Strategier mot struping av teatrenes frihet

Freemuse – den internasjonale organisasjonen for forsvar av kunstnerisk ytringsfrihet – lanserte sin rapport The State of Artistic Freedom i Stockholm 15 mars. Rapporten gir et dystert bilde av innstramminger i kunstnernes frihet globalt som følge av høyrepopulistiske dreininger. Fengsling, sensur og sanksjoner har blitt en del av hverdagen for regimekritiske scenekunstnere i og utenfor Europa.

I siste utgave av Shakespearetidsskriftet var det også flere historier om scenekunstnere som lever under press. Der fortelles det om hvordan det i Tyrkia blir stadig snevrere rammer for scenekunstnere og om hvordan Istanbul Internasjonale teaterfestival kontrer utrenskningene av journalister, kunstnere og intellektuelle i kjølvannet kuppforsøket i 2016. Festivalen skaper et etterlengtet frirom for kritisk diskurs rundt den usikre politiske situasjonen og brennbare temaer som unntakstilstanden, masseoppsigelsene, terrorfrykten, menneskehandelen og flyktningkrisen. Fra Polen rapporteres det om hvordan regissøren Krystian Lupa integrerte Lov- og rettferdighetspartiets sensurprosesser mot teatrene i en utvidet nytolkning av Kafkas Prosessen. Han kritiserer ikke bare myndighetene, men også teatermiljøets manglende evne til å gripe mulighetene for å skape frihet med sin kunstneriske skaperkraft selv under totalitært press. Teaterkritiker Theresea Benér kommer med en appell til europeiske kolleger:

”Finns det då möjligheter för konsten och tanken att fördjupas i fria utforskningar, även om den delvis har satts i en ideologisk tvångströja? Det är frågan som kritiskt belyses i Krystian Lupas Proces. En fråga som nu påkallar engagement och ansvar från konstnärer och intellektuella i dagens Europa.”

Crowdfunding som motstandsmetode I Israel og de okkuperte områdene blir situasjonen for opposisjonelle kunstnere også jevnt verre. Kunstuttrykk har blitt stemplet som støtte til terrorisme og kunstnere har blitt fengslet for sine ytringer. Scenekunstneren Einat Weizmans dokumentarteaterprosjekt Prisoners of the Occupation har blitt stanset av den israelske kulturministeren Miri Regev. Hun truer med at ethvert teater som støtter prosjektet umiddelbart vil miste statsstøtte fordi prosjektet ”gir stemme til terroristene”. Weizman, som gjestet den okkupasjonskritiske festivalen MOTforestillinger i Oslo høsten 2017, har lansert en internasjonal crowdfundingkampanje for å trosse myndighetenes sensur og gjennom teateret gi stemme til politiske fanger i israelske fengsler.

Med dette initiativet åpner det seg en konkret mulighet for norske scenekunstnere til å handle solidarisk og bidra til å begrense skadevirkningene av sensuren, uavhengig av hvilket standpunkt man måtte ha til kulturell boikott.

Under dagens nasjonalistiske og høyrepopulistiske regjering i Israel kriminaliseres i økende grad enhver form for legitim motstand mot okkupasjonen. Barn og ikkevolds-demonstranter fengsles rutinemessig. Mest internasjonalt kjent er kanskje fangen Ahed Tamimi, som var 16 år da hun ble arrestert. Oppmerksomhet rundt enkeltsaker i teater eller media kan for den enkelte fange utgjøre forskjellen på frihet eller fengsel. Eller i det minste forkorte tiden i fengsel. Per i dag er rutinen at alle palestinere, også barn kan holdes i seks måneders ”administrativt fangenskap” uten at det foreligger noen anklage.

Genuine motstemmer Forverringen i ytringsfrihetsvilkårene for regimekritiske israelske scenekunstnere fikk i Norge ekstra oppmerksomhet i forbindelse med det sterkt kritiserte samarbeidsprosjektet TERRORisms mellom Nationaltheatret, det israelske nasjonalteateret Habima og andre teatre fra den europeiske teaterunionen UTE.

Mye av grunnen til at reaksjonene ble såpass kraftige var at det var så påfallende sprik mellom retorikk og realitet. Begrunnelsen fra teatersjef Tømta var at det var viktig å støtte israelske motstemmer. Dette er det mange som er enige i. Det var bare svært vanskelig å se et teater som spiller i ulovlige bosettinger og holder gallaforestillinger for soldatene under krigen mot Gaza som regimekritisk eller opposisjonelt.

Nationaltheatret valgte å stå i en krevende spagat der fortsettelsen av samarbeidet med Habima ble begrunnet med teaterets politiske potensial, og viktigheten av å støtte kunstneriske motstemmer samtidig som den politiske konteksten og de genuine motstemmene ble ignorert. Dersom motivasjonen var å støtte motstemmene i israelsk teater var det mer nærliggende å samarbeide med scenekunstnere som ble utsatt for trakassering, økonomiske sanksjoner og sensur.

Teaterviter Hilde Elisabeth Bjørk leverte i 2015 en masteroppgave om Habima-saken der hun analyserer samarbeidet, kontekstene det ble en del av og retorikken som ble brukt for å legitimere deltakelsen. Bjørk stiller spørsmål ved om det er holdbart å argumentere for en tro på et politisk potensial i teaterkunsten og samtidig se bort fra den politiske konteksten som samarbeidet inngår i. Hun påpeker farene for at en slik inkonsekvent holdning lett kan føre til at teatre reproduserer eksisterende maktstrukturer i stedet for å konfrontere dem og konkluderer i oppgaven med at:

”En slik forståelse av det politiske potensialet i teatret kan ikke være holdbar for å kunne snakke om å lage teater på en politisk måte i dag. Det vil nødvendigvis føre til at teatret blir et sted man tilsynelatende snakker om politikk, helt isolert fra de faktiske politiske forhold. Og ved å avkople politisk teater fra virkeligheten, mister man også muligheten som ligger i reell dialog, protest og konfrontasjon med kunstneriske virkemidler.” (Bjørk, UiB, 2016, s.95)

Ytringsfrihet under press også i Norge? Er innsnevringene av den kunstneriske ytringsfriheten kun et gufs fra fjerntliggende regimer eller er presset også virksomt her hjemme? Rettssaken mot regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen, der politiet beslagla upublisert dokumentarmateriale og skadet det videre arbeidet med filmen Den norske islamisten, viste på betryggende vis at høyesterett verner om den selvstendige demokratiske verdien av ytringsfrihet også om kontroversielle og ubehagelige temaer som fremmedkrigere. Dog viste saken også en skremmende mangel på prinsippfasthet både hos tingretten og lagmannsretten som ikke ivaretok rollene som uavhengige, men servilt valgte å følge myndighetenes ønsker og perspektiv.

Som et tankeeksperiment kan vi som en parallell til Weizmans tilfelle se for oss at en kjent og respektert kvinnelig scenekunstner legger all sin tyngde i et prosjekt som med tilgang til lekket, hittil upublisert materiale fra UDI og regjeringen oppsøker og dokumenterer skjebnen til hvert enkelt av Oktober-barna. La oss tenke oss at ett av disse barna har vært involvert i en voldelig kriminell handling og at kulturministeren og justisministeren med dette som hovedbegrunnelse vil stanse prosjektet.

Vil norske teaterinstitusjoner eller interesseorganisasjoner som NTO og DTS stå imot press fra regjeringshold med beskyldninger om at de setter den kunstneriske ytringsfriheten foran rikets sikkerhet?

Nationaltheatret sto imot presset da katta slapp ut av sekken med reaksjonene på verket National Apology som kritiserte Habima og TERRORisms samarbeidet. De skal ha ros for sin tydelighet på at friheten til å ytre seg gjelder også ubehagelige verk man er sterkt uenig i. Den nå avgåtte Habimasjefen Ilan Ronen demonstrerte sin selektive og inkonsekvente holdning til ytringsfriheten ved å kreve National Apology fjernet fra nettet og ambassadør Raphael Shultz hevdet at verket var utenfor grensene for beskyttelse av loven. Begge stemplet som på refleks verket som antisemittisk nazipropaganda og unnlot i sine kommentarer å forholde seg til verkets kritikk av den snart 50 år lange okkupasjonen. Under den påfølgende debatten var det var påfallende lite prinsipiell støtte til kunstnerne Marius von der Fehr og Pia Maria Roll fra norske institusjoner og organisasjoner. Få påpekte at beskyldningene om antisemittisme og nazipropaganda var helt uten forankringer i det faktiske verket.

Et annet aspekt som avslutningsvis er verdt en bekymringsmelding er den mer skjulte sensuren, der meningsmotstandere publiserer kunstnernes hjemmeadresser med mer eller mindre utilslørte oppfordringer om å hevne seg korporlig på dem eller deres familie. Drapstrusler og andre trusler kan forfølges juridisk, men likevel skape en frykt som kan strupe det individuelle motet til å orke konsekvensene av å ytre seg fritt.

Norge kan sies å ha et særlig ansvar for palestinernes situasjon, både som tilrettelegger av den sterkt kritiserte Osloavtalen og som leder av Giverlandsgruppa, som beskyldes for å bidra til at Israel ikke stilles til ansvar okkupasjonen og kan opprettholde den med langt lavere kostnader. Undertegnede vil oppfordre norske scenekunstnere til å ta til seg Theresa Benérs appell og vise engasjement og ansvar gjennom å støtte crowdfundingkampanjen til Prisoners of the occupation

Støtt crowdfundingkampanjen her.