Spring Up Musical. Høyden AS 2015. Foto fra facebook.com/springupmusical

Spenner bein på seg selv

KRITIKK: – Spring Up Musical virker mot sin egen hensikt gjennom hvordan den er utformet. Kjønnsrollene i stykket er stereotype og forsterker forventinger og normer til det å være jente og gutt.  Rudolf Terland Bjørnerem har sett musikkteater myntet på ungdom på Den Norske Opera og Ballett.

Spring Up Musical er en musikal rettet mot ungdom. Den er produsert av Høydan AS, et «produksjonsselskap med sosial profil». Musikalen kretser rundt en gruppe ungdommer delt inn i to gjenger. Den største av gjengene er involvert i en produksjon av en forestilling på et kampsportsenter. Den andre driver med småkriminalitet og planlegger et større ran. I løpet av forestillingen driver ungdommene fra den «slemme» gjengen en etter en over til den «snille», samtidig med at de opplever å bli sett og får «være seg selv». Til slutt står lederen av den slemme gjengen, Knut (spilt av Eirik Dammyr), alene igjen. Han prøver i et siste desperat forsøk å sabotere den planlagte forestillingen. Forsøket feiler, og musikalen får en lykkelig slutt som feires med et massivt fellesnummer. Det viser seg at Knuts oppførsel egentlig bare kommer av at han er på vei til å bli blind samtidig som han opplever å ikke bli sett.

Svakt manus
Jeg opplever musikalens manus som svakt. Karakterenes motivasjoner er uklare. Hvorfor ønsker de å lage en forestilling? Hvorfor samles ungdommene på et kampsportsenter? Og finnes det ikke langt enklere og tryggere måter for norske ungdommer å skaffe seg penger på enn å rane klassekamerater? Handlingen er preget av enkle løsninger og konfliktene og forviklingene i handlingen bygges ikke godt nok opp til at det oppstår spenning rundt dem. Den typiske «nerden» Benjamin (Michael Mosquito) blomstrer plutselig opp etter at han opplever å bli sett av Lukas (Benjamin Hiley). Lukas og Vanja (Sofie Almåsvold), som tilhører hver sin gjeng, blir plutselig både bunnløst forelsket og sammen; et forhold som tilsynelatende utvikler seg mens Lukas er på et tre måneders opphold i Kina. Knut sliter egentlig bare med personlige problemer, som tydeligvis lar seg løse med intensiv Kung-Fu trening. Ronny (Sondre Hinze) som i starten tilhører den småkriminelle gjengen, er egentlig mest opptatt av estetikk og design, og får endelig være den han vil med en gang han blir inkludert i produksjonen av forestillingen.

Manuset er basert på kjente troper. Har man sett filmer og musikaler som Karate Kid, High School Musical eller Grease vil mye av handlingen virke kjent. Dette gjelder blant annet forelskelsen på tvers av konkurrerende gjenger, mester-læregutt forholdet mellom Lukas og Mester Vang (Robert Andre Pei Johnsen) og de forskjellige karakterenes søken etter å realisere seg selv. Det underlige med Spring Up Musical er at den ikke gjennomfører tropene helt ut, som om vår kjennskap til dem gjør det overflødig. For meg fører det til at flere av rollefigurene framstår mer som typer enn karakterer, og at handlingsforløpet ikke engasjerer. I tillegg opplever jeg ikke miljøene som beskrives som noen god skildring av norsk ungdomskultur. Det minner mer om et klassisk amerikansk high-school univers.

Storslåtte scener
Spring Up Musicals sterkeste komponent er gjennomføringen. Spesielt gjelder dette koreografien, scenografien og musikken. Det deltar tilsammen åtti aktører på scenen i løpet av forestillingen og flere steder har den storslåtte koreografier hvor både korister, dansere og kampsportgrupper deltar. Sammenkoblingen av forestillingens forskjellige elementer er teknisk fint gjennomført, og er ikke minst imponerende med tanke på aktørenes unge alder. Musikken er også godt skrevet innenfor det landskapet det beveger seg i. Jeg opplever at det er under sangnumrene flere av aktørene får visst sin sterkeste side.

En tilbakevendende utfordring i musikalsjangeren er balansegangen som kreves mellom dans, sang og skuespill. Dette gjør at presentasjonene i musikaler ofte er ujevne, noe som også gjelder Spring Up Musical. Jevnt over er det kanskje skuespillet som lider mest. Samtidig briljerer alle hovedaktørene i en eller flere av ferdighetene, og med tanke på at de er både ungdommer og uetablerte er det et jevnt over bra nivå.

Om å være seg selv
Det jeg finner mest problematisk med Spring Up Musical, er imidlertid verken gjennomføring eller utforming. Det er budskapet den sender til de potensielt mange tusen ungdommene som skal se den. Utgangspunktet er den mye gjentatte strofen «å være seg selv». Dette budskapet kommer (over)tydelig fram i forestillingen og ble i tillegg understreket i flere av fortalene til stykket, som blant annet ble holdt av Likestillings- og diskrimineringsombudet Sunniva Ørstavik. Budskapet er selvfølgelig i seg selv positivt. Man skal ikke trenge å late som om man er en annet enn det man er på grunn av frykt for sanksjoner fra omverdenen. Samtidig er ikke utsagnet mye til hjelp for ungdommer som opplever for eksempel mobbing, diskriminering eller følelser av utilstrekkelighet med mindre det kobles opp mot konkrete situasjoner. I Spring Up Musical opplever jeg situasjonene som presenteres som gjennomgående for enkle eller virkelighetsfjerne til å bidra her.

Forestillingen forsøker ikke å belyse strukturer som hindrer ungdommer i å uttrykke seg fritt, og tar heller ingen oppgjør med inngrodde meninger vi kanskje ikke tenker over. Tvert i mot opplever jeg at Spring Up Musical virker mot sin egen hensikt gjennom hvordan den er utformet. Kjønnsrollene i stykket er stereotype og forsterker forventinger og normer til det å være jente og gutt. Jentene som bidrar er stort sett korsangere eller dansere som befinner seg i bakgrunnen, mens handlingen drives fram primært av de mannlige hovedrollene, som er tre ganger så tallrike som de kvinnelige. Fordelingen av scenehandlinger er også stereotyp og konservativ: Jentene driver hovedsakelig med sang og dans, mens det nesten utelukkende er gutter som driver med kampsport, sverdkamp og rapping. Dette forsterkes videre av det jeg oppfatter som et overdrevent mannlig og kvinnelig kroppsspråk hos aktørene. Anno 2014 burde kanskje en musikal som skal lære ungdommer å være seg selv vise at også jenter kan drive med ting som rapping og sverdkamp? Denne problematikken topper seg for meg i et storslått nummer hvor Viktor (Jonas Jansen) inntar rollen som den klassiske showman, omgitt av lettkledde dansende jenter. Dette elementet blir ekstra problematisk ettersom forestillingen er skrevet, koreografert og regissert av voksne, med nettopp ungdommer som målgruppe. Et sentralt spørsmål når en oppfordrer ungdommer til å «være seg selv» er hvordan en framstiller det i praksis. Her opplever jeg at Spring Up Musical spenner bein på seg selv og mister troverdigheten sin gjennom hvordan stykket er utformet.

Manglende refleksjon
Spring Up Musical minner meg om holdningsarbeidet som ble gjort i grunnskolen da jeg vokste opp. Det var fullt av gode intensjoner, men fremsto som overtydelig og litt virkelighetsfjernt. Ikke minst var det preget av å være laget av voksne, for ungdommer, og forsøkene på å kommunisere ungdommelig kunne ofte fungere mot sin egen hensikt. Selv om det er nesten utelukkende ungdommer som står på scenen, og en viktig dimensjon i denne forestillingen også er samholdet og erfaringen ungdommene opplever som utøvere, skinner det gjennom at Spring Up Musical er laget av voksne.

Det er et, dessverre, litt for enkelt budskap som kommuniseres: Alle trenger bare litt kjærlighet og det å bli sett, så ordner det seg. Eventuelt kan man trene Kung-Fu i Kina i tre måneder. Dette er gjennomgående i handlingen, men blir ekstra tydelig i sangene, hvor linjer som «jeg står ute ser inn, alene i iskald vind» og «skulle gjerne tørre å vise hvem jeg er» presenteres helt uironisk, uhemmet understreket av patosfylt musikk. Intensjonene bak Spring Up Musical er gode. Men dessverre ser det ut til at manglende refleksjon rundt de rollemønstrene som forestillingen faktisk ender opp med å forsterke fører til at den virker mot sin hensikt. En slik refleksjon mener jeg en bør kunne forvente av en forestilling som skal lære flere tusentalls ungdommer å «være seg selv», for de fleste til og med i skoletiden.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER