Stormtroops Advancing Under Gas. Etsning av Otto Dix

Slik endrer kunstkonsumet seg i kriser.

Lever du i en unntakstilstand har du ikke plass til det utfordrende og ekstrem, sier Arnulf Christian Mattes, førsteamanuensis ved Senter for Griegforskning, Universitetet i Bergen.

– Hvordan vi reagerer på kriser avhenger selvsagt av hva slags krise det er snakk om. Dette er et komplekst fenomen og tema, sier Arnulf Christian Mattes.

– Likevel er det noen fellestrekk, uansett om krisen er politisk, økonomisk eller en pandemi slik som vi opplever nå. En grunntendens er at jo mer usikker, ustabil og fragmentert verden er, jo mer har vi behov for å holde fast ved det som er stabilt, tilforlatelig og gjenkjennelig, fortsetter han.

Det siste året har stått i koronaens tegn. Hvordan vil denne perioden reflekteres i kunsten? Og hvilken plass og verdi har kunst i krisetider? Vi har spurt en rekke forskere.

Velger det trygge og entydige
Mattes har blant annet studert hvilken betydning Edvard Griegs musikk hadde før, under og etter andre verdenskrig.

– Krigen var en sjokkopplevelse. De første krigsårene visste man heller ikke hvilken vei det kom til å gå, om man ville ende opp med å leve under okkupasjon og diktatur. En så inngripende usikkerhet over tid utfordrer oss som mennesker på alle plan, forklarer han og utdyper:

–  Ser vi på preferanser for musikk i den samme perioden var hovedtendensen å velge uttrykk som ikke var for komplekse eller nettopp utfordrende. Det trygge, kjente og entydige, slik som Grieg.

Samtidig ble det bråstopp for modernistiske kunstretninger, særlig den atonale musikken og avantgarde-kunsten. Disse fikk sitt gjennombrudd etter århundreskiftet og større utbredelse frem til mellomkrigstiden. Et modernistisk uttrykk i musikk, litteratur eller billedkunst er ofte abstrakt, dyrker gjerne uro eller dissonans og kan dermed oppleves som mer krevende eller utilgjengelig.

– Disse kunstretningene er ambivalente og komplekse, og forutsetter nok et visst mentalt overskudd hos publikum. Lever du i en unntakstilstand, som en krig eller en pandemi, er det ikke så mye plass til det flertydige, utfordrende og ekstreme. Du trenger noe som bygger deg opp, som styrker moralen og motstandsevnen, og får deg til å holde ut. Det er bare å se på filmer fra Hollywood fra samme tid. Det er veldig enkle fortellinger. De gode kjemper mot de onde og vinner til slutt.

Kjent propagandagrep
Modernistene møtte også stor motstand hos tyskerne. Propagandaministeriet stemplet den modernistiske kunsten som «degenerert», og bannlyste og sensurerte dette både i Tyskland og landene som ble okkupert.

Griegs musikk ble derimot brukt aktivt av den norske motstandsbevgelsen, de norske nazisympatisørene og det tyske propaganda-apparatet.

– Grieg fungerte virkelig for alle parter. De samme verkene ble ilagt helt ulik betydning avhengig av konteksten der de ble brukt. Er det noe alle propagandamennesker vet veldig godt er at musikk har en direkte affektiv verdi. Det er noe som går rett til hjertet, og egner seg derfor godt til en slags kollektiv manipulasjon. Vi så det blant annet under Trumps presidentkampanje. Det er på ingen måter tilfeldig hvilken musikk som ble brukt der.

Edvard og Nina Grieg ved pianoet. Foto: Edvard Grieg Museum Troldhaugen

Overlevelsesmekanisme
Kulturuttrykk som musikk, sang og dikt fikk i det hele tatt en svært stor betydning for mange under andre verdenskrig.

– Noen av de sterkeste beretningene jeg lest og forsket på fra den tiden stammer fra interneringsleir, der fangene forteller at musikk og sang var en av de viktigste overlevelsesmekanismene i en ellers mørk og tung hverdag. Som da de satt på brakka i leirene på Grini, Falstad eller Kirkenes om natten for ikke å bli oppdaget og sang sammen.

Utgangspunktet var gjerne enkle og allerede kjente melodier. Disse ble utstyrt med nye tekster som handlet om hverdagen i leiren, drømmen om frihet og lengselen etter familie og venner.

– Det var et uhyre effektivt middel for å holde moralen ved like, både innenfor og utenfor murene. På mange måter førte krigen til en demokratisering av kunstopplevelsen. Svært mange mennesker delte de samme opplevelsene, og kunne de samme sangene og diktene på rams.

– Det viser verdien av kollektive referanser for å bekrefte sin egen identitet og opplevelser, spesielt når man står i en vanskelig situasjon. I dag, akkurat som den gang, er det et behov for å kjenne et fellesskap i sin motstand mot fortvilelse og isolasjon. Det blir veldig interessant å se hvordan dette etterhvert også uttrykkes i kunsten.

Når unntakstilstanden går over, blir det enkle og entydige gjerne erstattet av mer komplekse uttrykk.

– Selv om kunst ofte er en direkte respons på det skjer kan vi likevel spore en viss forskyvning i tid, som handler om at både samfunnet og kunstnerne må prosessere sine opplevelser. Tar vi litteratur som eksempel, kommer det gjerne først essayer og fortellinger som tar for seg de umiddelbare reaksjonene og historiene. Så kommer romanene som undersøker og går mer i dybden på det som har skjedd.

Gjenspeiler bearbeidelsesprosessen
Mattes trekker frem en annen traumatisk hendelse i nyere tid, 22. juli.

– Her er vi fremdeles inne i den første dokumentariske fasen. Den kunstneriske bearbeidelsen av krisen, der man går inn og ser ned i årsakens mørke avgrunn, har for så vidt startet startet, men ikke uten kontroverser. Det tar tid å innse og bearbeide hva man har vært med på.

– Rett etter terroranslaget søkte man trøst i enkle melodier som «Mitt lille land». Jeg tror ikke at man trenger de mest smertefulle refleksjonene mens man står midt i det. Etterhvert kommer den mer avanserte analytiske og kritiske kunsten som skal uttrykke de sammensatte følelsene og opplevelsen. Et videre steg i en slags kollektiv posttraumatisk terapi.

Førsteamanuensis Marie Strand Skånland ved Ansgar høyskole har tidligere undersøkt den emosjonelle utviklingen i musikken som ble mye spilt rett etter 22. juli og ett år senere. Hun konkluderer blant annet med følgende:

– Spesielt for tragedier som 22. juli er at det i tillegg til den individuelle, private sorgen foregår en kollektiv, nasjonal sørgeprosess. Musikken som ble brukt etter terroren skapte en tydelig ramme for nettopp denne sorgen. Mens sangene som ble sunget i den første tiden etter tragedien uttrykte det vi ønsket å fokusere på og verne om, henviste sangene som ble spilt ett år senere konkret til terroren og opplevelsene av den. Uttrykket i det musikalske repertoaret i året etter terroren hadde således en klar utvikling som kanskje også speiler en utvikling i den nasjonale sorgbearbeidelsen.

Avhengig av kriser?
Det kan være verdt å dvele ved forholdet mellom kunst og kriser, ifølge Mattes.

– Hvis verden hadde vært perfekt, hva slags kunstbehov hadde vi hatt da?, spør han og fortsetter:

–  Kunst er dynamisk og utleverende  i sin natur. Den trenger motstand som nettopp kriser som et grunnlag for fornyelse.

KOMMENTAR
  • hanne dieserud :

    Lever du i en unntakstilstand har du ikke plass til det utfordrende og ekstreme, er påstanden ovenfor. Er det ikke helt motsatt? Er det ikke nettopp i krisetider at alvoret siger inn, at man søker noe som kan forklare, bekrefte og møte den situasjonen man er i. Tenk hvor mange kunstverk som er skapt i eksistensiell angst, angst som en skapende impuls. Og hvor godt det er å være i dialog med disse verkene, når man selv lever i en unntakstilstand – og trenger å bli møtt. Vel, kanskje man som fellesskap blir trygghetssøkende, men som individ tror jeg man vil noe mer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER