Skogens sjel

Tekst: Amund Grimstad

Taigaen, verdas største samanhengande barskogbelte, som i røynda strekk seg frå Norge i vest, gjennom Sverige, Finland og Sibir heilt til Stillehavet i aust, for så å halde fram gjennom Alaska, Canada og til Newfoundland, er som alle skogar full av magi og mytar, og slik sett ei kjelde til dikting og fantasi.

Det bergensbaserte teaterkompaniet NONcompany har sett seg føre å utforske skogen for å finne fram til sjel og eigenart, og har gjort det gjennom eit humoristisk, multimedialt og lettare kvasivitskapleg sosialantropologisk prosjekt som laurdag hadde urpremiere på Teaterhuset i Trondheim, og som denne veka blir spela på teaterfestivalen Meteor i Bergen.

I ei merkeleg blanding av reiseskildring, dokumentarteater, performance og litt til, har kompaniet gått tilsynelatande vitskapleg til verks, og lagt ut på ei firevekers research-reise der dei freistar å finne ut av skogens sjel, utforske kva taigaen gjer med folk, og korleis ein, uakta av tre ulike kontinent, likevel kan finne store likskapstrekk ved både menneska og naturen. Heilt etterretteleg er det ikkje, og alt i starten forstår vi at forholdet til vitskap og fakta er sjarmerande omtrentleg.

Taigaen blir til vanleg rekna å starte i Pasvik i Finnmark, men når ein i kompaniet er frå Elverum, og det tilliks er ein butikk med Taiganamnet same stad, blir utgangspunktet også der før det ber austover gjennom nesten fire veker.

Presentasjonen er episodisk, lett naivistisk med innslag av både video, overhead, musikk, små tablå og ulike andre presentasjonsmåtar, og heile tida med Lise Risom Olsen som vår myndige guide. I form kan dette likne mye på Verdensteatret, men er i innhald meir episk og litt lettare tilgjengeleg. Gjennom ei reise der vi er usikre på om det er stereotypiar og fordommar eller sosialantropologiske funn vi får del i, fortel kompaniet om kva skogen gjer med folka som bur og ferdast der, og freistar å prove at både folk og natur har mange sams trekk sjølv om det er tusenvis av kilometer som skil.

Kor overtydd eg er om at det er sanninga om Taigaen eg har fått etter ei times reiseskildring og dokuteater, veit eg ikkje, og kompaniet er sjølv tydelege på at det er mogeleg vi ikkje ser skogen for berre trær, (!) men uakta kor etterretteleg dette er eller ikkje, er det likevel særs godt fortalt og formidla. Det er ei herleg blanding av forteljar- og formidlingsteknikkar, presentert på eit leikent og sjarmerande naivistisk vis.

Urpremieren laurdag bar litt preg av at framsyninga ikkje var heilt ferdig, for det er mye teknikk som skal klaffe, og kompaniet spelar utan tryggingsnett så alle lyte blir særs synlege, men dette er heilt sikkert noko som vil gå seg til.

Produksjonen er første del av ein trilogi, og sjølv om denne meldaren først og fremst lét seg underhalde og kanskje ikkje fann så alt for mye djupare meining i det han såg, er han likevel meir enn spent på kva dei to neste produksjonane vil fortelje.

Meldinga stod i Klassekampen tysdag den 25. oktober 2011