Brüssel i
Belgia 8.juni 2006. Forestillingen er spilt i Norge to ganger
tidligere på BIT-Teatergarasjen, under Oktoberdans 2006 og i januar
2007. Mer om Heine Røsdal Avdal: http://www.deepblue.be/index.php?lng=eng

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER