Samtale eller tiltale?

Hvordan definerer og avgrenser man ’interaktive dramaturgier’? Er kunsten interaktiv dersom barna befinner seg i scenerommet, eller må de være en del av selve handlingen? Hva skiller medskapende strategier fra interaktive? Begrepet ’interaktiv’ forstås og anvendes ofte ulikt, og fredag 1.mars hadde utviklings- og forskningsprosjektet SceSam dedikert et helt seminar til nettopp interaktive dramaturgier i scenekunst for barn.

Barn som medvirker i scenekunsten, kunst som er interaktiv på ett eller annet plan, har lenge vært en tendens innenfor scenekunst som har barn og ungdom som målgruppe. SceSam har valgt å fordype seg i tematikken, og Lisa Nagel, som sitter i SceSams faglige råd, holder endog på med en avhandling hvor hun tar for seg interaksjon og medskapning i kunst for barn.

Seminaret lot både teoretikere og praktikere komme til orde. Etter en kort iscenesatt samtale mellom Nagel og Rolf Engelsen, prosjektleder for Kunstløftet (som seminaret har mottatt støtte fra), holdt Boel Christensen-Scheel, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, et innledende foredrag. Hun plasserte begrepet ’interaktiv’ i en kunsthistorisk sammenheng, og med Jan Vermeers bilde Girl with a pearl earring (1665) som startpunkt og videre inn i den historiske avant-garden og etterkrigstidens ulike former for samhandling og kunstneriske metoder, illustrerte Christensen-Scheel hvordan det relasjonelle ikke er en gitt metode og hvordan dagens kunstpraksiser ikke nødvendigvis skiller seg radikalt fra de mer klassiske tradisjonene.

Resten av seminaret var primært viet praktiske eksempler, samt et foredrag om interaktive teaterformer ved Thomas Rosendal-Nielsen. Seminaret bød på innføringer i hvordan ulike kunstnere jobber, og seminardeltakerne fikk innblikk i ulike strategier og tilnærminger til interaktivitet i scenekunst for barn. Sara Topsøe-Jensen, kunstnerisk leder for det danske kompaniet Carte Blanche*, og Lise Hovik representerte to ulike modeller og strategier. Førstnevnte gjennom en slags oppløsning av den teatrale situasjonen, og sistnevnte ved å utforske hvilke muligheter som ligger i de mer konvensjonelle rammene gjennom sitt forskningsprosjekt Du skal få høre fuglesang ved Trøndelag Teater. Dramaturg Tale Næss og regissør Katrine Strøm fortalte fra sine erfaringer med prosjektet ArtLab2, et verkstedssamarbeid mellom Hålogaland Teater og Ferske scener, og også her var det ulike måter å involvere tilskueren på. Deres eksempel handlet blant annet om å få tilskueren til å ta valg som så fikk betydning for handlingen i scenerommet – altså at tilskueren ikke bare er medskaper på et mentalt plan, men at vedkommende også påvirker handlingen.

De siste årene har jeg deltatt på en god del lignende seminarer, og det slår meg at diskusjonen som regel streifer innom de samme punktene: blir barna godt nok ivaretatt? Foregår det på barnas premisser? (Hvis ja – foregår det samtidig også på kunstens premisser? Viktig, viktig!). Så lenge barna ser ut til å ha hatt en god opplevelse, så regner man at de er godt ivaretatt og at det etiske aspektet dermed også er i orden. Men, etter hvert ser det også ut til å være et mål for flere av kunstprosjektene at barna skal glemme konteksten, at de skal entre leken og gå helt og fullt opp i den. Er det slik at kunsten er blitt lekens forkjemper?

Denne problemstillingen minner meg om en radioreportasje jeg hørte en gang, om en bonde i Spania som hadde oppdaget at gjess ikke trenger å tvangsfores for å produsere gåselever, men at de tvert i mot gjør dette selv under de rette forholdene. I det fri er det visstnok slik at gjessene begynner å fråtse idet det nærmer seg vinter, men dette skjer kun hvis de lever i det fri – eller; fullt og helt tror at de gjør det. Bonden Eduardo Sousa manipulerte omgivelsene til å bli de best tenkelige for gjessene. Dermed oppsøkte gjessene til slutt området hans, og han kunne selge en naturlig produsert og ’human’ gåselever. Nå mener jeg ikke å lage en direkte link mellom gåselever og teaterforestillinger for barn. Men det er noe med måten noen scenekunstprosjekt legger til rette for lek for barna som gir meg disse assosiasjonene. Barna entrer en tilsynelatende konvensjonell teaterforestilling, som etter hvert løser seg opp i lek hvor barna ikke lenger handler på de voksnes instrukser, men ut fra egne ideer.

Og da melder spørsmålet seg: er vi på vei i en retning hvor vi manipulerer kunsten til å bli det best tenkelige åstedet for lek for barna? Hva er det i så fall som skiller kunsten fra en organisert leketime, og hva består de kunstneriske strategiene i?

SceSams seminar viser at det er mange interessante kunstprosjekt der ute, og Hoviks prosjektinnlegg ble en viktig påminnelse om hvor ensartet særlig institusjonenes scenekunstprosjekter for barn og unge som regel er. Men jeg sitter også igjen med en fornemmelse av at den utstrakte bruken av interaktive dramaturgier også kan føre oss inn i noen etiske gråsoner – og er vi på vei dit at det kanskje ikke lenger er barna som må ’reddes’ av kunsten, men snarere slik at kunsten som reddes av barna?

* må ikke forveksles med det norske dansekompaniet ved samme navn.