Solid, men unyansert vinterreise

I løpet av de siste månedene har Nasjonaloperaen sendt både Rossinis Barberen i Sevilla og andre akt av Wagners Tristan og Isolde i strømmeversjoner. I tillegg til disse store oppsetningene med fullt orkester, har de også vendt seg mot det mer intime liedformatet gjennom konsertserien «Store stemmer». Både Lise Davidsen og Johannes Weisser har opptrådt i serien, og forrige søndag sto baryton Yngve Søberg for tur, akkompagnert av pianist John Lidal. På repertoaret sto Franz Schuberts store sangsyklus Die Winterreise. Konserten ble strømmet direkte på Operaens hjemmeside, men kritikere fikk komme inn i salen under opptaket. Denne anmeldelsen er skrevet på grunnlag av konserten i salen.

Beinkald ventetid I Die Winterreise vandrer en navnløs hovedperson hvileløst rundt i et ubarmhjertig vinterlandskap. Han har blitt avvist av sin elskede og legger ut på vandring for å komme seg bort. Til å begynne med er fortvilelsen stor, men gradvis slokner lidenskapen hen, og vandringen leder ham stadig lengre fra hans elskedes landsby. Hovedpersonen lengter stadig etter døden, men han finner den aldri – det er som om han er dømt til å vandre hvileløst omkring i snøen og isen til evig tid.

Under konserten slo det meg hvor tydelige parallellene til vår egen tid er, med en beinkald vinter og en nedstengning som aldri ser ut til å ta slutt. Nå har det riktignok vært sammenhengende sol i Oslo i snart en måned, og de færreste går rundt med like monomane dødslengsler som hovedpersonen i Winterreise. Likevel er det noe med februar og vinter som gjør det ekstra besnærende å meske seg i eksistensiell angst og ulykkelig kjærlighet, og det gjerne på tysk. Når livet fortoner seg som en endeløs vandring mot det som virker som en stadig mer uoppnåelig gjenåpning, er det kanskje fint å vite at noen har det verre.

Schubert med bred pensel Til tross for kulden i Schuberts musikk og Müllers tekst, var det en varme i Yngve Søbergs sang. Søbergs baryton har en rund, mørk klang, og er som skapt for lange melodilinjer. Han har også gjort stor suksess i det italienske operarepertoaret, der selv de mest smertefulle følelser frembæres gjennom lange fraser og klangskjønnhet. Noe av det samme var å spore i hans Winterreise, og varmen i stemmen hans klarte å åpne opp den ofte ganske klaustrofobiske musikken. Likevel tok jeg meg flere ganger i å ønske meg noen flere følelsesmessige utsving. Schuberts komprimerte formspråk og hyppige humørsvingninger krever flere detaljer enn Søbergs noe generaliserte tilnærming.

Kveldens pianist, John Lidal, hjalp heller ikke med inntrykket av overfladiskhet. I Schuberts sangsykluser, og spesielt i Winterreise, blir pianoet nærmest som en samtalepartner for sangsolisten. Pianostemmen understøtter og kommenterer teksten og melodien, og utdyper fortolkningsmulighetene. I Lidals pianospill savnet jeg denne utdypingen og viljen til å gå inn i en musikalsk dialog med Søbergs lange linjer. I stedet for å være en aktiv musikalsk partner til Søberg, bar pianostemmen ofte preg av en frustrerende, mekanisk passivitet. Til tross for dette var det flere veldig fine øyeblikk. Sangene «Frühlingstraum» («Vårdrøm») og «Der Post» («Post») utmerket seg med en smertefull ironi som fikk komme helt fram. I Søbergs fremføring ble førstnevnte – en tilsynelatende idyllisk drøm om vår og blomsterflor som brått avbrytes av en galende hane og skrikende ravner – en hånlig avfeiing av fordums dumskap. Der andre utøvere kanskje øyner et slags håp før de synker ned i fortvilelse, var Søberg forfriskende likefrem i sin håpløshet. Han fikk også frem resignasjonen og følelsesløsheten som preger siste del av syklusen. Det var en gripende matthet i «Der Wirtshaus» («Vertshuset»), der hovedpersonen vises bort fra et fullt vertshus og må fortsette på sin hvileløse ferd i isødet. Imidlertid savnet jeg en eller annen form for retning i den aller siste sangen, «Der Leiermann» («Lirekassemannen»). Sangen – og syklusen – ender med et spørsmålstegn, der hovedpersonen spør lirekassemannen om de skal slå følge videre, men jeg er fortsatt usikker på hvordan Søberg og Lidal tolket akkurat dette spørsmålet.

Uklar retning Det er en enkelhet ved Schuberts sanger. De er ofte strofiske med noe folkesangliknende i melodien. Selv et verk som Winterreise – en drøy times lang monolog om ulykkelig kjærlighet som ender i matt følelsesløshet – har noe enkelt ved seg, til tross for de høyst reelle musikalske utfordringene, både for sanger og pianist. Denne enkelheten gjør at verket er åpent for vidt forskjellige fortolkninger, og Søbergs prioritering av vakker sang er en helt legitim tilnærming. Men uansett hva sangerens inngang til materialet er, så krever musikken at pianisten kan utfylle sangen. Det største problemet ved søndagens fremføring var ikke Søbergs sang eller Lidals pianospill hver for seg, men at de ikke var enige om hva eller hvor de ville.