Samfunnets elendige

Tekst: IdaLou Larsen Foto: Fra prøvene til “Mannen som ler”, Artilleriets produksjoner.

Scenekunsten blomstrer. På Hamar var det for eksempel nylig mulig å se Molières komedie Den gjerrige, mens Artilleriet Produksjoner fredag hadde premiere på sin spennende og eksperimentelle «dramatisering» av Mannen som ler, den filosofiske og samfunnskritiske romanen Victor Hugo ga ut i 1868.

Politisk teater

I motsetning til De elendige og Notre-Dame de Paris ble romanen aldri noen suksess, og fortellingen om gjøgleren Gwynplaine, gutten som menneskehandlere har vansiret slik at ansiktet hans er stivnet i et evig glis, er nesten glemt i dag. Men Victor Hugos sterke angrep på det kapitalistiske system og på en verden der klassetilhørigheten er avgjørende for menneskeverdet, er dessverre like aktuelt i vår tid som den gangen.

Artilleriet Produksjoners sceneversjon er ikke bare slagkraftig politisk teater, ikke minst i vår globaliserte verden, den originale dramatiseringen gjør den også til innovativ og annerledes scenekunst.

Når dørene åpnes, får tilskuerne beskjed om å gå helt opp på scenen, der de fleste får plass rundt et massivt langbord, mens noen sitter på en stolrad bakenfor. En kvinne tar ordet. Det er skuespiller Solveig Laland Mohn, som sammen med kveldens scenograf og kostymetegner Marianne Stranger, også driver Artilleriet Produksjoner.

Hun forteller om deres første møte med Mannen som ler, den gangen de som unge gikk på Kippersund-familiens teaterskole på Stensli, og satt samlet rundt bordet mens romanen ble lest høyt for dem.

Trukket inn

Nærmest uten å merke det blir vi trukket inn i samme virkelighet: Torleif Kippersund begynner å lese fra boken, om de skumle comprachicos, som kjøpte barn og solgte dem igjen etter å ha misdannet og vansiret dem. For den gangen, og det er ikke så lenge siden, syntes folk det var både morsomt og spennende å se mennesker med misdannelser, det var «de lykkeliges utnyttelse av de ulykkelige». Så stiger Anders Kippersund opp på bordet, som brått forandrer seg til å bli scenen der en rekke dramatiske opptrinn i løpet av to og en halv time driver handlingen fram mot klimaks og etterfølgende tragisk slutt.

Solveig Laland Moen gir en sterk og bærende tolkning av Gwynplaine fra han som tiåring blir stående alene i verden til han som voksen blir gjenkjent som rik adelsmann, og får sete i House of Lords, men etter en kort stund å ha blitt fristet av tittel og rikdom, velger å vende tilbake til sitt opprinnelige opprørske jeg.

Anders Kippersund utmerker seg både som elegant engelsk lord og som den halvstuderte gjøgleren og vandringsmannen Ursus, mannen som tar til seg både tiårige Gwynplaine og spebarnet Gwynplaine har reddet fra å fryse ihjel, mens Lydia Popkema er en inntagende blind ungjente. Et høydepunkt er de tre gjøglernes suksessforestilling «Det beseirede kaos».

Finstemt veksling

Det spesielle ved Artilleriets sceneversjon er den finstemte vekslingen mellom høytlesing, gjenfortelling, velspilte teatralske opptrinn og de medvirkendes egne refleksjoner over teksten de tolker. Samtidig som dette grepet skaper en viss nødvendig distanse til en roman som i sine ytre virkemidler er svært typisk for sin tid, fremhever og aktualiserer det også det allmenngyldige og langt fra gammeldagse politiske budskapet i Mannen som ler. Med Gwynplaines egne ord: «Mellom dem som undertrykker og de undertrykte er det ikke noe annen forskjell enn den stilling de inntar i samfunnet».

Klassiske teatereffekter som lyd og lys utnyttes maksimalt, og styrker teaterillusjonen effektivt når det er nødvendig. Regissør Thomas Holtermann Østgaard er et nytt navn, og etter denne både underholdende og tankevekkende sceneversjonen av Mannen som ler blir det spennende å følge ham videre.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 7. november og er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.