Astrup Fearnley-museet

Sjampanjekampanje

KOMMENTAR: Kunstkritikk.no oppfordrer til å utebli fra den delen av dagens årskonferanse i Kulturrådet som foregår i Astrup Fearnley-museet. Skapes samfunnsansvar gjennom boikott eller kritisk dialog?

Politisk redaktør i Dagens Næringsliv spurte lørdag hvorfor alle snakker om oljesand, men ingen snakker om at myndighetene i Usbekistan avlytter innbyggerne sine med teknologi levert av Telenor. Hun mener avlytting er uakseptabelt, selv om mobiltelefoni også har en demokratisk effekt. Det sier noe om at i tillegg til å sette søkelys på et problem, er det også mulig å trekke en grense og ta stilling.

Det gjør redaktør Jonas Ekeberg i Kunstkritikk når han oppfordrer (se lenke til høyre) til å boikotte sjampanjen og mottakelsen etter Kulturrådets årskonferanse i kveld, fordi den er på Astrup Fearnley-museet, som har et oljeselskap med tvilsom portefølje som hovedsponsor. Oljeselskapet er forøvrig også på listen over firmaer det norske oljefondet har investert i.

Kunstkritikk skal ha takk for å løfte fram saken og ta stilling.

Kulturrådets årskonferanse i Oslo i dag handler om kunstnerisk skjønn. I den anledning hadde jeg ikke tenkt å skrive om sjampanje, men om skjønnet som ble utvist da et fagutvalg nylig bestemte at reisestøtten til Morten Traaviks 17. mai-konsert i Nord-Korea ikke skulle trekkes tilbake. I og med Kunstkritikks sjampanjekampanje er den saken enda mer aktuell.

9. november sa kulturministeren til Dagsavisen at kunst må kunne utfordre, og makten må tåle utfordring. Men man skal ikke så langt vekk fra kulturfeltet i norsk forvaltning før få er klar over hva kunstnerisk skjønn er for noe.

Morten Traavik søkte støtte til en rockeopera, fikk det, ga beskjed om at innholdet ikke var fast bestemt og at prosjektet kunne bli utsatt. Så reiste han til Nord-Korea 17. mai i år med norske musikere, norsk musikk og NRKs program Nasjonalgalleriet på slep.

Da kom saken opp i Stortingets spørretime. Der svarte utenriksminister Jonas Gahr Støre i følge NRK.no at UD ikke hadde støttet prosjektet, og at kunstneren hadde misbrukt UDs logo.

Støre burde svart at prosjektet har fått støtte fra UDs reisestøtteordning for scenekunst, og forklart hvorfor dette ikke er det samme som politisk ryggdekning. UD har lov til å være uenig med sitt eget fagutvalg, men bør vedkjenne seg utvalget. Reisestøtten Traavik fikk, bærer UDs navn, men beslutningene er delegert til et faglig utvalg. Dette armlengdesprinsippet skal ivareta offentlig støtte til kunst og en politisk uavhengig kunst. Begge deler handler om ytringsfrihet. Søkere som får støtte, må bruke UDs logo. Det er ikke bare omdømmepolitikk, men også transparens.

Overfor et lukket land som Nord-Korea er det flere mulige strategier. Norges offisielle er null dialog. Morten Traavik går i dialog. Det innebærer en viss anerkjennelse av motparten, men det viser også folk i Nord-Korea at det finnes en verden utenfor den gjennomregisserte virkeligheten de lever i.

Traavik tar tydeligere stilling overfor norske myndigheter enn overfor nordkoreanske. Mye i Traaviks prosjekt handler om Norge. At én mann har klart å bli buddy med den nasjonale kulturkomiteen i Pyongyang, stiller ut den offisielle norske politikken som lite vanntett. At et filmteam fra NRK er med på tur, gjør mediedekningen til en del av verket.

Traavik liker å si at Norge minner om Nord-Korea. Men det er en viktig forskjell: Når den norske makta urettmessig overkjører Traavik verbalt på Stortinget, har kunstneren en presse å protestere i, et fagutvalg som støtter ham og et lovverk som beskytter ham. Norsk UD kan ikke kaste Traavik i fengsel fordi han har spilt Take on me i Pyongyang. Vanlige nordkoreanere blir i følge Julie Rongved Amundsen, som har kommentert prosjektet "Yes, we love this country" her på scenekunst.no, fengslet for lovbrudd de ikke har begått. NRK meldte også i august at landet har brutt en nedrustningsavtale og ferdigstilt en ny atomreaktor.

Derfor er det ikke likegyldig hva Morten Traavik sier om Nord-Korea. Når han tar på seg kunstnerhatt og sier at han ikke vet om det finnes konsentrasjonsleire i Nord-Korea, må vi spørre om konsentrasjonsleire, ikke skyte pianisten.

Samtidig skal kunstnerisk skjønn også beskytte en kunstners rett til å ytre seg uten å forsikre seg på alle bauger og kanter i en søknad på forhånd. Det skal også beskytte de kritiske mekanismene som avslører blindpunkter i våre egne norske systemer, fagutvalg inkludert. I dette perspektivet virker det umulig å komme til noen annen konklusjon enn det UDs fagutvalg gjorde.

Men det skulle handle om Kulturrådets årskonferanse. Jeg vet for lite om Lundin Petroleums virksomhet.

Samtidig har jeg sans for Morten Traaviks levende møter og kritiske dialog. Jeg har mer lyst til å troppe opp på Astrup Fearnley med hundre sjampisglass med olje, enn å ikke komme. Selv å gjøre det, hadde vært pinlig mye enklere enn å lage enmanns kultursamarbeid med Nord-Korea. Men hvis vi skal kunne konfrontere Kulturrådet og Astrup Fearnley med hvordan de forholder seg til sponsing og samfunnsansvar, må vi i alle fall være til stede og rapportere. Jeg vil vite mer. Det handler også om å stole på at ord virker.

Scenekunst.no vil oppfordre kunstnerne som for tiden sitter i Norsk kulturråd, som har ordet på Astrup Fearnley i dag, til å snakke om sponsing og samfunnsansvar. Det må både Lundin, Astrup Fearnley og Kulturrådet tåle.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER