Evita (Thalia teater 2005)

På tide med en revisjon av støtteordninger?

INNLEGG: – Vi må ærlig si at vi ikke helt forstår driftsmodellen kulturbyråd Bjercke foreslår for Oslo Nye Teater, skriver Bjørn Heiseldal, leder i Produsentforeningen for privatteatre. Han er enig i at kunst skal ha offentlig støtte, men mener at en musikal ikke blir kunst av å bli spilt på et institusjonsteater.

Erik Ulfsby vil at alt skal være ved det gamle i sitt svar til Hans Henriksens innlegg 5. november om at teatrene trenger store forandringer. Det er forståelig at et teater som mottar vel kr. 410.000 hver dag hele året gjennom gjerne vil ha ting som det er; man er tjent med status quo, selvsagt. Der Henriksen påpeker en hel rekke



aktuelle og interessante problemstillinger, løper Ulfsby til institusjonenes gamle skyttergraver, og fyrer løs mot privattatrene, som er ganske så uskyldige i denne sammenheng. Vi konstaterer at Ulfsby, som inntil nylig var medeier i det private produksjonsselskapet Scene Kvelder, har gjennomgått et hamskifte i det øyeblikket han kom inn på det institusjonelle teatret.

Privatteatrene eier ikke alene musikalen, det er vi absolutt enige i. Musikalen er heller ikke så enkel å definere. Alt for ofte regnes den bare som lett underholdningsteater, selv om den egentlig spenner over et stort teatralt register, og er like mangefasettert som teateret ellers i sitt innhold. Og her har selvsagt det offentlige teateret et ansvar. Dette betyr imidlertid ikke at en musikal blir mer kunst av å spilles på nynorsk på et institusjonsteater. «Evita» versjon 2012 på Det Norske Teatret, som det er nærliggende å trekke fram her, fikk ikke bedre mottakelse enn Thalias «Evita» fra 2005. Stykket er det samme, musikken likeså. Så hvorfor blir det da bevilget ca. kr. 700,00 pr billett til Det Norske Teatrets produksjon, mens det til Thalia gikk kr.0,00? Vi var jo tross alt de første til å lage forestillingen i Oslo, og vi tok den på gjestespill til Trondheim og Skien, slik at også befolkningen andre steder kunne ha glede av den. Thalia har vært involvert i 25 musikaler, men det er mulig at Ulfsby ikke har oppdaget dette fra sitt elfenbenstårn, og derfor tror at Det Norske Teatret er det eneste teatermiljøet i landet som kan lage musikkteater.

Vi er avgjort enig i at kunst skal ha støtte, men nå er det en gang slik at det ikke blir mer kunst av Evita fordi veggene rundt forestillingen heter Det Norske Teatret, og oversettelsen er til nynorsk. Så vidt jeg husker hadde vi ca. 40.000 besøkende på forestillingen. I dagens kroner skulle vi altså i all rettferdighet ha fått overført kr. 28 millioner. Vi skulle greid oss bra på det, vil vi si.

Vi har i lang tid prøvd å komme i kontakt med kulturministerne i den rød-grønne regjeringen for å få presentere privatteatrene, våre produksjoner, utfordringer og konkurransesituasjonen. Dessverre har verken Huitfeldt eller Tajik funnet å kunne sette av tid til en gang å møte oss. Det syntes vi selvsagt er skuffende. Vi er nemlig i den situasjon at offentlige midler til enkelte aksjeselskaper deles ut uten at det kunngjøres frister for støtte eller hvilke kriterier som ligger til grunn for støtten. Samtidig får vi avslag hver eneste gang vi søker Norsk kulturråd. Så det finnes ingen luker åpne for privatteater, ingen systemer, kun en mulig canossa-gang til en minister som kanskje ikke finner oss interessante, og eventuelt en ukjent for oss departemental prosess, som vi dog nylig har takket ja til. Siden det heter Kulturdepartementet, og ikke Kunstdepartementet, så oppfatter vi at deres virksomhet er ment å omfatte også oss.

Et privatteater har betydelig lavere administrasjons- og driftskostnader enn et offentlig teater. Noe av årsaken er at statlige tilskudd omsettes i ikke-kunstneriske ansatte, som Henriksen helt korrekt påpeker. Man får penger, og har derfor en økonomisk mulighet til å holde seg med de mange ansatte som de private ikke har. Det er klart at salgs- og markedsavdelinger ikke er der for kunstens skyld, men for å pushe forestillinger i et marked. I en annonse for «Kommunikasjonssjef» ved et herværende institusjonsteater framgår det at vedkommende har ansvaret for 4 avdelinger med 60 ansatte fordelt på 30 årsverk. 30 årsverk utgjør nok i hvert fall 15 millioner bare i lønnskostnader, eller ca. 10% av hva teatret mottar i støtte. Hvis vi så antar at det markedsføres for ca. kr. 5 millioner, teatret oppgir ikke i årsmeldingen hvor mye det bruker på slike innkjøp, så er de samlede kostnadene i direkte utgifter før vi snakker kontorplasser etc. på 20 millioner. I tillegg kommer kostander ved å drifte eget billettsystem.

Billettsalgsinntektene for Det Norske Teatret var i 2010 ca. 31 millioner og ca. 160.000 gjester. For hver tjente krone bruker man altså minst to bare på salg og markedsføring. Til sammenligning driver Thalia teatret Chat Noir, er medprodusent på forestillingen der, drifter forestillingen Nattens umusikalske dronning på turne og produserer forestillingen Spamalot med en administrasjon på totalt fem personer. På salg bruker selskapet totalt sett under tre årsverk. Antatt besøk er ca. 100.000 gjester i inneværende år. På Spamalot har vi hver forestilling 46 personer i arbeid. Kunstnerisk utøvende utgjør 32 av disse, alle øvrige har også operative oppgaver med teknikk, kostyme og sminke. Vi tror ikke at noen klarer å drive mer effektivt enn det, men vi skulle selvsagt også gjerne hatt råd til salg-, sponsor-, informasjons- og markedsavdelinger mer på linje med institusjonene.

Det er også helt åpenbart for oss at prisingen av offentlige musikaler, som ofte er ca. kr.100. pr billett under den prisen vi tar, ikke er gjort av sosialpolitiske årsaker. Påstanden «slik at alle har mulighet til å se teater» faller på sin egen urimelighet, fordi prisen her helt opplagt brukes i konkurransemessig øyemed. Spamalot koster 650 på topp, og Evita kr. 550, for eksempel. Og det er her vi nærmer oss kjernen av problemet med offentlig støtte og hva den brukes til: Skal den brukes til kunstproduksjon: Ja, så gjerne for oss, men skal den brukes til kulturproduksjon, så må vi privatteatrene også ha en systemopprettet mulighet til å søke midler! Det har jo de private filmprodusentene, så hvorfor ikke gjøre det samme med oss? For selvsagt er det kultur det vi driver med, selv om vi innrømmer at det ikke alltid er kunst.

Like selvsagt som det faktum at kultur ikke blir kunst bare ved å oversettes til nynorsk og spilles på Det Norske Teatret. Det Norske Teatret må for øvrig gjerne spille hva de vil for oss, så lenge vi har mulighet til å motta billettstøtte. Vi er ikke i tvil om at det er en konkurranse vi skal leve greit med, fordi den da er mer på like vilkår.

Det Norske Teatret, som i praksis er en statlig bedrift, lot skoleelever fra Bårdar arbeide gratis på forestillingen Jesus Christ Superstar, blant annet, og ble stevnet for Arbeidsretten av MFO. Det hele endte med et forlik. Der privatteatrene tar et stort ansvar for å holde frilansere i arbeid, utelukkes disse av Ulfsby. Han påstår i sitt innlegg at han har alle ressursene han trenger i eget teaterhus, noe han jo motbeviste selv ved å ta inn skoleelever til å delta i Jesus Christ Superstar. Dette er i våre øyne en politikk som verken private eller offentlige teatre er tjent med, siden vi alle bør ha et levende frilansmarked å hente folk fra. Da forutsetter det jo også at de tilbys arbeid, for det er vel ellers ingen mening i å putte offentlige penger inn i kunstskoler, dersom det ikke skal være arbeid til de samme når de er ferdig utdannet? Kanskje noe av midlene som går til selgere heller burde vært brukt til frilansere, rett og slett.

Og hvor er alle disse konkursene i private musikaler som Ulfsby snakker om? Mamma Mia gikk jo ikke konkurs, oss bekjent? At de ikke tjente penger, er noe ganske annet. Det betyr at eierne tok tapet, men ikke at de gikk konkurs. Så langt har det ikke vært konkurser i Folketeatret, og den siste musikalen som faktisk gikk konkurs, var vel Sound of Music på Edderkoppen i 2008? Vi vil våge den påstand at det ikke har vært påfallende mange konkurser blant privatteatrene generelt i forhold til annen konkurranseutsatt virksomheter. Det norske teatret ville derimot selv vært konkurs i løpet av ganske kort tid uten sine kr. 410.000. pr dag. Ulfsby kan eventuelt sende tilbake støtten fra departementet i 2013, så kan vi se hvordan situasjonen er om ett år.

Oslo kommune har lagt opp til en endring av driften ved Oslo Nye Teater, og det er klart at 82 millioner kommunale kulturkroner til ett teater blant mange kulturaktører er diskutabelt. Vi har prøvd å sette oss inn i hva det er kulturbyråd Bjercke nå vil innføre ved teatret, men må også ærlig si at vi ikke helt forstår driftsmodellen. Hvordan skal smalt prosjektteater trekke mer folk, samtidig som man skal spare penger? Det blir spennende å se. Et kommunalt eid teater som skal drives som et privatteater er en hybrid vi ikke nødvendigvis stiller oss positive til, og kommunen har allerede Black Box Teater som nok kan nyttiggjøre seg mer midler. Samt seks privatteatre som kjemper for å overleve mellom statlige og kommunale mottakere av etter hvert ganske mye penger.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER