S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Jan H. Landro – 31. mai 2012

Peer på jakt etter sitt selv

Regissør Kjersti Horn mener Peer Gynt oppfordrer regissøren til å «go nuts». Derfor har hun gjort nettopp det. Oppsetningen er også gjestespill ved Festspillene i Bergen.


Publisert
31. mai 2012
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

«Peer Gynt» av Henrik Ibsen

Regi: Kjersti Horn Musikk: Erik Hedin Scenografi/kostymer: Katja Frederiksen Rogaland Teater på DNS, Store Scene


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/peer-pa-jakt-etter-sitt-selv/
Facebook

Et radikalt brudd med nasjonalromantikken

Hvor befriende er det ikke når en oppsetning av dette litterære nasjonalikonet bryter radikalt med den nasjonalromantikken stykket altfor lenge og altfor ofte har vært sauset inn i. For selv 64 år etter Hans Jacob Nilsens epokegjørende, antiromantiske oppsetning på Det Norske Teatret, er ikke dét opplagt.

Men her er bruddet virkelig radikalt. Ikke bare har Kjersti Horn omkalfatret teksten og latt Peer være like ung gjennom hele forestillingen; den svenske komponisten Erik Hedin har til overmål dekonstruert Edvard Griegs velkjente musikk til det ugjenkjennelige, og lar den ligge som et nokså monotont pulserende støyteppe over store deler av oppsetningen.

Det fungerer stort sett utmerket. Selv om ikke alt er konsekvent gjennomført, det er for eksempel en god del romantikk i Mor Åses død (selv om illusjonen til slutt brytes ved at det piper fra kaffekjelen), og den kjente prestens tale i siste akt har også noe av sin «romantikk» i behold.

Helt Grieg-fri sone er det heller ikke, Solveigs kjente toner lyder også her. For øvrig knirker et og annet i forestillingen. Da ganske særlig kombinasjonen av oppdrevet tempo og en diksjon som ikke helt klarer å følge med. Det gjør deler av dialogen vanskelig å oppfatte, og for dem som ikke er fortrolige med stykket, tror jeg sammenhengen i det som skjer blir noe uklar.

Allerede før et ord ytres fra scenen, forstår vi at her er tenkt nytt: Samtlige medvirkende, til dels grotesk oversminket og med aparte hårsveiser og ditto klær, er samlet i en svær kasse med nakne kryssfinérplater som vegg og tak, uten utgang og fluktmuligheter. Her, viser det seg, blir de alle værende til siste slutt. Dermed konfronteres Peer konstant med sine handlinger og konsekvensene av dem.

Når første replikk lyder, er ikke det den berømte «Peer, du lyver!», men «Frem og tilbake er like langt; ut og inn, det er like trangt». Dermed er vi direkte inne i Peers møte med Bøygen, som oppfordrer ham til å gå utenom – en helt sentral rettesnor for hans liv.

Et særlig vellykket regigrep er å la Knappestøperen, som i originalen først dukker opp i siste akt, være med helt fra begynnelsen og så å si følge Peer gjennom stykket. Slik får denne oppsetningen en tydelig retning fra første stund – det dreier seg om identitet og å gjøre de riktige livsvalg. Innenfor det klaustrofobiske universet Katja Frederiksens scenografi skaper, er det Peers indre, hans psykologi, det dreier seg om. I tråd med dette hviler det noe ekspresjonistisk over forestillingen, den beveger seg mellom drøm og virkelighet, slik Peer selv også gjør.

Glenn André Kaada gir oss en viril og vital Peer, like full av energi som han er tom for selvinnsikt. En scenisk kraftprestasjon. For øvrig er dette ensemblespill i ordets egentlige betydning, med alle på scenen hele tiden. Spillet er ujevnt og ikke alltid så lett å vurdere. Men som helhet fungerer det noenlunde bra.

Det er lite musealt over denne oppsetningen. Den selvrealiserende, egoistiske Peer er vår samtidige, og vi kjenner oss igjen i problemene hans. Men når så mye er gjort for å fornye stykket og gjøre det mer tilgjengelig og relevant for et yngre publikum; hvorfor har man da beholdt den gamle, til dels arkaiske språkformen? Og hva er hensikten med å la en mann, Svein Harry Schöttker Hauge, spille Mor Åse, når dette poenget ikke utnyttes noe særlig ut over å ha en komisk funksjon?

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Bergens Tidende og er publisert i gårsdagens papirutgave.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no