Smertestillende på scenisk resept

«Hvis opium var som religion for folket, er kunst blitt ibuprofen,» sto det på en LED skjerm som hang diskré ned fra taket under forestillingen La posibilidad que desaparece frente al paisaje, av El Conde de Torrefiel, på Black Box teater. Sitatet utspilte seg på en hotellseng i Marseille, hvor Michel Houellebecq dosserte for en prostituert om kunstens begrensninger og tafatthet. Ved å produsere og konsumere kunst slipper man å engasjere seg aktivt i den begredelige verdenen, hevdet han, og priset seg lykkelig for at hverken Lars von Trier eller Andy Warhol hadde blitt militære; bare se hvordan det gikk med en maler som Adolf Hitler.

Denne harselerende tonen var gjennomgående i hele forestillingen, som stadig gjorde narr av selvhøytidelige tanker om kunstens beskaffenhet og mulighet til å endre klimaproblemer og fattigdom. Handlingen var delt inn i ti episoder, hver lagt til en europeisk storby. Den utspilte seg i hovedsak som en spansk tekst, skrevet av Pablo Gisbert og fremført i voice-over av Tanya Beyeler, med undertekster på skjerm. Fire utøvere var til stede stort sett hele tiden, scenografien var relativt enkel, men effektiv. Aktiviteten på scenen virket mer som fristilte, illustrerende tablåer, enn dramatisering av teksten som hadde en tydelig narrativ struktur.

I én episode utspant teksten seg ved Holocaust-minnesmerket i Berlin. En fotograf hadde hyrt inn 1500 nakne modeller for å gjøre en fotoøkt som skulle ligne bildene fra nazistenes tilintetgjørelsesleire, alt til irritasjon for andre besøkende som ikke fikk fred til å ta egne selfies. De fire på scenen småpratet nervøst, mens de forlegent kledde av seg og holdt seg for skrittet før de inntok skulpturelle positurer: På rekke, i en diagonal linje eller en intim sirkel med beina i været. Oversatt til google-norsk er tittelen på stykket Muligheten som forsvinner foran landskapet, og på spottende og humoristisk vis iscenesatte episoden den noe smakløse turistifiseringen av monumentet, hvor publikum gladelig fokuserer på seg selv mens den historiske bakgrunnen fordufter.

Utøverne søkte aldri blikkontakt, men vendte ofte ansiktet bort, eller sto med ryggen til. Voice-overen og den episodiske strukturen ga forestillingen en filmatisk kvalitet. Dét bidro til å lage en type avstand mellom kunst og tilskuerne som også var temaet i teksten. Allikevel gjorde stykket krav på en veldig sanselig tilstedeværelse. Til episoden i Warsawa kom én av utøverne trillende inn med en stor gongong. Han slo teatralsk med sakte, bløte slag, før han økte intensiteten i takt med den messende teksten som ble mørkere og mørkere. Et gnistrende lys spilte over instrumentet som snart fylte hele rommet med drønn så tribunen ristet, og en susete pipelyd som ble fysisk ubehagelig. Teksten og det som skjedde på scenen kunne virke som adskilte ting, men de viste seg å utfylle hverandre på svært effektivt vis. Forestillingen var tørrvittig, melankolsk og selvironisk; langt i fra en tafatt pille med ibux, mer som en oppkvikkende cocktail.