fra generalprøve til Orgelgalla, Stavanger konserthus

Orgeloppfinneren

ANMELDELSE: Det er ikke ofte en orgelkonsert sitter i kroppen i flere dager. Scenekunst.no har vært på orgelfest i Stavanger konserthus som burde bli pensum for alt tomt snakk om å rekruttere publikum og fornye klassiske konsertformer.

Hva skal vi med et orgel i 2013, spør Stavangers nyslåtte konserthusorganist Nils Henrik Asheim. Nå når Jesus kanskje ikke er Jesus lenger, følger en av mange stemmer i Øyvind Rimbereids helt lysende, nyskrevne orgelpoesi opp. Og svaret er: Vi må finne opp instrumentets rolle på nytt. Den tre dager lange orgelfesten i Stavanger konserthus denne helgen viste at det ikke er et problem, men et privilegium.

Foruten å bestille leilighetsdikt til det nye orgelet fra landets kanskje fineste poet, svarte Asheim med å bruke hele orgelfasaden som filmlerret gjennom en tre timer lang innvielseskonsert. Publikum ble utsatt for mye musikk som en utsolgt sal i Stavangers nye konserthus sannsynligvis ikke kjenner, men som var satt sammen på en måte som fikk den til å virke både sterk og selvfølgelig. Boya Bøckmans konkrete og fargesterke videobilder tok heller ikke luven fra musikken, både fordi musikken i seg selv var godt framført og fordi det digre orgelet hele tiden var fysisk til stede i billedflaten og forstyrret alle tendenser til illustrasjon. Ja, på en måte var det overkill. Men orgelmusikk handler om overkill. Og her var det så feit kvalitet i alle ledd at det bare var å gi seg over.

Det tok noen sekunder å venne seg til å høre Stavanger-skald Rimbereid lest på bergensk. Sammenhengen mellom de helt første setningene om klorofyll, lys, vann, lyd og fotosyntese og tittelen på Nils Henrik Asheims eget verk der syntese kanskje handlet mer om å samle alle orgelets og musikkens deler i en konstruksjon, lå ikke helt i dagen. Men derfra vokste tekstene og ble bare sterkerke og sterkere flettet inn i lydene, menneskene og rommet rundt seg. Under en improvisasjon av Asheim selv ble rimbereidske piper til rør som ble til hender som holdt oss inne i menneskeheten, og diktets stemme visste hvilken orgelllyd som kom fra hvilket bedehus på smale jærveier om kvelden.

At de unge musikerne og danserne fra kulturskole og musikklinje vegg i vegg med konserthuset var de første som skulle spille, ga fullstendig mening. Denne lyse, varme salen er også disse unge musikernes rom, og skal være det i mange, mange år framover.

Hele fire organister satt på orgelkrakken i løpet av kvelden, nok et trekk som bidro til at tre timer passerte uten at vi merket det, fordi fire forskjellige musikere hentet ut ulike verdener fra samme instrument. Oslos domorganist Kåre Nordstoga satt i en firkant av lys midt i brusende videobølger og spilte Bach. Det unge stjerneskuddet Sarah Kim spilte Mozart på en måte som fikk det store, statiske instrumentet til å danse.

f.v.: Kåre Nordstoga, Sarah Kim, Nils Henrik Asheim

Få symfoniske saler har orgel, og symfonisk musikk med akustisk orgel er å høre tilsvarende sjelden. Som nok et bevis på at han er fullstendig fryktløs, lot Asheim det første verket med orgel og orkester være norsk musikk som aldri er framført tidligere. Bjørn Fongaard (1919-1980)s uendelige opuslister med mikrotonal musikk fra 1960- og 70-tallet har først fått anerkjennelse blant yngre musikere i dag, lenge etter at Oslo-Filharmonien ikke ville spille orkesterverket Uran 235 i 1965. Med dagens ører lød ikke Fongaards konsert for orgel og orkester sær i det hele tatt, den kledde tvert i mot den lette, varme klangen til Stavanger Symfoniorkester som akustikken i den nye salen er bygget for å løfte fram. Nå satt Fongaard-kjenner Erling Neergård ved orgelspakene.

Nordstoga kom tilbake og spilte Francis Poulencs orgelkonsert med strykere og pauke, frekt illustert av Bøckman som en kjøretur i regnvær på E39 med vindusviskere som visket i takt. Dette var det eneste gangen 1:1-spøkelset mellom lyd og bilde nærmet seg. Men Poulencs musikk er robust nok til at det aldri ble flatt, og har også en ironi i seg som bilfilmen underfundig vekket til live.

Klassikeren, første sats av Charles Marie Widors romantiske orgelsymfoni op. 42 var lagt i hendene på Sarah Kim. Igjen vitner det om respekt for og kjennskap til musikken at Widor ikke bare ble et programforpliktet besøk i det symfoniske orgelets franske hjemland, men ble spilt av en musiker som maktet å gi en personlig og virtuos tolkning. Kim fortsatte med mindre kjent musikk bygget over temaer av Stravinsky, der orgelet som sitatmaskin framstod i beste forstand, som et enmannsorkester som kan gjøre musikk tilgjengelig for flere, slik Asheim skriver i programmet.

I neste verk løser ungareren György Ligeti opp enhver mulighet for å sitere noe som helst. Tre organister, en ved tastaturet og to registranter, manipulerer selve måten den store orgelmaskinen virker på. Med en teknikk som har inspirert mange av dagens elektronikamusikere, blir alle tydelige toner løst opp i glitrende klangbad. Igjen valgte Asheim musikk som alene kunne ha blitt oppfattet som smal og vanskelig tilgjengelig og gav den en sammenheng som forklarer den.

Rimbereids orgelpoesi toppet det hele med et siste, genialt bakholdsangrep både på rollen som leilighetsdikter og på organistens plass ved orgelkrakken på toppen av verden. I de to siste tekstene kalt "Hegels orgel" ble orgelet til en stat og organisten til statens og verdens eneveldige hersker, en nydelig opptakt til at direktøren for det hele og det nye orgelets kaptein fikk avslutte med en fest-toccata og et dypt bukk.

Nils Henrik Asheim har vært tett på planleggingen av det nye konserthuset og er på mange måter huset i levende live, med en fot i det improviserte og elektroniske og den andre i det klassiske. Intet var derfor mer naturlig enn at orgelgallaen gled over i orgelnatt og orgelnachspiel, der et hundretalls mennesker fikk flyte over hele husets grunnflate mellom meditativ minimalisme i den klassiske konsertsalen og støymusikk fra blant andre Charles Matthews, Deathprod og en gjeng lokale tastesnekkere på kasserte Hammond- og stueorgler i salen ved siden av. En måte å tenke konsert på inspirert av mer moderne festivaler, men like naturlig for et konserthus av 2013.

Konserthusorganistens unike evne til å vekke byens nysgjerrighet uten å fire en tomme på kunstneriske ambisjoner, burde bli pensum for alle norske konserthus og orkestre. Det kom hundrevis av mennesker for å høre Asheim snakke med orgelbygger Jan Ryde dagen etter. Stavanger vil bli kjent med orgelet sitt.

Det er lett å snakke om å fornye konsertformen og gjøre kunstmusikk relevant for et nytt publikum. Nils Henrik Asheim gjør det. Kunstmusikk er ikke vanskelig tilgjengelig. Det er bare å ta både den og et moderne publikum på alvor.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER