Rikskonsertene og Riksteatret. Foto fra industrimuseum.no

Riksteateret – teater til hele Norge eller teater også fra hele Norge?

Den frie scenekunsten med støtte fra Kulturrådet og Riksteatret finansieres i prinsipp av samme statlige arbeidsgiver. Forvaltning av kulturmidler til produksjon og turné av to ledd i samme organisasjon, er det god ressursutnyttelse? Med en politisk agenda om å få mest mulig kultur for pengene, burde turnéorganisering av scenekunst diskuteres i forkant av en ny kulturmelding.

Det finnes ingen kjent statistikk på produksjoner i det frie scenekunstfeltet med statlig finansiering, som viser produksjonenes levetid etter premiere (det inkluderes her også nærliggende spilleperiode). Av erfaring og kjennskap, er det et fåtall som lever videre. Den kulturelle skolesekken (DKS) medregnes her ikke, ettersom DKS sin ordning opererer med format- og målgruppekriterier.

Innsikt og tilbakemeldinger fra feltet tilsier at turnéplanlegging i den frie scenekunsten er utfordrende, da det er få programmerende scener og den praktiske tilretteleggingen av turneen er både tidkrevende og kostbar. Faktisk virker det som om det er økonomisk gunstigere å skape nye produksjoner, til fordel for å turnere med eksisterende fri scenekunst.

Hvilke summer brukes på å produsere forestillinger
Gjennom tilskudd fra Kulturrådet alene, produseres det scenekunst årlig for omkring 130 millioner kroner. De faktiske verdiene kan godt antas å være langt større når bidrag fra fylker og kommuner, sponsorer, frivillige og legater medregnes. I tillegg er det verdt å merke seg at kunstnere som underbetalt yrkesgruppe skaper verdier som ikke blir synlige i de offentlige budsjettene. Poenget er her at den akkumulerte verdien av produksjoner i den frie scenekunsten, altså ferdige “varer” med muligheten for ytterligere salgsverdi, aldri blir fullt utnyttet. Dette er både et økonomisk og kulturelt nasjonalt tap. Økonomisk, fordi den offentlige investeringen ikke gjenspeiler ambisjoner om verdiutnyttelse. Nasjonalt og kulturelt ettersom kunsten dessverre bare oppleves av et fåtall i befolkningen, og svært ofte kun de i tettbebodde regioner.

Så hvordan kan vi alternativt forvalte scenekunstkapitalen?
Riksteatret med sitt mandat om å være hele Norges teater fikk en kraftig nedgang i sine offentlige tilskudd for et par år tilbake. Hvordan denne nedgangen kommer til uttrykk, vil kreve nærmere undersøkelse, men Riksteatrets evne til å utføre sitt mandat har i prinsipp blitt svekket. Det kan se mørkt ut for økt finansiering over statsbudsjettet i fremtiden, om vi skal lytte til fremtidsprognosene som ble diskutert under lanseringen av den nye kulturmeldingen. Et post-oljeeventyr er ikke positivt for kulturbudsjettene.

Så hvordan kan scenekunst-Norge være proaktivt og organisere scenekunsten bedre, og hvordan planlegger vi et generasjonsregnskap som tar vare på fremtidens publikum og fremtidens scenekunst?

Med et økonomisk prinsipp om å få mer kultur for pengene, vil det være fordelaktig å koble produsentene av scenekunsten, den frie scenen og regionteatrene, sammen med tilbyderen av scenekunst; Riksteatret. Hele Norges teater bør i prinsippet bestå av teater fra hele Norge. Riksteatret har en etablert infrastruktur, nettverk og kompetanse på publikum i hele landet og burde forvalte denne kompetansen for å nå ut til flest mulige regioner.

Blir det mer kultur for pengene dersom Riksteatret går bort fra å produsere, til fordel for å kuratere og turnere scenekunst fra det frie feltet og fra regionteatrene? Dersom kostnadsbesparelsen ved at Riksteatret sluttter å produsere kan gi både en økt økonomisk og kulturell fortjeneste, bør Riksteatret endre sin virksomhet for at scenekunst i Norge kan nå et enda større publikum i fremtiden.

Effektene av å legge om Riksteatrets struktur kan bli:

Publikum

  • Styrket nasjonal tilgang på scenekunst. Forlengede turneer over større geografiske områder vil nå flere publikummere.
  • Større regional bredde på scenekunsten ved at produksjonene ikke er knyttet opp til Oslo.

Kunsten og kunstnere

  • Styrkning av kunstnerøkonomien gjennom økt levetid på forestillingene i det frie feltet.
  • Enklere for scenekunstnere å etablere seg i regionene, ved at Riksteatret oppsøker scenekunst.
  • Utlån eller leie av Riksteatrets lokaler øker tilgangen på produksjonsarealer i Oslo.
  • Økt kvalitet på scenekunsten gjennom lengre levetid på forestillinger.
  • Økt kvalitet vil skape mer konkurransedyktige produksjoner som eksportvare til det internasjonale markedet.
  • Styrking av kreative næringer.

Riksteatret

  • Innsparte produksjonsmidler gir økt turnévirksomhet.
  • Mulighet til å utarbeide publikumsutviklendetiltak på lokalt og regionale plan.
  • Mer kunstnerisk og produksjonsmessig forutsigbarhet, ved kjøp av produksjoner


Avsluttende

Dette innlegget er en tankerekke, åpen for innspill og enda flere tanker. Det har blitt søkt om tilskudd til å skrive en forskningsartikkel, med hensikt å undersøke kostnadsbesparelsene og utnyttelsen, bygge empiri rundt dagens turnesituasjon, og eventuelt se på en alternativ organisering av turne som tar for seg scenekunstfeltet som en helhet.

 

 

 

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER