Seltun innfrir - for meg og flere!

Master i drama og teater Eivind Haugland har skrevet et innlegg på Scenekunst.no i forbindelse med min kronikk ”Seltun innfrir”. Mange av Hauglands innvendinger baserer seg på at han og jeg har ulike oppfatninger av sjangeren aviskronikk. Dessuten synes Haugland å lese inn en annen intensjon i min kronikk enn jeg har hatt.

For meg er en aviskronikk en typisk blandingssjanger og fremstår som en popularisert og fagligartet artikkel formulert i en journalistikk og akademiske skrivemåte. Den konklusjonen min kronikk munner ut i, oppfatter Haugland som ”en slags dom”. Mine personlige synspunkter synes Haugland å oppleve som min personlige smak forkledd som ”faglige analyser”. Hvordan makte å gi faglige analyser i løpet av 5500 tegn inklusiv mellomrom, undrer nå jeg.

En aviskronikk med svært begrenset plass er noe ganske annet enn en fagartikkel med tilnærmet ubegrenset plass. Som den subjektive skrivehandlingen en aviskronikk er, får den selvsagt ikke ”et preg av å være en slags fasit”, som Haugland synes å mene. Kronikkens subjektivitet gjør det urimelig å kreve at den skal gi ”uttrykk for den generelle oppfatningen”.

Intensjonen med kronikken var å tilkjennegi et standpunkt, nemlig min underveisvurdering av Seltuns repertoar på Trøndelag Teater så langt. Eksemplene hentet jeg fra Hovedscenen med de to unntakene Fuglane og Gjenganger. Hadde jeg hentet eksempler fra de øvrige scenene, ville de bidratt til å underbygge og utfylle konklusjonen. At fokuset lå på Hovedscenen, men at konklusjonen var gyldig for repertoarvalg for alle scenene, antok jeg de fleste av Adresseavisens kronikklesere forsto.

Intensjon var ikke å stille ny mot klassisk dramatikk slik Haugland oppfatter. Da ville jeg ikke nevnt ny dramatikk kun i innledningen og det avsluttende avsnittet, og ellers ikke behandlet den. Hvor i kronikken leser Haugland om ”den negative polariseringen mellom ny og gammel”, og de ”kunstige skillene mellom det nye /…/ og det trygge, gamle – klassikerne”? Forhåpentligvis ikke i det innledende anslaget om samtidsdramatikk.

Som kjent innledes en kronikk gjerne med en spisset formulering. Dessuten vet alle med en viss innsikt i hvordan norsk institusjonsteatre fungerer at styret ville ha stoppet en teatersjef med et repertoar dominert av ”alternativ, smal og sær norsk og utenlandsk samtidsdramatikk”.

Selvsagt har ingen, verken Haugland eller jeg, noen som helst definisjonsrett på hva Seltun har satt seg fore å gjøre. Derimot har både Haugland og jeg rett til å vurdere om vi vil karakterisere det Seltun har gjort hittil på Trøndelag Teater som en suksess eller ikke. At Haugland og jeg er uenige om Seltun har innfridd, må vi bare leve med. Når vi tilkjennegir våre subjektive vurderinger, må vi selvsagt kunne gjør det ”uten engang å reflektere over at noen andre skulle kunne ha en annen oppfatning”.

Jeg kan ikke se at jeg insinuerer at Seltun nå kan lene seg tilbake i godstolen og se seg fornøyd med status quo, som Haugland påstår. Men jeg, andre og Seltun må ha lov til å være fornøyd med tingenes tilstand uten at det nødvendigvis må innebære stagnasjon? Jeg kan heller ikke se at jeg foretar et ”indirekte forsvar av Trøndelag Teaters gjenbruk av tre ulike juleforestillinger”, som Haugland påstår. Å skissere tre mulige strategier samt en forklaring er vel intet ”indirekte forsvar”?

Jeg kan forsikre Haugland om at hans anbefaling til meg om å «oppsøke ny og spennende scenekunst på Trøndelag Teater, Teaterhuset Avant Garden og andre arenaer», er ganske så unødvendig. Onsdag 1. februar så jeg en modernisert oppsetning av Mor Courage på Den Nationale Scenen, mandag 6. februar skal jeg se Christopher Nielsens Entropi (urpremiere 21. januar) på Malersalen på Nationaltheatret, og onsdag 8. februar skal jeg se urpremieren på Eirik Fauskes Lindås på Teaterhuset Avant Garden. Tilfeldig? Nei, ikke for en som er medlem av Haddajuryen, og som ser og vurderer om lag 80 oppsetninger i løpet av en teatersesong.

Haugland avslutter med en personlig anbefaling til meg. Jeg vil avslutte med en personlig anbefaling til ham: Skriv en kronikk om Seltuns repertoar så langt på Trøndelag Teaters øvrige scener enn Hovedscenen. Det vil bli et interessant og spennende supplement til min kronikk. Dessuten er det veldig viktig å fokusere på repertoaret på teatrenes mindre scener hvor det ofte fremføres ny og spennende scenekunst.

Dette er den uavkortede versjonen av kronikken du også kan finne på trykk i dagens utgave av Adresseavisa.