Retningsløs komedie

Ved første øyekast gir det en viss mening å sette opp Gaetano Donizettis Regimentets datter på Oscarsborg festning. En opera om ei jente oppdratt av et helt militærregiment burde jo passe godt på et slikt sted. Det virker i alle fall å ha vært noe av tanken bak Jacopo Spireis oppsetning. Likevel klarer produksjonen aldri helt å finne ut hvor den vil, til tross for flere gode musikalske prestasjoner.

Kjærlighetshistorie med brettspillestetikk I Regimentets datter møter vi Marie, feltkokke i den franske hæren. Regimentet hun tilhører er på felttog i Tyrol, en eller annen gang under Napoleonskrigen. Som nyfødt ble hun funnet på slagmarken, og regimentet tok henne til seg og oppdro henne som best de kunne. En dag er hun ute og plukker blomster og faller nesten ned en skrent, men blir reddet av den kjekke tyroleren Tonio. Det er kjærlighet ved første blikk, og Tonio, som tilhører fienden, blir litt senere tatt til fange når han lusker rundt leiren for å finne Marie. Marie klarer å overbevise soldatene om å ikke skyte ham, og Tonio ender like godt opp med å verve seg så han kan være nærmere henne. Men alt går ikke som smurt, for inn kommer Markisen av Berkenfield, som viser seg å være Maries tante – eller, som det kommer frem i andre akt, hennes mor. Marie blir røsket vekk fra leiren og til markisens slott, hvor hun skal giftes med sønnen til Hertuginnen av Crakentorp. Heldigvis kommer regimentet henne til unnsetning, og operaen ender at Marie får sin Tonio.

Produksjonen åpner med at Marie (Lina Johnson) sitter og spiller Risk, mens tyrolske landsbyboere forbereder seg til kamp mot franskmennene. Dette gir et inntrykk av at regien har lagt seg på en brettspillinspirasjon i uttyket. Å bruke et spill der slag utkjempes med terningkast i tur og orden som utgangspunkt for en opera som dette er et fiffig grep, men det kommer mest til syne i scenografien. Det store bakteppet er tegnet som et Risk-kart med de forskjellige grevskapene og hertugdømmene i dette fiktive Tyrol risset inn. Det står sågar en enorm terning til venstre for orkesteret (som viser seg å huse Markisen av Berkenfields særdeles smakfulle stuemøblement, alt i sjatteringer av hvitt og lysegrått).

Knæsje kostymer og neongule geværer Line Mahers kostymer har også et islett av noe brettspill- eller i det minste tegneserieaktig. Soldatene kommer på scenen i en fargesprakende blanding av sennepsgule, knallrosa og mørkelilla uniformer, og de bærer alle på markeringstusjgule geværer. Som en motsats til det fargeglade militæret, er alle de adelige figurene kledt i grått. De eneste unntakene her er Markisen av Birkenfield og Hertuginnen av Crakentorps hår, der Ingebjørg Kosmos Markise har en smakfull liten oppsats i støvet gammelrosa og Anne Gjevangs Hertuginne har en desto større anretning, kronet med produksjonens desidert høyeste hatt (også i grått).

Som en motsetning til dette tydelige og fargeglade visuelle unvierset, går Jacopo Spireis regi mer mot de store faktene og overdrevne ansiktsuttrykkene man vanligvis kan forvente i denne typen komisk opera. Ikke at det er noe galt med det, men det blir et skuffende misforhold mellom scenografi og regi uten at jeg helt kan si hvilken av dem som burde føye seg for den andre. Kanskje hadde ikke en gjennomført regi som fulgte opp brettspillassosiasjonen fungert, men det er jo en viss sjanse for at resultatet kunne ha blitt interessant. Det gjøres jo et forsøk helt i begynnelsen, men den riktig så interessante ideen om at Marie har noen som slags innflytelse over historien – slik det legges opp til i første scene – kommer ikke tilbake. Kanskje er det fordi Regimentets datter egentlig ikke handler så veldig mye om krig? Operaen er en nokså gjengs kjærlighetshistorie der heltinnen slites mellom plikten overfor sin adelige mor og kameratskapet med regimentet som oppdro henne. Krig og væpnet konflikt er det lite av, men heller en ramme for å kunne omtrentlig definere når og hvor operaen finner sted.

God sang, men ullen fransk All musikken blir sunget på fransk mens all dialogen foregår på norsk. Det tar litt tid å bli vant til de ofte ganske brå, språklige overgangene, men det hele føles noen hakk mer naturlig i andre halvdel av forestillingen. Likevel er det det franske språket som blir den største utfordringen. Med vanskelige vokaler og nasaler og en uttalemåte som skiller seg betydelig fra talt fransk, er det ikke et lett språk å synge på. For enkelte er det nok også en utfordring i største laget.

Den italienske tenoren Pietro Adaíni synger rollen som Tonio, men språket likner bare unntaksvis på fransk. Ordene er kanskje franske, men det høres mest italiensk ut. Selv om det låter vakkert i midtregisteret, er det ikke alltid like stabilt i høyden. Selv om han kommer opp, er ikke den store arien «Ah, mes amis!» – den med åtte høye C-er – fullt så stabil som man skulle ønske. Desto mer treffsikker er Lina Johnson som Marie. Selv om uttalen hennes ikke alltid er den tydeligste, synger hun med tidvis hjerteskjærende klangskjønnhet, med glitrende høye toner og en mørk fylde lenger ned i registeret.

Rollen som Sulpice, sersjanten som oppdro Marie, er kanskje ikke den største, rent sanglig, men Audun Iversen spiller med stor innlevelse, der han veksler mellom halvt avslepen harstadværing og forfriskende tydelig fransk. Som Markisen av Berkenfield, var Ingebjørg Kosmo i sanglig storform, selv om det litt for påtatte Oslo Vest-målet kanskje kunne ha blitt tonet ned et par hakk. Anne Gjevang ser ut til å stortrives i rollen som den deilig arrogante Hertuginnen av Crakentorp. Hennes opptreden med «Ah, que j’aime les militaires» fra Offenbachs Storhertuginnen av Gerolstein er kveldens, om ikke vokale, så i alle fall komiske høydepunkt.

Dirigent David Maiwald hjelper til med å holde tempoet oppe, og med unntak av litt suspekt strykerintonasjon til å begynne med, spiller Oslofjord kammerfilharmoni med beundringsverdig presisjon. Selv om produksjonene til Oscarsborgoperaen gjøres utendørs, brukes det ikke mikrofoner, og både orkesteret og sangerne høres overraskende godt, selv øverst, bakerst i amfiet.

Regimentets datter på Oscarsborg klarer aldri helt å finne fotfestet. Selv med noen strålende sangprestasjoner – spesielt fra Lina Johnson– virker det ikke helt som regissør Jacopo Spirei vet hva han vil med operaen. Etter at den tilsynelatende gode brettspillideen forsvinner noen minutter ut i første akt, er det ingenting som klarer å holde fokus i regien. Som et resultat er det flere gode enkeltprestasjoner som samlet ikke klarer å få produksjonen helt over målstreken.