Ryoji Ikeda: 100 Cymbals. Jennifer Torrence. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Skinnende sonisk kretsløp

Norgespremieren på 100 Cymbals var et flytende teppe av mikrotonale bølgekrusninger, fremført av et drivende dyktig helkvinnelig ensemble.

Det er en spent klynge med mennesker som har møtt opp på Black Box teater denne onsdagen under Ultimafestivalen. Radig smetter vi på plass i setene, og lokalet er fylt til maks kapasitet, det vil si: utsolgt. Det går nemlig ikke ubemerket hen når et slikt konseptuelt verk – eller et hvilket som helst verk med en så uvanlig instrumentering – har norgespremiere.

Stykket ble utviklet og komponert av Ryoji Ikeda på bestilling fra Los Angeles Philharmonic, og hadde verdenspremiere i Walt Disney Concert Hall i 2019. I anledning Ultima har den godt etablerte, eksperimentelle slagverktrioen Pinquins ekspandert til Pinquins Percussion Extended Ensemble, hvor de har hentet framifrå slagverkere fra hele landet for å fullbyrde stykket.

Visuell symmetri
Publikumssummingen varer ikke lenge før lyset dempes. Synet av 100 symbaler i forskjellige størrelser møter oss. Oppsatt i et digert kvadrat med ti på langs og ti på tvers suppleres symbalene med ti svartkledde utøvere som resolutt stiller seg i posisjon. Utøverne er lyssatt fra siden i hvitt, varmt lys, og symbalene fra taket.

Det visuelle er i en sentral del av fremføringen. I programmet omtales symbalene som en skog, men jeg får assosiasjoner til noe annet og mindre organisk – en slags matrise av paljetter, eller et kretskort hvor utøverne beveger seg som identitetsløse elektroner. Det mekaniske speiles også i bevegelsene, både i spilleteknikken og i ensemblets koreografi, uten at det blir robotaktig av den grunn.

Utøverne beveger seg langsomt, mykt og bestemt i ulike formasjoner mellom symbalene. De spiller på dem de til enhver tid står ved siden av, litt som om de beveger seg mellom ulike arbeidsstasjoner. Bevegelsesmønstret er symmetrisk og gjennomført. De starter i en x-formasjon og er blant annet innom parallelle lingjer, sikksakkmønser og enkeltstående punkter, før de avslutter i v-form.

Mikrotonale bølgeskvulp
Store deler av konserten slår de i det som kan oppfattes som 16-deler (på tross av at det ikke egentlig finnes noe gitt tempo eller jevn puls). Disse tar form som korte, myke støt, og spilles med begge køller, på en eller to symbaler. Når de etter hvert bytter fra myke til harde køller, får jeg en tydeligere tonalitetsfølelse – en kontrast til store deler av stykket hvor frekvensspekteret er mer støypreget. Ved stykkets slutt spiller hver utøver en crescenderende, svellende musikalsk figur i tur og orden, før de så setter punktum ved å gjenta figuren tutti. Det tilfører avslutningen dramatikk og er det grepet som minner mest om «tradisjonell» orkestermusikk.

Ellers varierer de mellom finstemte og ørsmå dynamiske nivåer. Resultatet blir et flytende teppe av lyd, et bølgesus med mange mikrotonale krusninger. Musikken liksom luller meg varsomt fram og tilbake mens jeg hviler øynene på utøverne, og jeg får god tid til å fordøye de musikalske og visuelle forandringene. Ikeda, som ellers er kjent for omsluttende, såkalte immersive verk, har her laget et stykke der jeg snarere opplever publikum som «betrakteren». Vi sitter tross alt i et amfi og skuer ned på ensemblet.  Vanligvis synes jeg Ikedas musikk liksom kryper innunder huden på meg, mens jeg her får følelsen av å stirre inn i et hav som jeg kanskje snart skal bade i.

Distansert omfavnelse
Denne distansen finner jeg igjen i musikkens patos, eller heller i fraværet av patos. Hverken verket eller fremføringen er følelsesladet, men mer distansert, og gir inntrykk av at ego og utøver har blitt adskilt. Markører på dette er for eksempel den mekaniske fremstillingen av ensemblet og likestillingen mellom alle de svartkledde utøverne, for ikke å glemme utjevningen av lydlig signatur. Utøverne blir som små tannhjul i et stort urverk. Personlig synes jeg dette er ganske deilig. Jeg merker at jeg blir mindre opptatt av den enkeltes prestasjon, og får frigjort energi til å fokusere på hva som skjer musikalsk og visuelt, hva som bare «er». Det er ingen soloartister her, bare en stor musikalsk kropp med hundrevis av små lemmer som omfavner sansene forsiktig. (Og det er jo tross alt tid for klemmer nå.)

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER