Scenekunst og pedagogikk - to sider av samme sak?

30. og 31. mai inviterte produksjonsenheten Landing til seminar om scenekunst, pedagogikk og deltagelse.

Scenekunst for barn og unge formidles i Norge vesentlig innenfor en pedagogisk kontekst. Og det er mye som ulmer under overflaten i dette landskapet. Kunstnere er redde for at kunsten blir redusert til kun et middel for læring, de kunstfaglige vil ikke ha ”pedagogisk” kunst, mens lærerne gjerne vil ha det.

Utdatert? Seminarets målsetting var å komme seg forbi disse motsetningene, og det kom absolutt et godt stykke på vei. For som vi i grunnen må kunne enes om, er disse polaritetene ganske utdaterte, selv om de i praksis fortsatt lever på et strukturelt nivå.

Det relasjonelle Utviklingen innen kunsten har beveget seg så langt fra idéen om det autonome kunstverk som kun eksisterer i kraft av seg selv, at vi må spørre oss om ikke all scenekunst av idag er ”pedagogisk” kunst. Teatrale sjangre som relasjonell kunst og sosial kunst eksisterer kun i samarbeid med publikum. Blir det ikke da kunstig å skille mellom pedagogikk eller formidling og selve kunsten i seg selv?

Sidsel Graffer, teaterviter og forsker, snakket om ”the educational turn” innen visuell kunst – en betegnelse for en estetikk som tenker undersøkende om kunst og pedagogikk sammen. Denne diskursen innen visuell kunst har overføringsverdi til scenekunst, og på grunn av kuratorfunksjonen på dette feltet har de kommet lenger, mener hun. Istedenfor å tenke ”Hjelp! Kunsten blir instrumentell!” kan man tenke positivt rundt hva kunstformidling i en pedagogisk kontekst innebærer og hvilke muligheter dette gir for estetikken.

Barn som utøvere Caroline W. Nesse og Camilla Myhre ved Rom for Dans har absolutt utforsket disse mulighetene. De skaper profesjonell scenekunst med barn og unge som utøvere. I deres forestillinger er barn medskapere på lik linje med profesjonelle utøvere. Så kan man spørre, hvorfor skal de være det? Og er det riktig og bra at barna skal være kunstnere?

Profesjonalitet og ferdighet Hansjörg Hohr, professor i pedagogisk filosofi ved UiO, mener nei – det er ikke riktig at barna skal være kunstnere. Han skiller mellom en estetisk erfaring og en kunstnerisk erfaring, der den estetiske erfaringen gir verdifull læring og formskapende kompetanse. En slik danseforestilling gir for eksempel kompetanse i å uttrykke erfaringer gjennom bevegelse, men den er ikke kunst. Og her er vi innom den ovenstående polariseringen: For Hohr er kunst en spesialisert virksomhet som krever erfaring og skolering i mediet, mens de aller fleste scenekunstnerne som var til stede på seminaret nok ikke er enig i dette kunstbegrepet. De arbeider med scenekunst som ikke er basert på ferdighet alene. Og nettopp derfor blir det for dem interessant å også se andre typer utøvere på scenen enn de tradisjonelt ”profesjonelle”.

Øvelse i formspråk Men hvis man ser bort fra denne uenigheten om kunstbegrepet, er både Hohr og barna – eller ungdommen – det gjelder, slående enige. For Hohrs hjertebarn er den estetiske kompetansen og hva denne gir oss i livet forøvrig. Hvordan vi tydeligere kan uttrykke og se mønstre, kompleksitet og abstraksjon gjennom øvelse i formspråk.

To ungdommer som har vært mye på scenen som dansere i profesjonelle scenekunstprosjekter, Rakel Øfsti Nesje og Robin Strøm Nilsen, bekreftet at det nettopp er en slik kompetanse de sitter igjen med etter denne kunstneriske virksomheten. De sa at de fikk sortert tanker de ikke visste om og ble utfordret til å tenke selv – noe de sa er sjeldent i skolehverdagen (!). Robin nevnte også hvordan det har hjulpet ham i fag som designutvikling, der en må abstrahere begreper for å komme fram til nye konsepter. De opplever at de har blitt tryggere på seg selv og at de har utviklet en formkompetanse i møte med annen kunst, både scenekunst og visuell kunst.

Hvem skal formidle? Og dette er da veldig bra? Ingen grunn til å være uenig i dette. Men likevel ulmer det mer under overflaten. For selv om alle er enige om at denne estetiske kompetansen er viktig – om den nå kommer fra kunstneriske eller estetiske aktiviteter – er man uenige i hvem som skal formidle den til elevene og hvordan. På den ene siden står de som er lei av kravet om at barna alltid skal være deltagende i kunstprosjektene. Karstein Solli, kunstnerisk leder i Seanse – senter for kunstproduksjon for og med barn og unge, mener kravet om deltagelse kommer ovenfra. Han spør hvorfor ikke lærerne også kan bidra i den estetiske opplæringen. Også Hansjörg Hohr mener den estetiske kompetansen må formidles av lærerne, men at pedagogikken dessverre er for lite opptatt av formspråk. Flere andre seminardeltagere sukket også høylytt over de estetiske fagenes vilkår i lærerutdanningen.

På den andre siden har vi kunstnerne som Sidsel Graffer snakker om og for – de som arbeider innen heteronome scenekunstsjangre, der deltagelse er en selvfølgelig og integrert del av estetikken. De som selv velger en form hvor pedagogikk og kunst dermed er deler av det samme. For Graffer er det ikke et problem at elevene – tilskuerne – er deltagere i scenekunsten, men en mulighet for kvalitet. Det som for henne er problemet, er at vi mangler kunstneriske kriterier for å vurdere denne scenekunsten. Vurderingene blir mer av etisk karakter. Vi spør om samtalen ble bra, om elevene hadde det bra, ikke om den kunstneriske kvaliteten.

Verk, tilskuer og språk Og det er kanskje derfor mange mener at dette landskapet er motsetningsfylt. Når vi opphever skillet mellom verk og tilskuer, blir kunsten degradert fordi vi mangler et språk å snakke om den på. Og når kunsten ikke lenger bygger på ferdighet eller form, men på forholdet til omgivelsene – publikum og samfunnet forøvrig – blir det vanskelig å ikke snakke om etikk. Det er jo også et veldig viktig spørsmål om barna føler seg ivaretatt som kunstnere på scenen.

Vi har dermed alt å tjene på å utvikle et språk rundt dette, slik Graffer ønsker seg. Et språk der uttrykket ”pedagogisk kunst” ikke automatisk har en negativ klang, men tvert imot er et selvfølgelig uttrykk for en retning innen scenekunst. En scenekunst som produseres innenfor en pedagogisk formidlingskontekst, med de estetiske muligheter dette gir.

Slik kan vi kanskje også komme forbi det modernistiske kunstsynet som stiller kunst og pedagogikk opp mot hverandre og hierarkisk nedvurderer det ene, slik at kunstnerne tviholder på sin posisjon og ikke vil bli nedgradert til formidlere.