Ways of Seeing. Foto: Leif Gabrielsen

Scenekunst og sensur

Hva er sensur og hva skal vi gjøre når det nærmer seg det norske scenekunstfeltet? Dette er noe av det som diskuteres i det første essayet i en ny essayserie av Mariken Lauvstad.

Under bokmessa i Frankfurt nylig valgte forfatter Erika Fatland å komme med et stikk til statsminister Erna Solberg og hennes uttalelser om Ways of Seeing. Hvorfor gjorde Fatland egentlig det? Snart ett år er gått siden premieren. Er vi ikke ferdige med å snakke om Ways of Seeing nå? Eller bør vi tvert imot se enda nærmere på hendelsene i kjølvannet av denne forestillingen, og undersøke en ekstra gang hvordan det står til med den frie scenekunsten ikke bare utenfor landegrensene, men også her i Norge?

Forestill deg at du lever i et samfunn hvor kunstnere blir mistenkeliggjort som fiender av staten. Det er et samfunn der samtlige teatre må kunne framvise dokumenter på at myndighetene har gått god for hver enkelt produksjon før oppføring. Du risikerer å bli pågrepet og arrestert som konsekvens av et kunstnerisk forsøk på å vekke oppmerksomhet rundt ulikheter i landet ditt. En simulering av et kyss mellom to av samme kjønn kan føre til at en forestilling umiddelbart tas av plakaten. Som scenekunstner må du ha statens godkjennelse av både tekst og tematisk vinkling før du overhodet kan gå i gang med arbeidet eller få leid deg et prøvelokale, og enhver tekst som kan tolkes som blasfemi vil bli nektet. Når som helst kan det dukke opp representanter fra myndighetene på prøvene for å sjekke at alt går riktig for seg.

Hvis vi ser for oss en akse med full kunstnerisk frihet på den ene siden, og streng sensur på den andre, representerer eksemplene over sensurens ytterkant. Men alle er ekte eksempler på hvordan kontroll av scenekunst arter seg flere steder i verden i dag. Tyrkia, Kina, Egypt, India, Iran og Singapore er bare noen av landene med med tilfeller av sensur av teater i 2018. Det som likevel er mer overraskende er at flere land med vestlig demokratisk styreform også befinner seg ulike steder på denne aksen. I fjor fant det sted overtredelser, arrestasjoner og rettsforfølgelse mot scenekunstnere i Frankrike, Storbritannia, Spania, Tyskland og Italia. Heller ikke Europa, med land som Hviterussland og Polen, er unndratt tilfeller av, eller mer systematisk, sensurering. Faktisk er det slik at hele 41% av alle arrestasjoner og fengslinger av kunstnere finner sted i det globale nord.

Det internasjonalt anerkjente scenekunstkompaniet Belarus Free Theatre er ettersøkt av hviterussiske myndigheter som resultat av at deres forestillinger rettet kritikk mot president Lukashenko’s autoritære regime. Kompaniet har fått forbud mot å spille i hjemlandet, og deler av kompaniet har derfor valgt å forlate landet og oppholder seg i London. For Belarus Free Theatre er det for farlig å opptre på vanlige teaterscener eller annonsere offentlig. De viser sine forestillinger kun på hemmelige adresser, som i private leiligheter. Foto: Belarus Free Theatre

Innskrenket kunstnerisk frihet?
Kan det være slik at framveksten av ytre høyre i Europa, og tendensen mot mer autoritære ledere, nå fører til at presset på kunstnerisk frihet øker på det europeiske kontinentet? I publikasjonen State of Artistic Freedom 2019 utgitt av den internasjonale organisasjonen Freemuse, hevder administrerende direktør Srirak Plipat at nye europeiske terrorbekjempelseslover benyttes til å tvinge kunstnere som kritiserer regjeringer eller stiller spørsmål ved samfunnets gjeldende verdier, til taushet. Dette har ifølge Freemuse skjedd i Spania, Hviterussland og Russland. Plipat mener trusselen mot kunstnerisk frihet også øker globalt.

Kvinnelige kunstnere, LHBTI og minoriteter skal være spesielt utsatt for motstand fra både regjeringer og ikke-statlige aktører, som kampanjer i sosiale medier. Ifølge Freemuse begikk myndigheter 70 overtredelser mot scenekunstnere i 24 ulike land i 2018. 18 forestillinger ble tatt av plakaten, 72% av dem av politiske årsaker.

Mange ansikter og lange forgreininger
Sensur er et utfordrende begrep å forholde seg til nettopp fordi det er vanskelig å definere det kun som én ting eller ut fra ett bestemt premiss. Begrensing av kunstnerisk frihet arter seg ulikt i ulike styreformer og kulturer. Når vi snakker om sensur av scenekunst forstår vi den som oftest som myndigheters kontroll over kunstneriske uttrykk, form, temaer og estetikker gjennom lover og reguleringer. Men begrensninger og kontroll av scenekunst fungerer også på andre plan, og strekker seg fra den åpenlyse sensuren med sine forbud og begrensninger, via byråkratisk regulering og uoffisiell innflytelse. Sensur har mange ansikter og lange forgreininger, men handler til syvende og sist om ulike måter å ta kontroll over narrativ på – ved å stilne uønskede stemmer. Dersom man utvider begrepet sensur til også å omfatte måter å produsere samtale, diskurs og narrativer på, kan man ikke lenger definere sensur utelukkende ut fra juridiske definisjoner.

Teater har lenge vært et av primærmålene for sensur i totalitære regimer (O’Leary, Sánchez et al. 2015:95). Kanskje har sensur rammet scenekunsten hardere enn andre kunstformer. Teatrets fellesskapsnatur – det at forestilliger fremføres foran en større gruppe av mennesker som ikke er avhengige av å kunne lese for å forstå budskapet, har i land med et stort antall analfabeter og undertrykte vakt særlige bekymringer rundt kunstformens potensiale til å innprente uønskede idéer og oppfordre til oppviglerske handlinger hos sitt publikum.

Det kan virke som om teatret overfor makthavere har framstått som for nær politikkens scene og dens forvaltning av statsmakt. Mens teatret har en politisk dimensjon, har politikken en performativ dimensjon. Også i dag har teatret fysiske aktører som representerer idéer og verdier og spiller ut en handling for et publikum det ønsker en eller annen form for påvirkning på. Og kanskje har parallellene mellom politikk og dramatikk blitt enda tydeligere i vår tid. I NRK-podcasten Trump mot Verden loser Gjermund Eriksen, filmskaper og nerd på amerikansk politikk, lytterne gjennom Trumps megalomane strategier uke for uke. Eriksens analyser viser hvordan Trump åpenbart benytter seg av dramaturgiske virkemidler for å nå sine mål, godt hjulpet av avledninger i media, digital iscenesettelse og bevisst utnyttelse av oppmerksomhetsøkonomiens katalysatorfunksjon. Det er som om virkelighet og fiksjon har begynt å gli over i hverandre: Den internasjonale politiske scenen oppleves nærmest surrealistisk når Trumps verbale utspill og utenrikspolitiske manøvre går tv-serien House of Cards en høy gang.

I Ungarn, som nå har et nasjonalkonservativt styre under president Viktor Orbán, ble en oppsetning av Billy Elliot i Budapest stengt i 2018 for å angivelig spre idéer om homofili. Kritikere hevder at arbeideropprøret som utgjør handlingens bakteppe også bidro til at forestillingen havnet under myndighetenes søkelys. Foto: Péter Rákossy/Erkel Theatre

Kunsten å gjøre taus
Når vi snakker om sensur og innskrenkninger av kunstnerisk frihet, må vi også snakke om hvem og hva som definerer et lands diskurs og kriterier for kvalitet. Den franske idéhistorikeren Michel Foucault arbeidet mye med å undersøke det integrerte forholdet mellom kunnskap og makt. For å forstå sensur mener Foucault at det er avgjørende å ta i betraktning hvordan demokratiske, byråkratiske og sosiale systemer opererer, og hvordan selvsensur etter hvert kan internaliseres og normaliseres snarere enn å pålegges ovenfra (Foucault, 1977). Sensur er del av det politiske maktapparatet. Det er en form for sosial kontroll med mål om å motvirke endring. Men det som gir makten solid grep og aksept, mener Foucault, er at den ikke utelukkende fungerer som en regulerende og tyngende kraft i form av forbud og restriksjoner. Den utgjør også en slags produserende kraft som skaper og definerer status og diskurs, og som av mange oppleves som tilfredsstillende. Sett i lys av disse tankene er det viktig å analysere hvordan ulike tildelingssystemer, diskurser, estetiske praksiser, tradisjoner og forventninger til hva (scene)kunst skal være, påvirker kunstneres ytringsrom. Disse vilkårene kan, bevisst eller ubevisst, fungere som ‘sensureringsmetoder’ av enkelte grupper, estetikker og uttrykk.

Scenekunst kan forstås som en statusmarkør. Det å gå i teatret kan betraktes som en slags forvaltning av og oppvisning i kulturell kapital. Som tilskuer kan man nyte skjønnhet, estetikk, presisjon og fornøyelse. Samtidig har scenekunst kraft til å utfordre etablert diskurs. Her i Norge var dette kanskje tydeligst under Ibsens tid, men man kan argumentere for at det for eksempel skjedde i kjølvannet av Ways of Seeing. Har scenekunsten kraft til å stille makta til veggs ved å synliggjøre og problematisere bestemte strukturer i samfunnet? Og gjennom måten scenekunsten møter sitt publikum på?

Regulering av kultur og kulturstøtteordninger i demokratiske samfunn gir et bredt perspektiv på hvilke praksiser og estetikker som blir oppmuntret og ikke. Satt helt på spissen er kanskje kontroll av narrativ i så måte et uunngåelig trekk ved spenningsforholdet mellom statsmakt og et statsfinansiert kulturfelt. I våre demokratiske samfunn argumenterer også flere for scenenekt med hensikt å beskytte minoritetsreligioner og monoritetsgrupper fra kritikk, hets og fordømmelse. Behovet for nye former for restriksjon og kontroll har oppstått som følge av endringer i vår sosiale, teknologiske og politiske samfunnskontekst. Heri ligger et vanskelig paradoks: Utfordringen er å finne former for restriksjon med hensikt å beskytte som ikke får negative og begrensende omkostninger i samme trekk.

Belarus Free Theatre: Counting Sheep. Belarus Free Theatre’s siste forestilling, Counting Sheep (2019), handler om Hviterusslands naboland Ukraina og Kiev-opprøret i 2014. Forestillingen har høstet strålende kritikker. Foto: Belarus Free Theatre

Ways of Seeing
De senere årene har det vært gjort mange forsøk på å problematisere rasisme og flyktningeskepsis – både i og utenfor scenekunstfeltet – som svar på samfunnsmessige utfordringer, streng innvandringspolitikk og et Europa i kulturell endring. Det er interessant at dokumentarisk teater og såkalt virkelighetsteater er blitt mer utbredt parallelt med at vi ser en ‘oppløsning’ av ‘sannhet’ overalt i samfunnet (Martin, 2010: 3). Det er blitt vanskeligere å orientere seg i mylderet av konkurrerende narrativer og framstillinger, og flere tar til orde for behovet for kontroll og regulering av informasjon.

Ways of Seeing, som hadde premiere på Black Box teater i november 2018, handlet om flyktningeskepsis og rasisme; hvordan den oppstår, hvilke interesser den tjener og de ikke minst de skjulte kreftene som ifølge kunstnerne bør stilles til ansvar for at den vokser i vårt land i dag. Som dokumentarteater søkte Ways of Seeing å avdekke det forledende og forenklende ved norsk ytre-høyre sides narrativ og framstilling av flyktninger og flyktningeproblematikk. Kunstnerne ville belyse hvordan overvåkning og propaganda, slik de ser det, ofte har en nøkkelrolle i utførelsen av og kontrollen av makt. Den scenografiske og dramaturgiske rammen, og problematikken tilknyttet distansert filming av husfasader, har vært behørig diskutert i norske medier.

Ifølge regissør Roll er organisasjonsstrukturen ved tradisjonelle (scene)kunstinstitusjoner en refleksjon av av strukturen i samfunnet forøvrig. “Vi må sette spørsmålstegn ved hvem staten er, hvem den representerer, hvor demokratisk den er og hvilken framtid den gir oss,” skrev hun i Den Alternative Kulturmeldinga (2018:112). “Vi er så tungt festet til en type borgerlig kunstforståelse, spesielt i teaterfeltet,” heter det videre, “her ligger hele smertepunktet både for teatret og politikken: i forholdet mellom «folket» og «eliten»” (Roll, 2018:113).

I Ways of Seeing står Sara Baban og Hanan Benammar på scenen som seg selv, og, langt på vei, eiere av sin egen historie. Dette i seg selv er ikke nytt. Representasjon indikerer alltid en konstruert ramme satt av én kultur, som premiss for å representere en annen. Men til forskjell fra majoriteten av forestillinger som har portrettert flyktninger og flyktningeskjebner i Vest-Europa, framstod ikke Baban og Benammar som ofre. Istedet gjorde de eksplisitt krav på et opplysnings- og korrigeringsmandat overfor publikum. Ikke bare krevde de tilbake definisjonsmakta over egen fortelling, men de snakket Norges makthavere og økonomiske elite midt imot på et teater finansiert over kulturbudsjettet. Som utøvere forholdt de seg direkte til publikum, og rettet skarp kritikk mot den norske regjeringen og navngitte politikere fra ytre høyre. I det hele tatt var det mange ting ved Ways of Seeing som skilte seg fra måten et norsk publikum er ‘vant til’ å se mennesker med flyktningebakrunn på scenen. En så kraftig konfrontasjon mellom Den Andre og Makta er rett og slett sjelden kost for et europeisk teaterpublikum.

Trettende mars 2019 ble Black Box teater ved teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland, samt regissør Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar siktet av PST for krenkelser mot privatlivets fred på grunn av den korte filmsekvensen i Ways of Seeing som viste fasaden til Tor Mikkel Waras privatbolig på Røa i Oslo. Siktelsen kom like etter at statsminister Erna Solberg, som selv ikke hadde sett forestillingen, rettet direkte kritikk mot det kunstneriske teamet i en pressekonferanse. Solberg antydet en forbindelse mellom kunstnerne/Black Box teater og serien av mistenkelige hendelser utenfor Waras bolig. Hun uttalte at “de som står bak stykket bør tenke over at de også da bidrar til å sette et fokus på politikere og deres omgivelser og mennesker, som bidrar til at det er tøffere å være politiker” (Ighanian & Skarvøy, 2019). Gjennom et slikt utsagn antydet hun at forestillingen kunne ha trigget reaksjoner i publikum og ført til handlinger som hun igjen holdt kunstnerne ansvarlige for. Hun antydet at forestillingen utgjorde en trussel mot politikeres sikkerhet. Dette er samme retorikk som benyttes i land med sensur.

Snart frafalt siktelsen fra PST i det som etter hvert mest av alt liknet en absurd politisk farse. Det er lett å tenke at hele forløpet var så spesielt at det egentlig har veldig lite med den generelle utviklingen i det norske samfunnet å gjøre. Men stemmer egentlig det? Eller er det tegn på noe større at forestillingen, som ganske riktig og med overlegg hadde valgt et konfronterende dramaturgisk format, ikke bare ble sett på som konfronterende teater, men likefrem som en trussel av kriminell karakter? Er det et varsko at FRP-politikere mente at Black Box teater burde miste statsstøtten? Er det grunn til bekymring når en teaterforestilling blir mistenkt for å trigge en oppviglersk kjedereaksjon, og til og med sette makthaveres sikkerhet i fare? Og ikke minst: Hadde kunstnerne blitt mistenkeliggjort på samme måte dersom ikke flere av dem hadde bakgrunn fra muslimske land?

Ways of seeing. Foto: Leif Gabrielsen

Den modige scenekunsten
Teatrets effektivitet i kritisk å undersøke politiske og kulturelle smertepunkter og utfordre antagelser om akseptbarhet blir stadig bekreftet. Men dersom full kunstnerisk frihet og streng sensur befinner seg i hvert sitt ytterpunkt av en bred akse, er det også viktig å være våken for hvilke prosesser som gjør at et samfunn begynner å flytte seg fra én side av denne aksen, mot den andre. Under Ways of Seeing ble det tydelig at det finnes politikere i Norge i dag som ikke ønsker kunstnerisk frihet. Det som kunne vært sett på som krass, men sunn, samfunnskritikk, ble oppfattet som en trussel mot politikeres sikkerhet. Dette er ikke ulikt retorikken i land med sensur, hvor kunstnere mistenkeliggjøres og betraktes som potensielle fiender av staten.

Mens sosiale konstruksjoner (som rasistiske og kjønnsdiskriminerende maktstrukturer) opprettholdes av underordning og taushet fra majoritetsbefolkningen, opprettholdes sivile rettigheter av en befolknings evne, vilje og mulighet til kollektivt å motsette seg disse strukturene. Dermed er det kanskje på tide å undersøke mer aktivt hva det til enhver tid koster og krever av scenekunstnere å være modige, både hjemme og ute. Historien viser at noe av det farligste vi kan gjøre er å sove i timen. I stedet bør vi verdsette og oppmuntre scenekunsten som ønsker å bevare, og utfordre grensene i, det demokratiet vi har.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER