Foto: People like us

Psykedelisk meditasjon

360-gradersformatet ‘Kinokammer’ kaster publikum ned i et fascinerende visuelt og auditivt kaninhull, men de to verkene er så ulike at de ville stått sterkere separat.

Kunsthendelsen Kinokammer består av to verk laget av henholdsvis støykunstner Lasse Marhaug og den britiske videokunstneren Vicki Bennett, bedre kjent under kunstnernavnet ‘People like Us’. Begge verkene er urpremierer og vises som et samarbeid mellom Black Box teater og nyMusikk. Kinokammer er et sjangeroverskridende format som bygger på et konsept utviklet av San Fransisco-baserte Recombinant Media Labs, kalt CineChamber. Formatet rammer inn publikum i et 360-graders bevegelig lyd- og videolandskap.

På Black Box teater er Kinokammer en såkalt dobbeltbillett. Først vises Marhaugs verk For My Abandoned Left Eye (2021) og deretter Bennetts Gone, Gone Beyond (2021). Publikum kan ta med seg vinglassene fra foajéen inn i visningssalen. Det er satt opp stolrader langs tre av rommets fire vegger, mens det er plassert spredte sitteputer på gulvet. Dermed vil publikum betrakte andre publikummeres blikk og reaksjoner som en del av kunstopplevelsen. Før visningen av Marhaugs verk virkelig starter, etableres en atmosfære hvor småprat og vindrikking får summe i rommet i flere minutter. Enten dette er tilsiktet eller ei, skaper det et slags ‘vi’ i rommet, en opplevelse av å dele noe. Dette setter en presedens som tilfører kunsthendelsen en ekstra dimensjon som skal vokse og utvikle seg utover i visningene.

Marhaug beskriver selv sitt verk som en ‘post-kapitalistisk-science-fiction-støyfilm’. Det er for så vidt en grei sjangerbeskrivelse, men jeg opplever på sett og vis verket som mer ordinært enn som så, i hvert fall visuelt sett. Vi befinner oss i en verden som fortrinnsvis er i sort-hvitt. Vi ser bilder og fragmenter av skog og natur opp mot harde bygningsstrukturer og rester og spor av menneskeproduserte objekter. Søppel, en joggesko, en sofa, en dyrefot. Totaliteten fremstår rå, våt, kjølig og hard, ikke bare visuelt, men også lydmessig. Innimellom kontrasteres filmmaterialet av abstrakte bilder, som massivt pulserende svarte flekker, tette i tett mot en hvit bakgrunn.

Et mengde-bombardement som utfordrer sansene
Hver projiserte filmsekvens har tilsynelatende sine egne og stadig skiftende lydspor. Dette skaper konstant nye og ulike lag-på-lag-virkninger. Lydbildet gir blant annet assosiasjoner til maskinelle repetisjoner og massive metallkverner mot spraking og knitring i ulike kvaliteter, auditive teksturer som i noen øyeblikk minner meg om følelsen av stikkende iskaldt regn eller penetrerende intens piping i ørene. Plutselig kommer små avbrudd med fravær av støy før nye bilder og lyder skytes mot oss som prosjektiler. Det er et mengde-bombardement som utfordrer sansene og skillet mellom inntrykk og forstyrrelse. Til sist er jeg ikke sikker på om jeg faktisk hører samplede rop, støyen fra et fullt lokale av skrikende mennesker, eller om det bare er hjernen min som lurer meg til å tro at jeg aner disse ropene gjennom støyen. Jeg går ut fylt av en slags ubehagelig svimmelhet og med verkende netthinner. Verket etterlater en øko-deterministisk uro i meg som jeg trenger langt mer enn tretti minutter på å fordøye og nullstille meg fra, og dette utgjør også min innsigelse mot at to såpass ulike verk er satt sammen.

Etter pausen kastes vi nemlig ut på en helt annen reise. Denne gangen har enkelte lagt seg ned på ryggen, noen lukker øynene, noen sitter bare avslappet og slurper til kveldens andre eller tredje glass vin. På alle fire veggene er det projisert tett i tett med flammende stearinlys. Bildet er selvsagt påfallende kitsch, nærmest ironisk. Gradvis kan vi høre lyder som minner om en mengde trampende støvleskritt blandet med et ubestemmelig sus fra insekter og sirisser, og en diffus summing fra fjern, manipulert korsang. Det er vanskelig å tolke og plassere lydbildet, og jeg rekker heller ikke å komme særlig langt før hele rommet nærmest suges gjennom en slags visuell tunell. Bassen får gulvet under oss til å vibrere, og vi trekkes i rasende fart gjennom utallige projiserte dører. Dette anslaget forsterker illusjonen av å befinne seg i en simulator. Det er som en virtuell vind plutselig har blåst oss med seg og vi med ett sitter på et flyvende teppe, på reise gjennom kunstnerens underbevissthet, hvor lekne popkulturelle referanser avløses av marerittaktige og foruroligende bilder. Publikum kikker i alle mulige retninger som for å orientere seg på stadig nye steder.

Som om David Lynch skulle tatt ayahuasca i ørkenen
Montasjeteknikken er ekstremt god, og dramaturgien har en slags kaleidoskopisk assosiativ form samtidig som hvert enkelt bilde er akkurat så lett å tolke at man kan hekte seg fast i en ny krok som kaster en på hodet inn i nye assosiasjoner før man rives løs og kastes inn i den neste. Dette er som om David Lynch skulle tatt ayahuasca i ørkenen og laget film av det han hallusinerte etterpå. Vi befinner oss stadig et sted mellom drøm og mareritt, for eksempel når vi ser Julie Andrews danse ubekymret mellom trestammer mens krigshelikoptre dundrer over himmelen mens verden går opp i flammer og eksploderer rundt henne. Vi ser præriebilder med saguaro-kaktuser og hører lyden av ubehagelige radiosignaler. Skorsteinsfeieren fra Singing in the Rainforsvinner ned i animerte piper, vi ser oljetønner som brenner og voksende stjernetåker, hører så vidt lyden av Joni Mitchells ‘Both sides now’, skimter jordkloden fra verdensrommet (eller er det en discokule?), trekkes mot lyden av lirekasser og omgis plutselig av gigantiske tivolihester.

I de populærkulturelle referansene skjuler det seg en mørkere samtidskommentar. De aller fleste referansene er fra 1950-, 60- og 70-tallet, og i kontrast til vakre bilder av universets mørke, himmellegemer og galaksetåke, skapes en opplevelse av at tiden renner gjennom rommet og trekker oss gjennom kosmos i nådeløs hastighet. Verket åpner blikket for det paradoksale og tilfeldige ved vår populærkulturelle historie, det maktesløse og nådeløse ved at vi har skapt det vi har skapt, og ikke noe annet.

Verket får meg også til å filosofere over hva som kan kalles en forestilling. Her er ingen skuespillere eller aktører, men jeg opplever til gjengjeld at vi publikummere blir en del av det. En mann styrter på et tidspunkt ut av rommet, en kvinne velter en flaske, enkelte reiser seg opp fra stolene sine og blir gående smilende eller betraktende rundt. Ingenting av dette forstyrrer meg slik det ville gjort i mange andre sammenhenger. På et tidspunkt er det én som ler, og etter dette er det som om noe i rommet oppløses, reaksjonene blir friere og mer ekspressive. Folk responderer og kommer med små utrop. Verket hadde derfor ikke vært det samme om jeg opplevde det alene, og da er det kanskje en forestilling likevel?

I sum tror jeg likevel de to delene av kveldens dobbeltbillett burde vært vist separat. De er begge såpass sterke og intense verk at de etterlater ulike resonanser og refleksjoner det hadde vært fint å få tid til å dvele ved hver for seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER