Statlig monopol i formidling av barnekultur

12. mars kunne Scenekunst.no melde at Barnas Musikkteater er konkurs, etter å ha vært Norges største leverandør av scenekunst til barnehagebarn siden 2015. Den direkte årsaken er at Barnas Musikkteater har vært utelukket fra kompensasjonsordningen for koronautsatte bedrifter. I en generell kommentar sier Kulturdepartementets statssekretær Gunhild Berge Stang at ordningen ikke treffer alle like godt. Hun presiserer at for å motta kompensasjon må et arrangement ha vært åpent for allmennheten og gjentar med dette et av ankepunktene jeg, i kraft av å være leder av Barnas Musikkteater, tidligere hadde rettet mot ordningen. Ingen ansvarlig barnehageleder ville valgt å ta med en gruppe barn til et eksternt, billettert arrangement. Kulturdepartementet valgte altså å ekskludere barnehagebarn fra muligheten til å oppleve kultur under pandemien.

Stang kommenterte også at Barnas Musikkteater hadde mottatt 359 000 kroner fra stimuleringsordningen. For å sette dette tallet i perspektiv kan vi se på den statlige fagetaten for kunst og kultur til barn og unge i skolen, Kulturtanken, som koster skattebetalerne i overkant av 300 000 kroner per virkedag uten å produsere eller formidle et eneste kunstnermøte. Pengene Barnas Musikkteater mottok vil med dette som utgangspunkt kunne betale for ni og en halv time i Kulturtanken.

I tilsvaret sier Stang videre at det er viktig at barn og unge får oppleve kunst og kultur i barnehage og skole. Det er det umulig å være uenig i. Det store spørsmålet er derimot hvorfor Kulturdepartementet bruker mer enn halvparten av midlene som skulle gått til slik kultur på administrativ forvaltning. Det frie feltet har lenge drevet mer effektivt og sitter med stor kompetanse rundt hvordan kultur for barn kan organiseres slik at dobbelt så mange barn får kulturopplevelser, samt hvordan man kan tilby langsiktig forutsigbarhet for kunstnerne. Stang hevder at det er rom for både private og offentlige aktører som ønsker å tilby kunst og kultur til barnehagebarn. Det er vanskelig å forstå denne holdningen sett i lys av at barnehager som mottar gratisforestillinger fra kommunen (tidligere fra Rikskonsertenes program) aldri har kjøpt inn en eneste forestilling fra Barnas Musikkteater. Hvorfor betale over 4000 kroner for en forestilling fra en tilbyder når man kan få en forestilling gratis fra en annen? Det virker som om statssekretæren mangler kunnskap om og innsikt i hvordan feltet faktisk fungerer. Når man går på jobb i en offentlig etat og fatter beslutninger som potensielt fratar folk arbeidsplassen, må man vite hva man snakker om.

Da Norge stengte ned 12. mars 2020 måtte Barnas Musikkteater avlyse 380 allerede bookede barnehageforestillinger og -konserter. Da vi i august 2020 forsto at vi hadde blitt ekskludert fra kompensasjonsordningen, trodde vi det var begått en feil. Vi skrev derfor en tekst og laget en liten film som vi sendte til Kulturdepartementet med ønske om at de rettet opp feilen. Henvendelsen ble ikke besvart. Forbundsleder i Creo, Hans Ole Rian, henvendte seg til Kulturdepartementet på våre vegne og beskrev situasjonen for politisk rådgiver Emma Lind, som jeg siden hadde en telefonsamtale med. Hun lovet å ta opp utfordringen med avdelingen sin uken etter og ringe meg tilbake. Siden har vi ikke hørt noe, på tross av en rekke purringer. Rian foreslo videre at vi skulle prøve å ta opp saken via Stortingets spørretime. Freddy André Øvstegård (SV) stilte spørsmålet direkte til kulturminister Abid Raja. Svaret kan leses her, men er i det store og hele det samme som kommentaren fra statssekretær Stang, og innspillet vårt ble ikke tatt til følge.

I oktober 2018 var jeg i møte med Kulturdepartementet, etter at daværende kulturminister Trine Skei Grande hadde varslet at kulturtilbudet til barnehagene muligens skulle innlemmes i Kulturtankens og Den kulturelle skolesekkens (DKS) mandat. Her advarte jeg om at samtlige private tilbydere av kunstnermøter i barnehagen ville gå konkurs dersom dette ble en realitet. Da politikerne rundt to år senere valgte å ekskludere aktører som Barnas Musikkteater fra kompensasjonsordningen, sørget de effektivt for å sette kunstnerdrevne tilbydere av forestillinger til barnehagene ut av spill. Ble dette gjort for at innføringen av en gradvis offentlig overtagelse av kulturformidling til barnehagen ville gå mer smertefritt, uten for mange protester fra det frie kulturfeltet?

Hvis kulturformidlingen til barnehagebarna skal organiseres via det offentlige, vil de bruke 158 millioner på en oppgave vi kan gjøre for 77 millioner. Samtidig utryddes de kunstnerdrevne bedriftene, og enda flere kunstnere vil måtte leve med en svært usikker fremtid mens de fast ansatte i KUD, Kulturtanken og fylkene sitter med fast lønn i langsiktige, lukrative statlige ordninger.

Det er stor interesse og begeistring knyttet til den nye barnekulturmeldingen, og kulturministeren annonserte i en artikkel på Scenekunst.no den 19. mars at han ønsker debatt. Samtidig avfeier han kritikken vedrørende bruk av midler med at Kulturtanken er viktig for å samordne kulturinnsatsen, samt at det er viktigere at alle får et tilbud enn hvordan det er organisert. Han mener at «(…) det er gjennomføringen som betyr noe. Samtidig styrker vi fylkeskommunene sin rolle i DKS, slik at vi får en god balanse mellom nasjonal og regional/lokal styring.»

Vi i Barnas Musikkteater har organisert landsdekkende turneer siden 2015. Det er en overkommelig oppgave for oss å legge turnéplaner der vi sørger for å dele kunst og kultur i varierte sjangre med samtlige barn i en kommune og et fylke på et visst alderstrinn. Det er derimot tidkrevende å selge inn hver eneste forestilling. Hvis de statlige midlene hadde gått direkte til de kunstnerdrevne bedriftene – og der barnehagene ikke selv skulle betale, men kun motta forestillinger og kunstnermøter – kunne vi levert for 1/3 av de statlige kostnadene. At Kulturministeren forsvarer Kulturtanken og DKS’ pengesluk med at man trenger organisering, viser en grunnleggende mangel på innsikt i prosessene. Det baserer seg på en feilaktig forestilling av at kunstnerdrevne bedrifter ikke selv er i stand til å organisere komplekse turneer med mange kunstnere, samt at pengebruken hos private aktører er like ineffektiv som hos de offentlige.

Kulturdepartementet har så langt ikke besvart min kritikk om misbruk av kulturmidler for barn i Norge, og det er på tide å kreve et skikkelig svar. Det er svært beklagelig at barn og unge frarøves viktige kulturopplevelser fordi kunst og kultur ikke formidles på en mer effektiv måte og at midler som kunne gått til kunstnerne i stedet forsvinner i forvaltningen.