S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Mariken Lauvstad – 12. februar 2014

Sterke øyeblikk, ujevn helhet

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Nationaltheatret 2014. Foto: LP Lorentz


Publisert
12. februar 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Nationaltheatret, Amfiscenen JO FORTERE JEG GÅR, JO MINDRE ER JEG

Regi: Margreth Olin Skuespillere: Anne Marit Jacobsen, Nils Golberg Mulvik Scenografi/ kostymedesign: Dagny Drage Kleiva Videodesign: Torbjørn Ljunggren Komponist: Rebekka Karijord Dramaturger: Mari Vatne Kjelstadli, Njål Helge Mjøs


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/sterke-oyeblikk-ujevn-helhet/
Facebook

KRITIKK: – Forestillingen mangler et tydelig anslag og en gjennomkomponert dramaturgi. Men det er som om forståelsen for teaterregi blir større hos Margreth Olin utover i forestillingen, skriver kritiker Mariken Lauvstad om Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg.

Publikumsinteressen for Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er forståelig. Dokumentarfilmskaper Margreth Olin debuterer som teaterregissør med denne forestillingen på Nationaltheaterets amfiscene. Stykket er en dramatisering av suksessromanen ved samme navn, bearbeidet for scene av forfatteren Kjersti Annesdattes Skumsvold selv. Og med en av Norges kjæreste skuespillere, Anne Marit Jacobsen, i hovedrollen, er det mange grunner til å være nysgjerrig på denne produksjonen. Disse tre kvinnene har med sine ulike signaturer og innenfor ulike kunstmedium tidligere bevist at de kan portrettere menneskeskjebner og skildre eksistensiell ensomhet som få andre. De er alle tre kunstnere jeg har stor respekt for og som tidligere har gitt meg sterke og tankevekkende opplevelser, som leser, på kino og i teatersalen. Likevel lykkes ikke denne teateroppsetningen fullt ut, og det er det flere grunner til.

Innestengt luft og kamferdrops Vi ser en minimalistisk og stilrent antydet femtitallsleilighet på scenen. En kommode med bøker, en seng, en enkel salong med stoler og bord, et lite kjøkkenbord lenger fremme, et stort vindu og en inngangsdør i bakveggen. Scenegulvet er dekket av et gressgrønt og loddent vegg-til-vegg-teppe. De mørke fargene i teak og tre skaper en gjennomført estetikk i en lett dyster fargepalett, som nærmest sender en lukt av støvete gulvteppe, kamferdrops og varm, tett inneluft helt opp til meg på åttende rad.

Ensomhet Forestillingen starter med en videoprojeksjon av hovedpersonen Matheas ansikt i svart-hvitt i vinduet, som skyggen i en vindusrute. Så stiger scenelyset på, projeksjonen forsvinner og vi ser i stedet noen nakne trær utenfor vinduet. Mathea tusler rundt i leiligheten og snakker med seg selv.

I boken Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (Oktober forlag 2011) blir leseren kjent med Mathea, som hele livet kjent på en annerledeshet. Det er en liten avgrunn mellom henne og andre mennesker. Hun ønsker å komme nær andre, men er samtidig redd, og har unngått det meste av sosiale utfordringer gjennom et helt liv. Selv i forhold til mannen Epsylon, som er brennende opptatt av statistikk og jobben sin i Statistisk Sentralbyrå, kjenner hun på en stor avstand.

I dramatiseringen får vi gradvis større innblikk i hvem Mathea er. Første akt består så å si kun av indre monolog, skildringer av episoder fra livet som har vært og tankene hennes rundt døden hun forventer snart skal komme.

Det er en naturlighet i Anne Marit Jacobsens spill som gjør at jeg opplever å gløtte inn til et menneske som er helt alene, som virkelig snakker med seg selv. Jacobsen har en egen varme, humor og sårbarhet i sin formidling, den samme som gjorde henne i stand til gestalte rollen som Lilli Valentin så fabelaktig i publikumssuksessen som spilte i hele femten år.

Foto: LP Lorentz

Det finnes mange likheter mellom Lilli og Mathea: en sår klangbunn av eksistensiell ensomhet, men også med svart humor og varme. Jo fortere… er som en assosiativ monolog hvor vi litt etter litt får vite mer om Mathea og livet hun har levd, eller ikke levd, alt ettersom hvordan man ser det. Hun har vært redd for å leve, og nå er hun redd for å dø. Mathea opplever at hun aldri har blitt sett, og nå er det kanskje for sent å rekke å etterlate spor etter seg.

Få virkemidler I den viktige første scenen er virkemidlene svært få. Det kan synes som om Margreth Olin bevisst har valgt å la Anne Marit Jacobsen bære den helt alene, kun i kraft av sin sterke scenepersonlighet. Det kunne selvsagt fungert, men regien som er lagt gjør at spillet etter hvert blir for anonymt og uengasjerende. Det innadvendte, realistiske uttrykket hvor publikum utgjør den fjerde veggen, og Mathea vekselvis sitter ved kjøkkenbordet eller tøfler rundt mens hun småsnakker til seg selv, har ikke nok kraft til å holde min oppmerksomhet i en hel akt.

Det er ikke de store faktene jeg savner, men stemningsforsterkende regivalg og visuelle brudd, for eksempel noen flere sekvenser med projeksjon i vinduet, eller endring i lys og et mer abstrakt bilde av det som foregår inne i Mathea. I første del av forestillingen hører vi kun sporadisk enkle komposisjoner med mørke strykere, som for øvrig er vakkert komponert av Rebekka Karijord, men et mer framtredende lydbilde kunne støttet opp rundt stemningen og gitt mer variasjon og dynamikk, eller understreket monotonien i Matheas liv.

Et stykke ut i første akt tenker jeg at Olin kanskje ikke har rukket å bli komfortabel i teaterformatet, der hun mangler filmens muligheter for nærbilde og klipp som kan formidle de visuelle nyansene i spillet. Det synes åpenbart at hun mestrer de filmatiske passasjene som projiseres på bakveggen mye bedre enn de nedstrippede scenene som virkelig krever å bli båret av spillteknikk og teaterregi. Kraften når ihvertfall ikke ut til meg i salen.

Fra bok til dramatikk Noe av det vakre i teksten og spillet i denne forestillingen, er den korte veien mellom naiv hverdagsfilosofi og småsnakk om trivialiteter:

"Noen ganger synes jeg det er så rart at alle ting begynner på B! Butikken, biblioteket, barnehage, begravelse.."

– til små stikk som virkelig avslører den bunnløse ensomheten Mathea lever i:

"Noen ganger må man gi det meningsløse mening selv… Som regel må man det."

Mye av teksten er tragikomisk, og Jacobsens komiske talent kommer godt fram. Mathea refererer flere ganger til seg selv, halvt leende, som et skjelett i pysjamas. Men det er som om den vonde ensomheten ikke får nok plass. Noe av nerven fra boken er forsvunnet. Forestillingen tillater at jeg kan le litt av det hele, av ensomme og rare Mathea. Den har blitt litt feelgood:

"-Jeg ser veldig godt inn til naboen, men de ser aldri inn til meg. Hva er vitsen med gjenboere da?!"

Kunsten å leve Tidlig i stykket ser vi Mathea betrakte en dugnad i bakgården, som hun kun forteller om og som ikke er synlig for publikum, gjennom vinduet. Hun ønsker å gå ut og bidra, har bakt en boks pikekyss, men får likevel ikke samlet seg og utsetter flere ganger å gå ut døren. Stadig lager hun nye unnskyldninger for prokrastinering.

Med dette bildet klarer Olin å provosere meg som tilskuer. Scenen blir som et miniatyrbilde på hele livet til Mathea. Det blir tydelig hvordan Mathea slites mellom angsten for og lysten til å ta del i andres opplevelser. Hun blir sin egen verste fiende gjennom å utsette alt til hun ikke lenger har et valg.

Olin får fram hvordan Mathea også selv har valgt bort uendelige muligheter til et annet liv. Ensomhet er ikke bare en skjebne, det er også til en viss grad et valg, om enn av det passive slaget. Det er kunsten å leve som Mathea på mange måter ikke mestrer.

Ujevn dramaturgi Men forestillingen mangler et tydelig anslag og en gjennomkomponert dramaturgi. Den veksler mellom det sterkt gripende og det monotone og kjedelige. Det er påfallende hvordan det er de korte filmprojeksjonene som virkelig berører meg og har kraft til å hente meg inn igjen, for eksempel den nydelige sekvensen av en vakker strand og av dalmatineren som Mathea eide en kort stund. Den løfter hele scenen der Mathea forteller om hvordan hunden druknet.

Mot slutten av første akt blir ektemannen Epsylon (Nils Golberg Mulvik) introdusert. Mathea refererer til møtet med Epsylon som "dagen jeg ble funnet." Mens hun snakker om hvordan de møtte hverandre, kommer Epsylon inn som en skygge, og med ett er vi tilbake til det øyeblikket. Dette er svært vakkert komponert, og fra da av får forestillingen et helt annet driv.

Stort løft i andre akt Plutselig er det Matheas indre liv som skildres i et mer ekspressivt uttrykk. De nakne trærne utenfra har blitt flyttet inn på scenen, og det er filmprojeksjon ikke bare i det store vinduet, men på hele bakveggen.

I andre akt trer Epsylon også tydeligere fram som en katalysator som hever forestillingen flere hakk. Nils Golberg Mulvik gjør det glimrende som sidekick i denne forestillingen. I spenningen mellom de to aktørene kommer sårheten og ensomheten hos Mathea tydelig fram og berører virkelig. Jacobsen makter å vise oss smerten i å ikke klare å gi sin elskede det han trenger for å være lykkelig.

Hvite manker Den homogene gruppen av teaterpublikummere med skinnende grå manker og oppsatte, hvite frisyrer som fylte salen, forundret meg. Men kanskje er det ikke så rart at forestillingen har et publikum med mesteparten av livet bak seg, slik som hovedpersonen Mathea. Likevel, etter å ha sett stykket, tenker jeg at forestillingen potensielt burde favne flere aldersgrupper, selvom hovedpersonen riktignok selv betrakter sitt liv i retrospekt. Vi vet jo alle hva ensomhet og forgjengelighet er. Den dukker opp fra tid til annen for alle mennesker, selvom de fleste prøver å skyve den under teppet. Og dess eldre man blir, jo oftere blir man mer direkte konfrontert. Vi som er yngre, kunne hatt godt av å tvinges til å konfrontere ensomheten oftere.

Jo fortere jeg går ønsker nok å skape en slik oppvåkning og konfrontasjon. Men ønsket om å berøre er større enn hva som oppnås, først og fremst på grunn av ujevn dramaturgi. Forestillingen har en virkemiddelfattig og svakt regissert første akt, men en solid andre akt i et mye mer visuelt scenisk uttrykk. Her er det flere brudd, hvor også Matheas indre liv portretteres i abstrakte bilder. Det er som om forståelsen for teaterregi har blitt større hos Olin utover i arbeidet. I andre akt er scenene med Epsylon dyktig komponert og ikke minst dyktig spilt av Golberg Mulvik.

Summen blir derfor en ujevn forestilling som griper i momenter, men ikke holder grepet.

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg er likevel severdig. Jeg håper Margreth Olin ikke gir seg som teaterregissør, men at dette bare var en litt vaklende begynnelse i møtet med et nytt format.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no