Liberate Tate. Sunflower. Tate Modern, September 2010

Ta pengene og løp? Private kulturpenger i Storbritannia

Mens norsk kulturliv diskuterer kunstnerøkonomi, sponsing og entreprenørskap, sliter kunstnere i Storbritannia etter de siste årenes dramatiske kulturkutt. Etiske dilemma blir en stadig større del av hverdagen når pengene skal komme fra private kilder, skriver Ragnhild Freng Dale.

Økt markedsretting av kunsten i Storbritannia er ikke et nytt fenomen, men kulturlivet har opplevd en markant forskjell etter forrige regjeringsskifte. Mellom 2010 og 2014 mistet Arts Council England over 100 millioner pund fra budsjettene sine. I følge professor Jen Harvie ved Queen Mary University i London har dette gått hardt utover frie kunstnergrupper[1]. I tillegg har lokale og regionale midler forsvunnet, teaterscener har mistet driftsmidler, og kulturlivet blir mindre og mindre villig til å ta sjanser eller sette opp kontroversielle verk. På tross av regjeringskoalisjonens ønske om økt filantropi og satsning på såfrø-ordninger, er det verken nok filantropi eller nok sponsing til å holde liv i kulturen som før. Flere av kompaniene som mistet støtten har måttet gi opp. Andre legger ned utdannings- og tilleggsprogram, og andelen ubetalt arbeid er økende.

Dette var bakteppet for en dagskonferanse med tittelen Take the money and run? An Event About Ethics, Funding And Art, som foregikk 29. januar i Toynbee Studies i London. Arrangørene var Live Art Development Agency, Artsadmin og Home Live Art, som alle arbeider med kunst- og kulturutvikling på ulike vis. I samarbeid med Platform London ville de skape et rom for å diskutere de etiske problemstillingene som oppstår når kunstnere og kulturorganisasjoner i økende grad blir bedt om å finne penger utenfor offentlige støtteordninger.

Kunst og autonomi
Programmet for konferansen tok for seg hva som skjer når kunsten blir mer avhengig av private bidrag og sponsorer, og hvordan kulturlivet kan kjempe mot kuttene i offentlig støtte. Initiativet var ironisk nok støttet av Art Council Englands Catalyst-program, som ble opprettet for å gjøre organisasjoner i kulturlivet flinkere til å hente inn private midler og såkalt ”diversifisere” sine inntektskilder[2]. Det ble påpekt av Harvie at slike program øker forskjellene i kulturlivet, fordi det først og fremst er etablerte og pengesterke grupper som har ressurser til å hente inn storstilt privat sponsing, men det var også andre spørsmål som presset på.

«Alle har følt seg låst i et etisk dilemma på et tidspunkt», sa Jane Trowell som åpnet dagen og introduserte bidragsyterne. Hun ledet også en interaktiv workshop, der deltagere fra salen fikk mulighet til å komme opp på scenen hvor de ble stilt ovenfor konkrete dilemma: ville du tatt i mot penger fra British American Tobacco? Coca Cola? Hva med Lidl? Den russiske regjeringen? Kulturrådet, Boots, eller kanskje avisen Daily Mail? Poenget med øvelsen var at ingen vet hvor grensen går før de møter den – og at i enhver organisasjon kan det oppstå konflikter hvis man ikke har jobbet med disse spørsmålene på forhånd. Etiske standarder og prosedyrer for fundraising krever at man vet hvor organisasjonen står.

Judith Knight fra ArtsAdmin fremhevet at Storbritannia er svært forskjellig fra USA, hvor de har lange tradisjoner for entreprenørtankegang, kronerulling og private penger i kunsten. Knight mener kulturlivet ikke uten videre må akseptere at dette er den eneste mulige modellen, og fortalte om What Next, som er et bredt samarbeid initiert av folk fra sentrale kulturorganisasjoner og institusjoner i Storbritannia. Etter en første workshop på The Young Vic i London i 2011 har de hatt jevnlige møter, og arrangerte blant annet en konferanse med over 700 kulturfolk i 2013 for å utforske alternative modeller. What Next? har nå 95 underavdelinger over hele landet, som drives på egne initiativ og prøver ut nye modeller for fremtidig kulturliv. Knight ønsker ikke at rike filantroper skal få skattefradrag for å gi penger til kunsten, men vil heller at bidrag skal gå over skatteseddelen – og mener at kunstnere må kjempe for å vise hvor viktig offentlig støtte er for å sikre et fritt og variert kulturliv. Offentlige ordninger er ikke perfekte, men hun foretrekker dem fremfor at makten konsentreres hos noen få, private filantroper.

Kunstnerdilemma
Flere kunstnere, deriblant Heather Ackroyd og Dan Harvey, snakket om tapet av autonomi de har opplevd når kunsten skal danse etter filantropers og selskapers pipe. Kelli McCluskey fra pvi collective i Australia var med via videolink for å fortelle om boikotten av Sydney-biennalen. Deler av finansieringen til biennalen kom fra Transfield Holdings, et sikkerhetsselskap som driver interneringsleirer for asylsøkere til Australia. Kunstnerne som boikottet biennalen mente at profitt fra inhuman behandling av mennesker ikke var akseptable inntekter for en kunstfestival[3]. En stor gruppe australske kunstnere har nå tatt initiativ til å lage egne retningslinjer for kulturfinansiering, som kan gjøre slike dilemma lettere å navigere i fremtiden.   

Rachel Spence fra Financial Times, som i fjor i en artikkel i avisen[4] stilte spørsmålet om hvorfor vi bryr oss om hvem som betaler for kunst, kom med flere klare poeng. Kunsten har alltid har vært avhengig av maktstrukturer, men det betyr ikke at det er likegyldig hvordan den forholder seg til disse. Med kuttene i offentlig støtte blir kunsten mer, og ikke mindre, avhengig av dem som betaler for kunstverket – og derfor blir diskusjoner som dette stadig viktigere. I en tid der kunnskap sirkulerer og er lett tilgjengelig på internett, og politisk engasjement øker, kan man ikke late som om man ikke vet. En kunstner som bryr seg om menneskerettigheter i hjemlandet, bryr seg også om arbeidsforholdene til museumsarbeiderne der kunsten stilles ut – eller relasjonene til teatrene man samarbeider med. Motstanden mot samarbeidet mellom israelske Habima og Nationatheatret her hjemme har vist at det samme er tilfellet i norsk scenekunst.

Clara Pallaird fra fagforeningen PCSU (Public and Commercial Services Union) fortalte om konflikten og streikene ved National Gallery i London[5]. Ledelsen har bestemt at opp mot 400 av de 600 museumsarbeidene skal outsources til private selskap, og de ansatte kjemper for å beholde både arbeidsplass og museumsvakter med interesse for kunstverkene. Galleriet møter også motbør fra aktivister som protesterer mot sponsorrelasjonen med Shell. Pallaird mener bedriftssponsing og privatisering er to sider av samme sak: et bevis på at offentlig interesse blir stadig fjernere fra museets egen rolleoppfatning. Det gav gjenlyd hos kunstner og akademiker David Cross, som mener at kunstens rolle er å vise oss alternative verdener og verdier – og at den derfor ikke må kompromitteres av verdier som kolliderer med disse verdiene.

Britisk oljesøl i kunsten?
Oljesponsing stod høyt på agendaen, noe som ikke er overraskende gitt de siste årenes protester og debatt i britisk kulturliv. BP og Shell er blant de største og mest profilerte sponsorene av store institusjoner som Tate-museene, National Gallery og British Museum, og har inntil nylig sponset South Bank Centre og the Royal Shakespeare Company. Mel Evans fortalte på videolink om sin nye bok, Artwash, som omhandler oljeindustriens bruk av kunsten for å kjøpe seg godvilje i samfunnet. Dette er en bevisst strategi fra selskapenes side for å kjøpe seg det som på engelsk kalles «a social license to operate», slik at de aksepteres som en naturlig og nødvendig del av folks hverdag. Evans ønsker med boken å avkle PR-strategiene, og viser til hvordan BP slapp unna Deepwater Horizon nesten uten en skramme på ryktet sitt. På samme vis som tobakksindustrien og våpenprodusenter ikke bør være en del av kulturlivet vårt, fortjener ikke denne virksomheten en plass i hjertet av kunsten.



Liberate Tate guerrilla action, TATE Britain

Glenn Tarman fortalte om aktivist- og kunstnerkollektivet Liberate Tate, som ble dannet i 2010 i protest mot at Tate-museene ble brukt som renvaskingsverktøy for BP. Samtidig som oljen spredte seg i Mexico-gulfen i juni 2010, feiret Tate sponsorrelasjonen på et arrangement for spesielt inviterte gjester. Liberate Tate-skuespillere snek seg inn på festen og sølte sin egen «olje». Siden har de gjennomført en rekke fredelige aksjoner og performance stunts for å be museet revurdere forholdet sitt til oljeselskapet. Tross gjentatte forsøk på å få vite størrelsen på pengestøtten, måtte de gå rettens vei for å få det endelige svaret, som ble offentliggjort ved starten av 2015. Det viser seg at BPs bidrag ikke utgjør mer enn 0,5 % av Tates totale budsjett, et tall som er oppsiktsvekkende lavt gitt hvor mye publisitet de har fått til gjengjeld. En artikkel i The Guardian har i etterkant avdekket at lignende finansieringsmønstre er vanlig blant flere av Storbritannias tyngste institusjoner[6].

Å kjempe mot slik sponsing er viktig for dem som står i frontlinjen der selskapene faktisk henter profitten sin. Eriel Deranger, fra Athabasca Chipewyan First Nation i Alaska, sendte en video til konferansen der hun fortalte om hvordan oljeselskapene ødelegger landområdene til urbefolkninger i området hun kommer fra. Hun og andre urfolk har inngått en allianse med scenekunstnere og miljøaktivister, og et av målene er å kaste oljeselskapene ut av kulturlivet. Jess Worth fra aksjonsgruppen BP or Not BP fortalte om de ulike protestene de har iscenesatt mot ulike oljesponsede kulturinstitusjoner og deklamerte et av diktene gruppen brukte under en serie performance-stunts mot den oljesponsede Royal Shakespeare-festivalen i 2013. Gruppen inntok scenen i forkant av forestillingen for å rette publikums oppmerksomhet mot BP-logoen i programmet. De fikk støtte både av publikum og teaterkompaniet, som opplevde sponsorrelasjonen som ubehagelig, men ikke følte de hadde mulighet til å påvirke eller si fra.

Rom for utvidet diskusjon
Selv om olje opptok mye av tiden i programmet denne dagen, var det prinsipielle diskusjoner konferansen virkelig handlet om. Publikum deltok i ordskiftet i løpet av dagen, og i den helt siste delen var det satt av tid til debatt og avsluttende kommentarer. Debatten viste tydelig at flere samtaler om etikk og finansieringskilder trengs, enten man er kunstner, kulturaktør eller arbeider med å skaffe midler til en større institusjon. Mange tok opp dilemmaer de hadde stått ovenfor, både når det gjaldt sponsing, omdømme og offentlig støtte som hadde forsvunnet.

Spørsmålet om kunstnere og kunstinstitusjoner skal – eller i det hele tatt kan – motta penger fra private og løpe uten konsekvenser, har ikke et entydig svar. Heller enn en enkel motsetning mellom skitne og rene penger handler dette om hvordan man forstår kunstnerisk arbeid og kulturens kraft i samfunnet. Hvilke verdier skal ligge til grunn for kulturlivet, og skal utviklingen foregå på støttespillernes eller kunstnernes premisser? Hva har det å si om disse pengene er offentlige eller private? Take the Money and Run? samlet diskusjoner om kunst, etikk, og samfunn i et utvidet perspektiv. Vi ville vi hatt godt av å gjøre det samme her hjemme før en videre kurs stakes ut.



[1] Jen Harvie (2014): Funding, philanthropy, structural inequality and decline in England's theatre ecology. Cultural Trends http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/09548963.2014.1000586?journalCode=ccut20

[2] http://www.artscouncil.org.uk/funding/apply-funding/funding-programmes/catalyst-arts/

[3] http://boycottsydneybiennale.com

[4] http://www.ft.com/cms/s/2/4313691c-3513-11e4-aa47-00144feabdc0.html

[5] https://you.38degrees.org.uk/petitions/no-privatisation-at-national-gallery

[6] http://www.theguardian.com/culture/2015/mar/02/arts-corporate-sponsorship-tate-british-museum

 

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER